Tittel: Monstrene i Dunderly
Tekst: Endre Lund Eriksen
Illustratør: Endre Skandfer
Forlag: GAN Aschehoug
Årstall: 2011
Antall sider: 168

ISBN 978-82-492-1460-0

Monstrene i Dunderly

VISJONER I KLEM

Kommer GAN Aschehougs massive markedsføringsapparat til å overkjøre forfatter Endre Lund Eriksens litterære prosjekt?

Monstrene kommer!
Monstrene i Monstrene i Dunderly er en folkesky gjeng. De frykter mennesker, dels med god grunn, og trives best i eget selskap. Men den siste tiden har disse monstrene vist seg som alt annet enn sjenerte. Plutselig er de overalt: i barnehagen, i avisene, som app til iPhonen din, i platebutikker, på radioen, på nett, og ganske sikkert stabber de også rundt på et kjøpesenter i nærheten av deg også. På Youtube kan man se intervjuer med kreaturene – unnskyld, ”kreatørene” var det visst – og ungene kan gaule med på de noe enerverende sangene via karaokefunksjonen i iPhone-appen. Man trenger ikke la seg sette ut av slikt, selv om man selvsagt ikke trenger å like det heller. Det er ikke i seg selv noe problem at Dunderly byr på en serie produkter (småbarnsbøker, plater, spill, etc.) snarere enn en enkelt, opphøyet bok som alle kan samle seg om. Barn elsker serier, gjentakelser, gjenkjennelighet, og foreldre elsker å gi barna noe de vet de liker. Det ville være en dårlig kapitalist som ikke utnyttet slikt. Den emne smaken i munnen får jeg først da jeg oppdager at Dunderly-universet kommer utstyrt med en egen ”visjon”, som om den var et eller annet fyrtårn som mer enn noe ønsket å bli en restaurant. Smak på disse setningene her:

Vår visjon er at Dunderly skal skape opplevelser og inspirere alle barn til å være kreative og lekne. Dunderly inneholder derfor pedagogisk materiell og læringsfremmende produkter. (www.dunderly.no)

Slik en sørgelig, frossenpizza-aktig visjon! Jeg blir nitrist bare av å tenke på den. Alle vet at barnehageunger fint klarer å være ”kreative og lekne” uten å lese Dunderly, og at alle gode bøker klarer å ”skape opplevelser” og å ”inspirere” leserne. Saken er snarere den at GAN Aschehoug har funnet en sleip måte å selge inn produktene sine til barnehagene på, nemlig ved å legge presentasjonen av dem så tett opp til byråkratretorikken i barnehagenes rammeplaner som mulig. Samtidig forsvares den aggressive markedsføringen med at Dunderly i det minste er norsk, og ingen fremmed (underforstått: ondsinnet) inntrenger på det nasjonale markedet. De prinsipielle problemene står i kø, så klart, og ikke minst fordi en del av materialet (Youtube-traileren, for eksempel), ligger farlig nær å være reklame som retter seg mot barn. Mer interessant i denne omgang er dog spørsmålet om hvordan forlagets ”visjoner” står i forhold til produktets – altså bokas, forfatterens – visjoner.

Men kommer boka?
For når støyen har lagt seg, står vi igjen med det faktum at vi har fått en ny roman fra Endre Lund Eriksen (heretter stort sett omtalt som ”ELE”)(1), en av Norges beste og mest interessante barnebokforfattere Det er for viktig til at det skal overskygges helt av en diskusjon rundt måten GAN Aschehoug markedsfører boken hans på, eller bruker ham som sin golden boy i profittens tjeneste. Så hva har ELE funnet på denne gang? Og hvordan forholder denne boken seg til hans tidligere utgivelser?

Leseren kan heldigvis raskt slå fast at Monstrene i Dunderly langt fra er noen pengegrisk, integritetsløs dille fra forfatterens side, men snarere et vektig og interessant tilskudd til ELEs forfatterskap. Boken er en påkostet affære, med skikkelig papir og fargerike illustrasjoner, men GAN Aschehoug har brukt pengene godt. Lund Eriksen kan outsidere, og derfor også monstre, og han har mer enn nok fantasi til å kunne fylle et univers. Han kan også skrive, heldigvis. Og makker Endre Skandfer tegner monstre slik barn liker å se monstre: store, rare og uhyrlige, men fremfor alt søte og trygge. Konseptet er heller ikke så dumt. Monstre som er redde for barn har vi selvsagt hørt om før, blant annet i Pixars Monsterbedriften, men det er noe heimslig over Dunderly , det lille vinterparadiset der monstrene har søkt ly for å kunne leve ut sin indre, voldsomme natur.

