Monstertanta

Boktittel: Monstertanta
Forfatter: Ingelin Røssland
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2007
Antall sider: 102
Kunsten å forene ulike krav Barn er forskjellige fra voksne, til gjengjeld skal de bli
Kunsten å forene ulike krav
Barn er forskjellige fra voksne, til gjengjeld skal de bli voksne, derfor trenger de veiledning og det kan litteraturen bidra til. Dette er barnelitteraturens fundament, i hvert fall ett av dem. I dag har vi en slags konsensus om at barne- og ungdomslitteratur skal forene didaktikk med underholdning og/eller identifikasjon. I tillegg skal barnelitteratur være høyverdig litterær kunst, det sikrer at det ikke bare blir bruksdiktning. Samtidig åpner det kunstneriske kravet for den ideale muligheten av å gjøre didaktikken nærmest umerkelig. Men lar alle disse kravene seg forene?
Ingelin Røsslands nye roman for store barn, Monstertanta, er en god bok innen sin genre. Så har hun da også skrevet fire romaner for store barn og ungdom tidligere og fått flere priser. Som de foregående handler Monstertanta om en tøff jente, dette er på alle måter en bok som treffer dagens unge lesere. Men nettopp fordi den så mønstergyldig avspeiler sin tid, avspeiler den også genrens problem: Det skal godt gjøres å forene usynlig didaktikk med litterær kunst uten å bli forutsigelig.
Omslaget og åpningen
Omslaget er laget av Inger S. Anfinsen. Forsiden viser ikke hovedpersonen Julie, som en kunne forvente av en roman for store barn, men ansiktet til en voksen kvinne: Kantete, tøffe blå øyne, røde lepper med en sneip i munnviken. Sort caps over gult hår, lang hals. En interessant dame mot en bakgrunn av grønt landskap og blågrønn himmel, innrammet av en stut på venstre side og en ku på høyre. En dame vi får lyst til å bli kjent med.
Når vi åpner boka treffer vi Julie, 11 år, først: «Eg sit på ein gammal avis på ein traktortilhengar på veg inn i den verste sommaren i mitt liv.» Hun har ikke lyst til å bli kjent med tanten sin, som hun, inspirert av faren, kaller for monstertante. Allerede her er det altså oppstått et aktivt forhold mellom leseren og fortelleren: Vi er i utgangspunktet fascinert av monstertante Anna, det er ikke Julie.
En form som åpner for leseraktivitet
Fortellingen er holdt i en tilnærmet dagbokstil, dvs. som en jeg-fortelling i presens, derfor får fortellingen et direkte preg. Like lite som leseren, vet fortelleren hva som skal skje underveis. Til tross for at situasjonen egentlig er utroverdig (vi tror ikke at Julie forteller mens hun sitter bakpå traktoren), gir stilen likevel et autentisk inntrykk, spesielt på grunn av språket. Det er direkte, med mange gode dialoger, og har i all sin kortfattethet en poetisk kraft som åpner det fiktive universet. Derfor fungerer Julies henvendelse slik at hver enkelt leser føler seg som utvalgte mottakere av det hun forteller, og det oppstår en form for intimitet og samfølelse mellom leser og forteller. Det er i dette imaginære intime rommet som presensvarianten av jeg-fortellerformen oppretter (når det er godt nok utformet, og det er det her) at vi er sammen med Julie denne sommeren. På grunn av omslaget, som har vist oss at monstertante, som altså heter Anna, er mer interessant enn slem, forstår vi allerede ved første setning at sommeren ikke blir så ille som Julie tror når hun er på vei inn i den. Dessuten aner vi at hun egentlig vet det selv også, men hun vil ikke helt vil vedstå seg det ennå. Mens vi venter på at hennes selvinnsikt skal komme i kapp med vår fortolkning av henne, blir vi med henne på alt det forskjellige gårdsarbeidet hun lærer å utføre. Vi blir kjent med kuer og kalver og opplever at livet på en gård er hardt arbeid og kan by på dramatiske opplevelser, men også at det medfører stor glede, og at det er rom for mange ulike karakterer i landbruket.
Forandringstematikk
Det didaktiske aspektet i denne romanen er skjult i hovedtematikken, som handler om å lære seg å takle forandringer. Det er et sentralt tema i barnelitteraturen, og avspeiler den grunnleggende holdningen til barnelitteratur som har holdt seg gjennom alle år og litterære konjunkturer: Den skal hjelpe barnet til å forandre seg fra barn til voksen.
Sommeren byr først og fremst på en radikal forandring i det livet Julie har kjent til nå. Før bestod livet av mamma, pappa, barn. Mamma og pappa kranglet, barnet spiste og ble tjukk. Så reiste mamma og pappa til Kreta for å finne ut av ekteskapet sitt og sendte Julie på landet til tante. Det er nå fortellingen starter. Tante setter Julie på arbeids- og slankekur. Den virker. Det er altså ikke bare omgivelsene som forandrer seg, men Julie også. Fremtiden betyr en smalere, mer aktiv Julie og et liv der mamma og pappa ikke er gift. Og det er kanskje ikke så veldig farlig for nå har Julie fått utvidet sitt perspektiv på hva det er å være voksen. Monstertante Anna som har skapt seg et single-liv på landet representerer et nytt ideal, der handling, hardt arbeid, ansvar og nærhet til dyra erstatter selvmedlidenhet og godteri.
Høyverdig formelfortelling?
I Monstertanta forener Ingelin Røssland god skrivekunst med en aktuell problematikk og tradisjonelle genrekrav. Språket er så friskt at det vekker leseren, fortellerformen aktiverer oss, og komposisjonen er elegant avgrenset til den perioden hvor Julie er alene sammen med tanten. Fedme angår mange flere i dag enn tidligere, enslige kvinnelige jordbrukere er også et nytt fenomen – begge deler gjør Monstertanta til en aktuell, solid og vellykket roman.
Hvorfor ønsker jeg meg da noe mer? Fordi jeg lengter etter litterær kunst som overskrider det forutsigelige. Men det er kanskje bare mitt problem at jeg allerede på første side forstår hvordan det kommer til å ende, og at jeg derfor opplever Monstertanta som en formelfortelling. Jeg mener absolutt at kravet om at barnelitteratur skal gi barna håp er fornuftig. Men kravet om å forene litterær kunst med skjult belæring er en gedigen utfordring. Her savner jeg en ukjent i ligningen, noe som kunne gjort handlingen like interessant som språket.