Tittel: Mor og far i himmelen
Tekst: Alf Kjetil Walgermo
Illustratør: Øyvind Torseter
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2009

ISBN: 978-82-02-30589-5

Mor og far i himmelen

OM SORG OG SAVN I ET KRISTENT UNIVERS

Sårt, men fortrøstningsfullt om det uutholdelige tapet av mor og far. Befriende konkret fra barnets perspektiv, men grenser iblant mot det klisjéfylte.

Det ondes problem
Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke, og bor hos besteforeldrene. Ulykken har nettopp inntruffet, og Maria forteller om sine opplevelser til Gud

”Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen. Det var rart å gå på skulen igjen. Alle var så rare”. Slik begynner Marias fortelling til Gud. ”Gud. Eg veit ikkje om eg vil be til deg. Eg er sint på deg. […] Viss du er så mektig, kvifor er du så slem? Kvifor lèt du dei fæle tinga skje?”, spør Maria, og bringer oss uten omveier inn på det ondes problem. Dette er modig i en barnebok, men kanskje er nettopp barneboka et egnet forum. Mor og far i himmelen beholder hele tida barnets perspektiv – og det er noe befriende konkret over barnets måte å forholde seg til verden, sorgen og Gud på.

Sinne, konfrontasjon og takknemlighet
Til å begynne med er Maria sint. Hun er sint på Gud som har tatt fra henne mamma og pappa. Samtidig føler hun skyld og skam; hun har jo gjort så mye dumt, som å stjele en sjokolade og lyve. Dette er normale ting et barn kan gjøre, men for Maria, som stadig søker svar på det påtrengende hvorfor, får slikt en overdreven betydning. Var det egentlig henne Gud mente å ramme?

I løpet av boka skjer en endring i Marias forhold til Gud. Fra å være sint begynner hun å tvile: ”Gud. Eg veit ikkje om du finst”. Men i og med at hele boka faktisk er stilet til Gud selv, tviler vel aldri Maria virkelig på at Gud finnes, men hun konfronterer ham – og ikke minst konfronterer hun sin egen tro. Til sist er hun takknemlig: ”Gud. Takk for at morfar var så glad i dag. Takk for snøen. Takk for englane på markene. Takk for kakaoen. Takk for juletreet vi pynta. Takk for at mormor og morfar er glad i meg. Takk for alt det fine, Gud”. Det er noe dypt rørende ved hvordan de små, enkle tingene gjør Maria takknemlig og gir livet hennes mening og innhold til tross for sorgen hun lever med.

Kontraster og klisjéer
”På morgonen mista vi mamma. […] Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm”. I Marias barneunivers blandes sørgelige fakta og lek; boka er full av kontraster. Stadig vipper fortellingen mellom det alvorstunge og barnets helt ordinære bekymringer – mellom det som er vondt og det som er godt og vakkert.

Typisk nok er det høst når Maria starter sin sorgprosess. Å bruke høsten som symbol på død, er et tradisjonelt grep. I begravelsen forklarer presten at døden er nødvendig for livet. ”Dersom ingen hadde døydd, ville det ikkje vore plass til nye menneske på jorda”. Morfar utdyper: ”Eg tenkjer på lauvet […]. Det må døy for at det skal komme nye blad til våren. Men det er når lauvet døyr, at det er aller finast”. Dette er en rasjonalistisk forklaring som denne leseren ikke har særlig sansen for. ”Er mamma og pappa som to visne lauvblad i vinden? I så fall er dei kanskje endå vakrare no når dei er døde?”, spør Maria – og det er slike setninger som gjør at boka tidvis balanserer på grensen til det klisjéfylte og platte.

Trøst
I Walgermos bok er det det menneskelige fellesskapet som til syvende og sist er redningen: To amputerte familier kommer sammen på julaften – Maria og besteforeldrene, og kameraten Jens og faren og lillebroren, som har mistet moren i huset. Slik blir jula, som for sørgende ofte er den vanskeligste tida, preget av vennskap og fellesskap.

Maria sparer gaven fra Jens til hun er alene på julaften og skal legge seg. Det er en dagbok, og hun skriver med det samme: ”Mor og far i himmelen”. Dermed blir vi kjent med selve fortellesituasjonen: Boka Mor og far i himmelen er ført i pennen av Maria selv. Den starter som en dagbok, og har flere dagbokslignende trekk, men jeg synes nok ikke dette er helt realistisk gjennomført. Uansett bidrar dette grepet til at det er en trøst i selve boka vi holder i hendene, i selve Marias skriveprosess: Hun skriver seg gjennom sorgen.

Også i illustrasjonene er det trøst. Bildene formidler ikke det triste i Marias fortelling, men de gode stundene, og balanserer på den måten den tunge tematikken. Øyvind Torseters enkle papirkollasjoner med skisser underbygger den vare stemningen i boka. Til tross for at illustrasjonene på mange måter er skissepregede, er de fulle av detaljer – også detaljer som teksten ikke sier noe om. Illustrasjonene har en barnslig, enkel og naiv strek, noe som passer godt til barnets perspektiv i teksten. De bidrar til at Mor og far i himmelen er en vakker, kontrastfylt bok om Gud, død, sorg og savn, men like viktig: om vennskap, fellesskap og trøst.

Barnetroens spørsmål
Det kristne tankesystemet er et premiss for Walgermos bok. Når det er halloween, handler det raskt om allehelgensdag i stedet. Boka stiller mange spørsmål, på barnets vis. Maria lurer på hvordan mamma og pappa har det i himmelen, rent praktisk, om de er engler, om de har trompeter, om det er plass til alle de døde hos Gud, ja, til og med om de fryser og om Gud av og til fyrer i ovnen og lager kakao til dem.

Død som tema – til frykt eller trøst?
Det er ikke lenger noe nytt med barnebøker som har døden som tema. Marit Kaldhols Farvel, Rune (1986) er en klassiker på området. Heldigvis rammes de færreste barn av noe så grusomt som Sara i Farvel, Rune eller Maria i Mor og far i himmelen, men døden er likevel på en eller annen måte til stede i alles liv. Mor og far i himmelen tar opp den allmenne frykten for å bli forlatt, og skylden, sorgen og skammen – og gleden ved det man har. Dessuten kan boka fungere som en viktig påminnelse også til den voksne leser om hvor lett barnet tar på seg skyld for det som skjer med de voksne.

Noen vil mene at det kan skape frykt å lese denne boka. Å miste begge foreldrene sine, slik som Maria gjør, må jo være barnets største skrekk. Men skal man unngå å snakke om døden av den grunn? Det er godt mulig at boka vil være et viktig hjelpemiddel for barn som har mistet noen, eller som kjenner noen som har det. Litteraturen er nettopp en unik mulighet til å møte problemer – andres eller egne – uten at man trenger å gjennomleve dem i virkeligheten.



Skrevet av:
Kommentarer