Montgomery, Lucy Maud, Anne fra Bjørkely

DET BURDE VÆRT FLERE SOM ANNE

Av kritiker og journalist Inger Merete Hobbelstad

Det var søren ikke lett for en liten jente å finne en barnebokheltinne å identifisere seg med på siste halvdel av åttitallet. De kvinnelige hovedpersonene i voksenbøkene jeg hadde begynt å snuse på, som Becky Sharp og Rebecca West, gikk det liksom ikke helt an å heie på. Evi Bøgenæs-bøkene til jentene i klassen var uinteressante. Ronja var strålende, men ikke meg. Frøken Detektiv-bøkene leste jeg, men den superpene og snarrådige Nancy var nesten provoserende prektig. Kusinene hennes, den tykke, feige Bess og den kortklipte, androgyne George, var der bare for å fremheve Nancys overlegne femininitet. Fem-bøkene, med ordentlige vintagetegninger på forsiden, arvet fra Mamma, var spennende, men de eneste jentene var den pyntelige Anne med flettene, som var redd for alt og helst ville at søskenflokken skulle holde seg hjemme og drikke te, og den kortklipte, androgyne George. Det var mange guttejenter ved navn George (nesten alltid en foretrukken forkortelse for Georgina) i barnebøker før i tiden.

Heldigvis fant jeg Anne fra Bjørkely. Lucy Maud Montgomerys fregnete protagonist fra barnebokklassikeren fra 1908 er rett og slett en skjønn skapning. Hun er rask i hodet og flink på skolen, men også håpløst romantisk og med hang til melodrama. Hun er intens og temperamentsfull, men drømmer om å være en mørkhåret skjønnhet i kjoler med puffermer. Hun er snill og lojal, altoppslukkende i sine vennskap, men mer ensom enn hun forstår selv. Anne er foreldreløs og avhengig av omsorgen fra den myndige Marilla og den milde, men ettergivende Matthew, den sjenerte gamle ungkaren som blir den som omsider skaffer fosterdatteren en puffermet kjole. Men hun er også en ensomflyger i sin lille verden. For det er lett å forstå at det fantasifulle og idérike barnet på et punkt kommer til å vokse fra både bestevenninnen, den moderlige Diana, og småbyen Avonlea. Kort og godt er Anne en karakter.

For en liten jente med eksplosivt voksende bokhylle var Anne fra Bjørkely en det var lett å forstå og føle med. Og den dag i dag tenker jeg, når jeg ser Hollywood-filmer der faglig eller profesjonelt ambisiøse kvinner enten fremstilles som skingrende furier eller ulykkelige enere som egentlig bare vil ha mann og barn, at det burde jammen vært flere som Anne. Overalt.