Mørkt og morsomt

«Neimen, hei sann! / Er det deg, sann? / Lenge sia! / Sånn går tida!». Slik innledes åpningsdiktet i Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborns nye samarbeidsprosjekt. Og det begynner faktisk å bli ganske «lenge sia» de to gav ut Pling i bollen, diktsamlingen med undertittelen fine og ufine barnerim, i 2011. Nå følger de endelig opp med Borti natta – rim for barn og voksne. Også denne gangen har det blitt en samling skikkelig fine og ufine dikt. Med en alvorlig undertone.

En dag i byen

Diktene MORGEN, DAG, KVELD og NATT presenterer Oslo til ulike tider på døgnet og skaper en løs ramme rundt de andre enkeltstående diktene. Slik hilses byen med alle innbyggere, dyr og mennesker, fattige og rike, unge og gamle:

God morgen, morgen, med sol på blokka

og du som løper og ser på klokka.

God morgen, Lill, som er nitti år,

 og Lille-Lill som ble født i går

Se, barna sykler ned Årvollia

der kom Muhammed, der kom Maria.

God morgen, eiendomsspekulant

og du som går for å samle pant

De to barna Muhammed og Maria fungerer som gjennomgangsfigurer i både tekst og bilder, i det som omtales som den «lyse og mørke», «fine og fæle», «stygge og pene» byen. Sjangermessig pendler samlingen også mellom reinspikka tøys og det dypt alvorlige. Den fillete flaskeamleren har fått en framtredende plass i Bendik Kaltenborns oversiktsbilde av Oslo, men ved siden av ham starter en meitemarkfamilie dagen med sykkeltur og morgenkaffe, mens en bitteliten trollmann tøffer inn Oslofjorden i retning Munchmuseet. Byen, slik vi kjenner den, rommer med andre ord også det fantastiske og fantasirike.

Lusevisa og annet moro

For å ta det siste først: Rishøi appellerer oppfinnsomt til leserens forestillingsevne gjennom tankeeksperimenter av typen BREV TIL HÅREIER. Her inntas hodelusenes perspektiv i en følelsesladet appell: «Og derfor har vi skrevet dette lille lusebrevet / For lus er også sjeler, vet du! Lus vil også leve.» Det viser seg at lusene har søte lusebarn med lusesmokk og bleie. De lufter lusehunden sin bak øret ditt og feirer jul med en grønn hårspenne som juletre. Dessuten, og her er kanskje det mest overbevisende argumentet: «En gang imellom får vi faktisk luselus i håret. / Men vi er bare snille vi, med luselusa våre!» Fra lusenes mikrokosmos føres vi rett inn i nonsens-beskrivelsen av Vanessa som «kysser en mann uten munn. / Og går ned den trinnløse trappa / og lufter et bånd uten hund». For ikke å snakke om ALT SOM RIMER ER SANT!, der dikter-jeget bortforklarer forsentkomming på skolen gjennom en saftig jugehistorie. Rishøis lyriske timing står ikke tilbake for tradisjonen hun leker med og fornyer. Hun er rett og slett skikkelig god til å skrive klassiske dikt med enderim og fyller den bundne formen med en muntlig tone som bidrar til mye av diktenes sjarm og humor.

Dikt for barn og voksne

En tydeligere dobbel adresse ivaretar barneleseren og den voksne på ulike måter i flere av diktene. Der André Bjerke i sin tid skapte ekteparet Reinertsen-Rømpe, som sammen strikket en stripet strømpe, tar Rishøi strikkekonseptet til nye høyder i diktet RETT OG VRANG. Her møter vi mormor og morfar som strikker et helt hus, inkludert badekar med propp. Samlivet tar imidlertid en utrivelig vending når morfar hevder at mormor «strikker for stramt», med den konsekvensen at «alt blir så ekkelt og lite og klamt». Dermed rakner hele byggverket, bokstavelig talt, og morfar blir nødt til å strikke seg en hybel på Strømmen. Der den voksne leseren kan humre over samlivsmetaforen i garnform, kan det umulige strikkeprosjektet trolig være en gøyal tanke også for den som leser diktet helt bokstavelig. BURSDAGSPROBLEMER kan handle om kaoset og konfliktene som kan oppstå i barnebursdager, eller sees i et mer geopolitisk perspektiv når for eksempel «Dronninga av Israel/spiste hele kaka selv», mens «Dronninga av USA/sa at alt gikk kjempebra.» At samlingen har undertittelen rim for barn og voksne er nok uansett en lur presisering.

