Tittel: 123 for barske barn. Tull med tall
Tekst: Anne Østgaard
Illustratør: Egil Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2020
Antall sider: 40

Moro-vers for en ny tid

Anne Østgaards nye tellebok har rampete rim som setter fantasien i sving og myldrende tegninger av Egil Nyhus som skaper sann telleglede. Forbildene skinner gjennom, likevel er det originalt.

Anne Østgaards 123 for barske barn. Tull med tall er en samling muntre vers i tradisjonen etter André Bjerke, med rim & rytme og absurd humor som hovedingredienser. Østgaards vri er å legge inn mer groteske detaljer i diktene, slik at både barn og dyr kan telles på nye måter. Resultatet er friskt og morsomt.

Arven etter Bjerke var synlig også i Østgaards forrige bok, ABC for barske barn (Cappelen Damm, 2018), med lyse og lette tegninger av Johan Reisang. Boken henvendte seg til en yngre målgruppe enn oppfølgeren, som passer best for skolebarn. Med Egil Nyhus som illustratør til den nye boken blir det enda tydeligere hvor inspirasjonen til Østgaard kommer fra. Den ferdige boken kunne aldri ha eksistert uten utgivelsen Moro-vers av André Bjerke (Aschehoug, 2000), slik den ble illustrert av Svein Nyhus for 20 år siden. Brødrene Egil og Svein har tegnestiler som slekter mye på hverandre.

123_telle-drops_1

Sukkertøy og blod

Det første verset i 123 for barske barn starter med store mengder godteri, omtrent på samme måte som det første verset i Bjerkes Moro-vers. Der Bjerke slo fast at «nå har vi alting nesten som er å få av godt» foreslår Østgaard at leseren kan telle godteriet. Ideen er lett å like og det klinger også bra, som i utdraget her:

Se her har du drops og snadder.
Lakris, seigmenn, rustne padder!
Det er faktisk kjempegøy
å få telle sukkertøy.

De neste sidene skiller seg mer fra Bjerke ved at flere groteske detaljer og eventyrelementer kommer til syne. I verset om Emma har hovedpersonen regelrett opphørt å eksistere:

Emma svømte i en dam.
Den var full av slim og slam.
Sultne fisker dukket opp,
spiste hele Emmas kropp.
Hun var én og ble til null,
Tro meg det er ikke tull.

I diktet om Emma vekker Østgaard den klassiske eventyrtradisjonen til live, hvor meningen ofte var å skremme barn fra å gjøre noe farlig. Et typisk ledemotiv i slike fortellinger dreier seg om døden som inntreffer når eksempelvis barn nærmer seg vann alene. Egil Nyhus’ tegning av fiskene og baderingen som ligger igjen i vannet viser slik sett en moderne avbildning av Nøkken. Samtidig danner baderingen i vannet en tydelig form av tallet null. Det handler tross alt om tall.

Østgaard fletter elegant inn telling som tema ved å la én bli null i diktet, og Nyhus parerer minst like elegant ved å tegne inn Emmas dukke som er delt i to. I leken med tall utfyller de to bildebokskaperne hverandre på overraskende måter. Selv om det er mange morsomme detaljer å se på er boken lagt opp slik at man stadig ledes videre til neste dikt. Monsterfisken som har spist Emma rekker for eksempel å utvikle ben og grynter videre til neste side, sulten på nye dikt.

123_emma-til-null-2

Sult som gjennomgangsmotiv

Overraskelsesmomentet i diktene og tegningene er en av styrkene i boken. Noe kommer til å gå galt, men det er uvisst for hvem. Ingen skal føle seg trygg i Østgaards tellebok, og Egil Nyhus får frem dette grepet godt når han tegner Rødhette som en premiegris på forsiden. Samtidig frontes en sulten ulv som den potensielle helten.

Ingvild H. Rishøi gjorde noe lignende som Østgaard i boken Pling i bollen – fine og ufine barnerim (Cappelen Damm, 2011) da hun gjenbesøkte klassiske barnedikt av blant annet André Bjerke og lekte seg med å vri på innholdet i disse. Takket være Rishøi er den stakkars bakeren i Inger Hagerups klassiske dikt Det bor en gammel baker nå lykkelig gift og bosatt i San Juan i stedet for forspist og død slik endelikten opprinnelig var. I Østgaards dikt handler det imidlertid på nytt om overspising og død. Men flere av diktene har også en lykkelig slutt.

Inne i boken dukker igjen Rødhette opp, denne gangen med en paraply mens hun står og teller sauer inne i det vidåpne gapet til en siklende ulv. Ingen steder i teksten er Rødhette nevnt, likevel glir figuren fint inn når Nyhus tolker Østgaards dikt om gjeterjenta Ulla i møte med gråbeinvargen.

Det aller viktigeste Nyhus’ tegninger gjør er å skape engasjement hos leseren for å telle. Egil Nyhus sørger for at diktboken samtidig er en myldrebok, med de mulighetene det gir til å tegne inn detaljer som kan telles. Samtlige av Østgaards dikt handler om mengde og tall, men uten de oppfinnsomme detaljene i illustrasjonene hadde ikke boken kunnet gi like god talltrening for leseren. Myldreelementet gjør det attraktivt og enkelt å oppsøke boken på ny og øve på tall på egen hånd – også for dem som ikke leser så godt.

123_honer_4

Lattervekkende gru

Lemlestede kropper og godteri går hånd i hånd i Østgaards dikt, uten at det verken blir grotesk eller ekkelt å lese. Både språket og tegningene har en balanse som heller skaper humor enn uhygge. Nyhus’ tegninger i boken er først og fremst søte, dernest vittige. Som avistegner har han vist at han har et større spekter av virkemidler å spille på, men her begrenser han seg på riktig måte overfor målgruppen. At figuren Lykke kan stå på hodet i en pøl av blod og godteri uten at det gjør vondt å se på, er godt gjort. Diktet og oppslaget fremstår som en hommage til André Bjerkes dikt om Lille Tone Godtegryn i Svein Nyhus’ strek fra år 2000.

Lykke løp med dropspastiller.
snublet – mistet sine piller!
Slo til blods sitt panneben
og var mere rød enn ren.
Blodet skvatt og søla rant,
alle dropsene forsvant!
Hele tretten drops ble borte,
seks var røde, syv var sorte.
Lykke gråt så hun ble lilla,
for hun hadde dropsedilla

Forbildene skinner gjennom i 123 for barske barn. Men hva gjør det når forbildene er gode og resultatet er godt! Anne Østgaard og Egil Nyhus utviser nok egenart til å gjøre sjangeren til sin egen.

 

123_Lykke_7

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.