Tittel: Mørkemanaren
Tekst: Asbjørn Rydland
Forfatter: Asbjørn Rydland
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2012
Antall sider: 351

Mørket senker seg i lysende norsk fantasyserie

Mørkemanaren er tredje bok i en flott fantasyserie som fortjener flere lesere. Hvis en filmprodusent søker manus til en norsk fantasyfilm, trenger han ikke lete lenger.

En lite magisk verden 
Mørkemanaren er tredje bok i fantasyserien om Koll, dragegutten. Første bok ble anmeldt på barnebokkritikk.no under overskriften «Anstendig debut». Anmelderen Marius Fossøy Mohaugen reflekterte rundt åpningen av boka der Asbjørn Rydland etablerer en avmystifisert verden. Etter å ha lest tre bøker i serien ser jeg også hvor viktig dette grepet er rent litterært. Mange fantasyromaner virker overlesset. De har alt man kan drømme om av krefter, våpen, magiske vesener, og andre «kreative» og «fantasifulle» ingredienser, men uten at den litterære magien nødvendigvis gir seg til kjenne.

Rydland går motsatt vei. Han introduserer et velkjent fantasylandskap, en slags tidløs middelalder, men bare en død drage vitner om tidligere tiders magi. Det magiske underskuddet virker faktisk forsterkende: Den lille magien som etter hvert siver inn i denne verden, skinner! Og den erfarne leser slipper å ergre seg over at nok en konflikt ble løst med et artig og magisk verktøy som ikke var blitt introdusert før forfatteren plutselig trengte det.

Filmatiske krefter 
Gjennom tre bøker har leseren blitt godt kjent med Koll og hans verden. I første bok fikk Koll kjennskap til sine magiske krefter, som kommer fra Nordavinden. Og som i mange fantasyunivers, er ikke dette krefter det er enkelt å hanskes med. I bok to flyttet handlingen seg til sognets største by, Vilkafjord. Et nytt miljø, nye karakterer og nye utfordringer ble introdusert. Og Koll møter sin krafts motpart, en lys og fager kvinne kalt Sønnavindens Stemme. Det slår gnister av møtet deres, bokstavelig talt.

I bok tre er vi tilbake i Kervad, Kolls landsby. Her får de magiske kreftene en mer naturlig plass, bokstavelig talt. Kreftene bor ikke bare i menneskene. De kommer fra naturen. De finnes i vinden, som vi vet fra bok en og to. Koll trekker pusten og slipper nordavinden inn. I bok tre er de onde kreftene knyttet til mørke og tåke. Uhyggen kommer sigende når mørket senker seg og tåka ligger tykk over landsbyen. En god filmskaper vil ha mye å hente i Rydlands sceniske beskrivelser.

Gutters fiksjonsunivers? 
Rydland henter inspirasjon fra rollespillenes og dataspillenes fiksjonsunivers. Og kanskje fra den legendariske GGG-serien til Gyldendal? Typiske gutteunivers vil kanskje noen hevde. Mulig det! men her er mer. Landsbyen er befolket av sterke kvinneskikkelser, i alle aldre. Datteren til Smeden, Faria, er en slik type. Hun er Kolls jevnaldrende og håndlanger når problemene tårner seg opp. Og ellers er det sterke kvinner i rollene som oppfinner, landsbysjef og militær kaptein, en veteran fra den beryktete Tåkefronten. Middelalder eller ikke, her er i hvert fall likestilling. Men den handlende helten er gutt, og dét i seg selv tipper kjønnsbalansen i guttenes favør.

Plotstrukturen 
Rydland skriver godt. Språket har en verdighet og spenst som kler stoffet. Også komposisjonen er god, men kanskje ikke like original. Anslaget i bok tre kjenner vi igjen fra utallige krimromaner. Her introduserer hovedfienden, mørkemaneren. Han er ansiktsløs, navnløs og skremmende. Et lite sitat kan stå som eksempel på hvordan Rydland beskriver mørkemanerens demoniske krefter:

    Det tok til å danne seg skodde over elva. Eit grått teppe av dis som gradvis tjukna og seiv oppover breiddene. Håret reiste seg på handbaken då han heva armane igjen, og han kjende korleis tåka bølgja mot sinnet og steig i takt med hendene hans. Ein hund gøydde ein plass i landsbyen, og han kunne høyre barnegråt frå eit av husa nærast elva. (s. 52)

Og snart er hele landsbyen innhyllet i tåke og mørke. Men hvem er mørkemaneren? Først mot slutten blir hans identitet avslørt. Grepet fungerer, men en fortelling trenger også andre handlingstråder for å holde på spenningen. Jeg synes det er for dårlig progresjon i hjelpekonfliktene. Her kunne for eksempel Kolls konfliktfylte forholdet til Farias bror, Seir, eller til faren, drevet handlingen framover i bokens retningsløse midtparti.

Allegoriske lesninger 
Som all god fantasy, åpner også Mørkemanaren for allegoriske lesninger. Koll, 13 år, blir besjelet av farlig energi: «Slepp meg laus,» kviskra draken. «Skal du gi deg utan kamp?» Og Koll må knytte neven krampaktig for å ikke gi etter for dragestemmen i sitt indre. Slipper den løs, er helvete løs, det vet vi fra bok 1 og 2. Gir det mening å kalle det en maskulin og nesten uhåndterlig urkraft? Eller er dette det biologiske dyret som slumrer i et hvert menneskets indre? Leseren får fundere selv, hvis han ønsker.

Landsbybeboerne i Kervad har funnet en dragehule i fjellene. De har også funnet en død drage, og drageegg! Eggeskallet er laget av et materiale med uante egenskaper. Nå produserer smeden både våpen og rustninger av materialet. Landsbyen har funnet rikdom, men ønsker de at resten av verden skal få del i den? Mang en nordmann kan kanskje kjenne seg igjen i Kolls hjertesukk: «Før eller seinare kjem det til å koma folk for å ta det som er vårt. Og nå er dei her.» (s. 60) Men Rydlands motiv er langt fra å spre fremmedfrykt. I fortellingens fylde blir ondskap og godhet jevnlig fordelt mellom fremmed og slektning.



Skrevet av:

Kommentarer