Truet fellesskap, utsatt barndom
Handlingen kan raskt oppsummeres: På Dunderly-toppen, langt fra folk holder en flokk monstre til. Her lever de ut sin monsternatur, hvilket vil si at de leker og koser mye, og generelt oppfører seg ikke ulikt selvdrevne barnehageunger. De er også livredde for mennesker, som assosieres med autoritet og plikt og fangenskap. Men idyllen forstyrres idet et nytt monster ankommer, Mons Monster, som – spoiler over alle spoilere! – viser seg å være et menneske i forkledning, sendt for å spionere på dem av den fryktede Monsterpatruljen. Men Mons finner ut at han liker seg blant monstrene, og nekter å forråde dem. Problemet er bare at Monsterpatruljen allerede er på vei.

Monstrene i Dunderly er ikke ELEs beste roman, men den jobber videre med det som etter hvert har vist seg å være hans grunnproblematikk. Her, som i Pitbull-Terje går amok (2002) og i En terrorist i senga (2009), undersøker ELE hva som skjer når en skummel og truende, men i siste instans vennligsinnet inntrenger gjør sin entré i et lite, lukket samfunn. Men der disse tidligere versjonene av problemstillingen fremhever spenninger og konflikter som allerede fantes i småsamfunnene, velger Monstrene en enklere og på mange måter mer tilfredsstillende løsning. Dette blir særlig tydelig hvis man sammenligner med plottoppsettet i den problematiske En terrorist i senga. Der måtte inntrengeren Ali, et romvesen som alle tror er en muslimsk terrorist, først skjules og beskyttes av Adrian, romanens hovedperson, mot skumle autoritetspersoner som kan finne på å deportere ham. Derfor er mye av spenningen sentrert rundt at Ali først må gjemmes, slik at ikke myndighetene får tak i ham, og siden, når han først er oppdaget, i å få ham vekk fra jorda før skurkene får tak i ham. Det romanmessige problemet oppstår først til slutt, når det blir klart at Ali, som romvesen betraktet, både hørte hjemme blant sine egne, der ute i verdensrommet, og hos Adrian, og også at forfatteren helst ikke vil deportere ham, selv om det var livsfarlig for Ali å bli værende. Boken ender derfor på en særs uavklart måte, men det synes jeg ikke man skal bruke mot den. Det var en bok som var modig nok til å stille større spørsmål enn den egentlig hadde svar for.

I Monstrene i Dunderly holder ELE seg innenfor den samme problematikken, men han gjør det samtidig litt enklere for seg selv – og leseren. Gjennom vektleggingen av det barnaktige ved monstrene og, vice versa, det positivt monsteraktige ved de av oss som fortsatt har barnet i oss, blir alliansene enklere, samtidig som den Rousseau-inspirerte motstanden mot voksenautoriteten og pliktene, representert ved Mons’ halvmilitære onkel, Fabian Nevesen, sjef for Monsterpatruljen, blir en demonisk motstander som det er lett å holde styr på. At handlingen foregår på et avgrenset sted, en håndterlig høyde som man må ta heis for å komme opp til, hjelper også. Grensene mellom det som skal inkluderes og det som må ekskluderes er i det hele tatt mindre problematiske her enn i ELEs andre romaner, noe som selvsagt delvis skyldes at Monstrene i Dunderly primært henvender seg til et yngre publikum, rundt barnehagealder og de par første klassetrinnene. Dette publikumet, leseren, blir fra første side tiltalt som et du, og bedt om å forestille seg at det er de selv som kommer til dette nye stedet, Dunderly, og vi får en guidet rundtur der vi presenteres for de forskjellige monstrene og deres særegenheter. Når romanen slutter, skifter fortellerstemmen tilbake til du-formen igjen, og forsikrer oss om at vi får lov til å komme tilbake på besøk så ofte vi vil. Grepet er alt annet enn uskyldig. Det understreker Dunderlys og forfatterens egentlige kunstnerisk-moralske visjon: Dunderly lekeunivers er ikke noe blivende sted, ettersom voksenverdenens plikter uvegerlig kommer til å kreve sitt av oss. Vi kan ikke være monstre for alltid, ikke fullt og helt. Men det monstrøse Dunderly – og Dunderly , som symbol for litteraturen og fantasien – kan fortsette å være et fristed, et sted vi kan vende tilbake til og søke tilflukt i, fordi Dunderly som tilstand fortsatt er en del av oss

