Tittel: Beistet og Bettina
Tekst: Jack Meggitt-Phillips
Illustratør: Isabelle Follath
Oversetter: Line Almhjell
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 248

Monstre, muffins og evig ungdom

En god dose britisk humor mildner den gotiske skrekken.

Det finnes kanskje ikke mange nisjer igjen for barnebokforfattere, men britiske Jack Meggitt-Phillips har funnet en som passer utmerket til nasjonaliteten hans: Beistet og Bettina finner seg til rette et sted mellom Roald Dahls halvmørke, David Walliams engelske absurdhumor, og Oscar Wildes gotiske skrekkhistorier.

Vanskelig byttehandel

«Ebenezer Tweezer var en forferdelig mann som levde et bekymringsløst liv», er den første linjen i boken. Tweezer er 511 år gammel, men takket være en ungdomsdrikk ser han ut som en tyveåring. Den magiske drikken får han fra et monster som bor på loftet i huset hans. Det eneste problemet er at monsteret har en velutviklet appetitt, og har begynt å kreve en stadig mer ublu pris for å holde Tweezer ung – og i live. Da vi først møter Tweezer mater han monsteret med en sjelden, snakkende papegøye som det bare finnes tyve av i verden (og som visstnok kan gjøre en fantastisk tolkning av Elvis-hiten «Burning Love»).

flygel

Når monsteret vil ha menneskekjøtt for å gi Tweezer en ny dose ungdomsdrikk, ser han ikke noen annen utvei enn å oppsøke det lokale barnehjemmet med håp om å finne et barn som er så forferdelig at han kan gi det til monsteret uten å ha for dårlig samvittighet. Og slik entrer Bettina historien.

Gotikk og humor

Den engelske tittelen på boken er The Beast and the Bethany, og her går noe tapt i (den ellers stort sett utmerkede) oversettelsen. Bettina er nemlig en naturkraft på linje med beistet selv, et gruoppvekkende uregjerlig jentebarn som alltid har et «drit og dra» i ermet. Naturlig nok går hun på nervene til Tweezer, og i starten av boken er begge så ondskapsfulle at det er vanskelig å vite hvem man skal holde med.

Smått om senn begynner de to likevel å sette pris på hverandres selskap, men ikke før vi har blitt tatt med gjennom noen nokså sjokkerende episoder. Meggitt-Phillips har en Roald Dahlsk smak for det makabre og usentimentale, men han balanserer det med humor og en viss mengde varme i akkurat passe store doser.

Illustrasjonene til sveitsiske Isabelle Follath tar ikke opp stor plass i boken, men dukker opp som en hel- eller dobbeltside hist og her. Hun har en tynn, detaljert og fantasifull strek som blir presentert i et svart-hvitt som passer godt til det gotiske uttrykket i selve historien. Beistet selv avstår hun klokelig fra å prøve å skildre, og det forblir en stormunnet, treøyet skrekk bak fløyelsgardinene og oppe i hodet på leseren.

stue

Uoriginale bestanddeler

Det er ingenting originalt med Beistet og Bettina. Tvert imot har Meggitt-Phillips satt sammen en mengde velkjente puslespillbiter: Her har vi den foreldreløse jenta, det forferdelige barnehjemmet, en hjerteløs gamling som lærer seg å sette pris på andre enn seg selv, og ufordelaktige Mefisto-avtaler som blir verre for hver dag.

Boken er likevel velskrevet (og veltegnet) nok til at den underholder i monn, og det er vanskelig å ikke ha blitt glad i figurene mot slutten av boken. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg ser frem til den eventuelle oppfølgeren som nærmest loves i epilogen – da må i så fall forfatteren stjele med seg noen helt nye puslespillbiter.

 

papegoye

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.