Morgenkåpedyrets lille, store verden

Underfundig vakkert

En nydelig bok hvor det som befinner seg mellom linjene kanskje er vel så viktig som det som står på dem.

Med røttene i tradisjonen
Jan Deberitz har også for ti år siden gitt ut en bok om Morgenkåpedyret, og fire av kapitlene i årets utgivelse er hentet herfra. Innlemmelsen av kapitlene i denne boka er gjort på en slik måte at man ikke merker hva som er nytt og hva som er omarbeidet. Bokas bedagelige tempo, tematikk, fortellerstil og illustrasjoner bringer tanken over på gode, gamle barnebøker, som Ole Brumm, Det suser i sivet, og I Tornekrattet-bøkene. De klare karakterene som står i så sterk kontrast til hverandre, har også mange fellestrekk med figurer vi tidligere har møtt i den tradisjonelle barnelitteraturen. Allikevel klarer Jan Deberitz å skape helt sin egen, fascinerende, magiske verden som appellerer både til store og små lesere. Annine Qvale løfter boka ytterligere med sine nydelige illustrasjoner.

Gode venner
Morgenkåpedyret liker å sove, er meget snill og varmhjertet, full av livsvisdom og svært modig. Toto-deidei har stort sett ett karaktertrekk: Han er vimsete. Beisan er Toto-deideis rake motsetning – et skikkelig petimeter som alltid må ha alt helt ryddig og som elsker å orkanisere (som han selv kaller det). Lodar er vennekretsens selvutnevnte kloke hode. Han er meget boklærd, men kanskje ikke like klok når det gjelder det mer praktiske. Den mest komplekse karakteren foruten Morgenkåpedyret, er Piggdyret. Han lengter etter nærhet og vennskap, men gjemmer seg bak et iltert og avvisende ytre. Deberitz skisserer denne motsetningen i ham på en nydelig måte, og får oss lesere til å ha medlidenhet med det stakkars dyret, uansett hvor tverr han er. Forholdet mellom de fire – og etter hvert fem hovedkarakterene er det sentrale i boka. Og det er her alt mellom linjene kommer inn. For i sin omsorg og respekt for hverandre, kan disse vennene kunsten å tie når det er nødvendig. Derfor er det ingen som sier til Toto-deidei at det høres helt grusomt ut når han spiller på den elskede fløyten sin, og Morgenkåpedyret retter heller ikke på Beisan når han snakker i vei om landturen han skal orkanisere. Andre ganger lar forfatteren komikken komme frem, som når alle dyrene finner på unnskyldninger for å slippe å gå fremst eller bakerst når de skal ut på jakt etter en sjokoladekaketyv. I slike situasjoner viser Morgenkåpedyret sin visdom gjennom gullkorn som dette: ”Hvis vi blir for redde, kan vi bare late som om vi allerede har snudd og gått hjem”.

En drømmeverden
Selv om boka er preget av en rolig fortellerstil, der detaljene er like viktige som fremdriften i historien, synes jeg forfatteren klarer å skape variasjon mellom de ulike kapitlene. Noen er dramatiske, andre er stemningsfulle og vakre, mens atter andre igjen er korte og humoristiske. Siden karakterene er relativt enkle i sin natur og reaksjonsmåte, er det etter hvert ingen overraskelse i hvordan de forholder seg til de ulike tingene som skjer. Derfor blir elementene som bringes inn i deres verden viktige for dynamikken og fremdriften i boka. Disse kommer i form av uventede hendelser og nye figurer som dukker opp. Morgenkåpedyrets verden viser seg å være en slags drømmeverden som er tuftet på fantasi. Vi får til og med møte en fantasi som manifesterer seg og er ganske myk å klappe på, etter Toto-deideis utsagn. Det som gjør mest inntrykk, er imidlertid den lille barnesjelen som dukker opp flere ganger i boka. Den blir bindeleddet mellom denne drømmeverdenen og den virkelige verden. Forfatteren lirker også inn enda en dimensjon når vennene får vite at de eksisterer i en bok som foreldrene til det lille barnet har lest for det før det sovnet. Dermed drømmer barnet om Morgenkåpedyrets verden, og barnesjelen kan ri på fantasien og møte dem der. Det er så vakkert beskrevet og så nydelig illustrert at man får frysninger på ryggen.

Illustrasjoner i særklasse
Detaljrikdommen i teksten blir understreket av Annine Qvales tegninger. Ikke bare fanger hun stemningen i illustrasjonene sine, men også essensen til de enkelte karakterene. Jeg skulle bare ønske det var mange, mange flere av dem. Boka er beregnet som en høytlesningsbok for barn fra fem år og oppover. Men selv om teksten maner frem bilder i hodet på leseren, kan det bli noen tungt for en femåring å henge med når det kommer flere sider på rad der man ikke kan hvile øynene på de enkle, men virkningsfulle tegningene. Allikevel er jeg svært glad for at vi ikke får noen tegning, verken av fantasien eller av barnesjelen. Her gjør illustratøren det samme kunststykket som forfatteren, nemlig å la det som ikke blir sagt, eller i dette tilfellet illustrert, bare komme enda klarere frem i sitt fravær. Vi identifiserer oss fullt og helt med vennene som står og ser lengselsfullt ut av bildet.