Det trygge og det utrygge

Flere av diktene henvender seg med en voksen stemme til barnet som et du i tekstene. Her finner vi trøstedikt, som det nydelige MISTA: «Du som er mista på Linderud senter / faren din står jo ved kiosken og venter / Skynd deg dit uansett hva som har skjedd / Faren din venter og nå er han redd.» Bendik Kaltenborns illustrasjon lar pappaens brede rygg fylle store deler av oppslaget, mens barnet er omsluttet av en diger lettelses-klem. Men ikke alle relasjonene mellom voksne og barn er like ukompliserte. En ny versjon av vuggesangen «Byssan lull» avslutter verselinjen med «nå som faren din er full». Her synes stormen å blåse like mye innendørs som utendørs når det fortelles at faren «bråker der ute bak døra / og du holder henda for øra», mens lekegrisen barnet har med seg i sengen har mistet halen i kaoset. Sånne barndommer finnes også, synes diktet å minne oss om, uten at teksten feller noen moralsk dom over dette. Barnets opplevelse av farens herjinger kommer likevel tydelig til syne gjennom illustrasjonen av en liten sammenrullet, redd bylt i det mørke soverommet. Dette er ikke en godnattsang som er egnet til å roe ned den som skal sove.

Helstøpt visuelt univers

Bendik Kaltenborn har gjort en fantastisk jobb med design og illustrasjoner. Ved å benytte gjentakende elementer og motiv skapes forbindelser mellom dikt som i tema og toneleie ofte ligger langt fra hverandre. Både paratekstene og åpningsdiktet presenterer figurer og gjenstander som vi møter igjen utover i boka, eller som besøker hverandre på tvers av diktene. Det er gøy for leseren å oppdage Muhammed og Maria, eller bikkja Bernt-Bendik (!) og kattungen Katta som tilfeldige forbipasserende i bildene uten at de omtales i verbalteksten. Gjennom å foregripe scener fra neste oppslag skapes lysten til å bla om til neste side. Noen av oppslagene fungerer også som ordløse kommentarer til det foregående diktet. Etter at stormen i diktet BYSSAN har lagt seg, får vi se scenen som utspiller seg dagen derpå når far limer fast halen på lekegrisen. Et fint bilde på at ting trenger reparering. Kaltenborn virker som han har kost seg med små intervisuelle hilsninger til sine forgjengere. Her finner vi en ny variant av stranden i Tove Janssons Hvem kan trøste Knøttet?, og den svarte, stjerneprydete panteren som både åpner og lukker samlingen synes å være en litt farligere og hvassere utgave av Paul René Gauguins illustrasjoner fra Inger Hagerups Så rart. Det kler disse diktenes tidvis mørke humor.

Mye mer

Og dette er bare en brøkdel av hva som finnes i Borti natta. Så les selv! Om Kåre ku fra Ammerud som er redd for absolutt alt. Eller de rett og slett helt koko diktene om Doktor Dreis, en sjarlatan av en lege som går på en kraftig smell. Men aller viktigst: Les metadiktet om hunden og katten som er så gode venner at det ikke er noe å skrive om. «Ikkeno motstand og ingen konflikt / Supert som liv. Men elendig som dikt». Det mest geniale elendige diktet jeg har lest noen gang.