Romanen og det kollektive
Dette grepet får imidlertid også andre konsekvenser. Teknisk sett er Monstrene i Dunderly interessant fordi den bryter med noe av det som har vært forfatterens spesialitet siden debuten: å skrive frem en ung gutts (selv)bevissthet i møtet med omverdenens krav gjennom å finne et perspektiv (den unge guttens) – og bli der. I stedet er dette en slags kollektivroman, der alle monstrene er litt hovedpersoner, og perspektivet stadig flytter seg, selv om det som oftest ligger hos to av monstrene, Bulder og Modika. I så måte ligner Monstrene i Dunderly mer på ELEs første forsøk på å bryte med Pitbull-Terje-oppskriften som han slo gjennom med, nemlig JAFS : Flukten fra Villmarka Zoo (2004), der forfatteren forsøker å finne ut av frihetens grenser ved å la en flokk dyrehagedyr rømme fra sitt fangenskap – for så å finne ut at naturtilstanden også har sine utfordringer. Der og da opplevdes JAFS mest som en flukt fra Pitbull-Terjes suksess, men i ettertankens lys er det lett å se at også dette prosjektet lett faller innenfor forfatterskapets grunnleggende problemområde. Det som fungerte dårligst i JAFS var vekslingen mellom dyrenes forskjellige perspektiver, noe som gjorde at leserens allianser med dyra hele tiden måtte revurderes, og som også tillot et visst satirisk preg å feste grepet om teksten.

Pussig nok er et tilsvarende grep er videreført i årets roman, som bestreber seg på å ikke være historien om ett monster, men om et monsterfellesskap. Men den litt desperate kynismen som lå under i JAFS er denne gang forsvunnet. Her er alle monstrene like snille, og det meste koselig. Likevel får jeg inntrykk av at forfatteren også her forsøker å knekke en viss kode som han også forsøkte seg på i JAFS nemlig å fremstille outsider-fellesskapet snarere enn outsiderens behov for fellesskap. Det fungerer bedre denne gang, men mye fordi monstrene i Dunderly jo ikke har så veldig ulike perspektiver, når det kommer til stykket. Dyra i JAFS ville jo stort sett helst spise hverandre opp, og romanen var også en noe anstrengt og anstrengende affære. Monstrene i Dunderly liker best lek og kos og er lettere å like. Men samlingen og roen som sammenligningsvis preger Monstrene i Dunderly går derfor også til en viss grad på bekostning av outsidernes individualitet.

Og det er perspektivet som fungerer dårligst i Monstrene i Dunderly . For ofte får jeg inntrykk av at vi står på utsiden og betrakter monstrene, som vi aldri blir veldig godt kjent med. De forblir trivelige sjablonger. Det fungerer sikkert greit nok for ungene boka henvender seg til, men litterært sett er det bare måtelig tilfredstillende, blant annet fordi det romantiserte monstersamfunnet får noe litt påstandsaktig over seg så lenge vi ikke helt kan ta del i det. Og særlig i første halvdel av romanen, før plottet fester grepet, er det lett å dette av og ikke huske forskjell på Bulder og Buster eller å glemme hvem nå Gubben Darius engang var igjen. Det er først når Bulder i stor grad overtar som perspektivfører at det begynner å svinge av romanen. Da blir det til gjengjeld riktig spennende.

En trojansk hest?
Likevel er det ingen tvil om at Monstrene i Dunderly er en vellykket roman som kommer til å nå sitt publikum. Det er mer enn litt ironisk at romanens ”budskap” – om at det monstrøst barnaktige (eller barnaktig monstrøse) må beskyttes mot voksenverdenens krav – så til de grader har blitt kolonisert gjennom en aggressiv markedsføring rettet mot barn. Flere ganger under lesningen slo det meg i hvert fall at fortellingen om hvordan spionen Mons infiltrerer Monsterfellesskapet på en litt uhyggelig måte speiles i måten GAN Aschehoug nå tilsynelatende klarer å infiltrere landets barnehager ved å bruke Endre Lund Eriksens snilt monstrøse roman som en slags trojansk hest. Nåja. De døde får begrave sine døde. Det viktigste er at romanen viser oss en forfatter som fortsatt arbeider seriøst med stoffet sitt, og som gir seg selv utfordringer han ikke helt har klart å løse ennå. Men han er på vei.

————————–
Fotnote
(1) For ordens skyld bør det nevnes at jeg har vært innblandet som forlagskonsulent i tre av Endre Lund Eriksens tidligere romaner. Jeg tror likevel at utsagnet ikke er spesielt kontroversielt, og lover å ta debatten hvis noen mener at jeg på en partisk måte oppvurderer ELEs forfatterskap. Jeg har, for ordens skyld, aldri arbeidet for GAN Aschehoug.



Skrevet av:
Kommentarer