Montgomery, L. M.: Anne fra Bjørkely

Montgomery, L. M.: Anne fra Bjørkely

Anne fra Bjørkely

L. M. Montgomery

Oversatt av Jo Tenfjord Aschehoug 1989

Cecilie Estelle Wiik

Forfengelig feminist Jeg vokste opp i et hjem uten bøker. Det vil si, vi hadde

Forfengelig feminist

Jeg vokste opp i et hjem uten bøker. Det vil si, vi hadde både leksikon, bibler, Bibelens besteBibelen forteller og en samling du-skal-lyde-de-voksne,-ellers-går-det-galt-fortellinger for barn som het Lysglimt. Og rett skal være rett: Til åtteårsdagen fikk jeg faktisk en skjønnlitterær bok, og det var Alle barna i Bakkebygrenda. Alle disse verkene leste jeg flittig, eller foreldre og besteforeldre leste dem høyt for meg og søsknene mine. Selv det medisinske leksikonet, som kunne friste med bilder av diverse makabre sykdommer, var en populær gjenganger i søskenflokken vår.

Etter hvert fikk familiens slunkne bokhylle en konkurrent. Jeg begynte tidlig å mase meg til jevnlige turer til Trekanten bibliotek i Asker, og derfra fikk jeg ta med meg mengder av barne- og ungdomslitteratur hjem. Noen bøker lånte jeg flere ganger, enten fordi de var så tykke, eller fordi jeg kjente et behov for gjenlesning. Etter hvert ble de nesten mine.

Det var særlig ett trebindsverk jeg lånte igjen og igjen, gjennom flere år: Boka var hvit, uten omslagspapir, og i en grønnskimrende skrift på bokryggen sto det Anne fra BjørkelyAnne som frøken og Anne drar fra Bjørkely.

Rødhårede, foreldreløse Anne som venter på å bli plukket opp av sin fremtidige gårdsherre på togstasjonen. Den eldre mannen med hest og vogn som egentlig venter seg en gutt på perrongen, men som ikke har hjerte til å avvise den forventingsfulle jenta. Alléene med blomstrende frukttrær som han kjører henne gjennom, på vei til det som skal bli hennes nye tilværelse sammen med det eldre søskenparet Cuthbert på Bjørkely gård. Jeg fikk liksom aldri nok av denne 1900-idyllen, den velkjente puritanske strengheten og alle de gleder og sorger Anne opplever på Prins Edwards øy.

Anne ble min heltinne, og det var flere grunner til dette. En av dem tror jeg var at jeg identifiserte meg med at hun er en drømmer, og også en forfengelig jente som hungrer etter ”skjønnhet”. Jeg hadde særlig sans for hennes håpløse forsøk på å bli ”pen” i form av å farge gulrothåret sitt i en annen farge. Det skulle bli ravnsvart, men det ender opp som irrgrønt. Kanskje også hårfargefadesen til Anne var en av mange episoder i verket som ga en gjenklang av de ovennevnte kristenmoralske fortellingene som preget meg så sterkt, og som fikk meg til å nikke så gjenkjennende: Bli ved din lest! Forfengelighet fører til ulykke!

Men bøkene hadde også et annet aspekt. Anne er den smarteste og tøffeste jenta i klassen, hun har et lidenskapelig forhold til litteratur, og frem mot slutten av bind 3 har hun endt opp med både utdannelse, lærerstilling og et prisbelønt forfatterskap. Ikke minst finner hun kjærligheten med sin erkerival Gilbert, som egentlig likte henne fra første stund – med rødt hår, kvikt hode, munnrapphet og det hele. Slik ville jeg også være, og slik ville også jeg ha det!

I dag gir kanskje historien om Anne en litt gammeldags fremstilling av en heltinne, men slik jeg husker det, var hun mitt første, verdifulle møte med en feministisk karakter – en i utgangspunktet lite privilegert ung kvinne som vinner terreng ved å være både kunnskapstørst, kreativ og handlekraftig.

Cecilie Wiik