Mosca Mye og de forbudte ordene

Språklig spenst, diffus dramaturgi

Britiske Frances Hardinge debuterte i 2005 med Fly by night. Romanen ble solid premiert og havnet raskt på bestselgerlistene. I år kom den på norsk under tittelen Mosca Mye og de forbudte ordene. Genremessig kan den bestemmes som en form for historisk fantasy. Historisk fordi, noe forfatteren selv også bemerker i den avsluttende ”Ansvarsfraskrivelse”, romanens kulisser er løst forbundet med engelsk 1700-tall. For en norsk leser som ikke er innforlivet med den grenen av historiekunnskaper, innebærer dette imidlertid ikke noe fra eller til.

Historien tar til ved Moscas fødsel i landsbyen Sjogg, og det blir tidlig åpenbart for leseren at noe ikke er som det skal. Hennes far, den lærde Pennam Mye, har skrevet en avhandling med tittelen Det knuste riket. En fullstendig og klar beretning om vårt sønderrevne og sammenraste kongedømme. Moscas mor døde under fødselen, og tolv år gammel mister hun også faren.

Romanen er fylt til randen av skikkelser, men de to mest sentrale – som leseren følger teksten gjennom – er den lurvete skurken Eponym Klent, som blir Moscas følgesvenn på veien fra Sjogg til storbyen Mandelion, og gåsen Sarasene. Klent er en storyteller med ordene i sin makt. Slik kan han kan for eksempel irettesette Mosca: ”Hvis jeg hører deg bruke slike ord til å beskrive hertugen igjen, setter jeg deg på en diett bestående av tørre verb og vann til du har lært å tale med større klokskap.”(107) I denne setningen røpes det man kan si er denne romanens store styrke; dens språklige overskudd.

Store deler av handlingen foregår i Mandelion, hvor kampen om makten i riket foregår mellom ulike laug. Ordene er underlagt papirhandlerlauget, og romanen blir slik også en allegori over krefter som ønsker å redusere mulighetene for den frie ytring.

Språklig ambisiøs
Romanen er i utgangspunktet en svært fantasieggende tekst, ført i et sanselig språk som legger stor vekt på lukter, lyder og andre persepsjonsbestemte bilder. Til tider gjør denne språkføringen romanen levende og makter dessuten tidvis å etablere en fin, underliggjørende kommunikasjon med leseren. Ett eksempel:

Stien var av det besværlige, misfornøyde slaget. Det bekymret den at den ikke hadde utsikt mot åsene midt imot, og den insisterte på å komme seg opp i høyden for å få bedre oversikt. Men så syntes den vinden var usedvanlig kald og dukket ned mellom trærne igjen. Plutselig trodde den at den hadde glemt noe og gikk tilbake samme vei som den var kommet, før den innså at den ikke hadde det likevel og snudde på nytt. Til slutt kjempet den seg ut mellom furuene, plumpet ned ved elvebredden, klaget på verkende steiner og nektet å gå lenger. En fornuftig, godt opptråkket vei overtok. (39)

Her er romanen på sitt språklig sett beste, her er den underfundig og overraskende. De gode bildene står i kø, som glis som glitrer ”som varm tjære” (59) og gassens lyder som lyder ”som om han svelget småstein og likte det” (57). Dessuten kommer det sanselige aspektet godt frem i setninger som denne: ”Plutselig var nesen nok en gang full av lukten av fukt og råte, og dueskitt, og røyk som ble blåst med vinden.” (269) Men selv om disse enkeltstående bitene isolert sett fungerer godt – for eksempel når det kommer til å mane frem spenstige bilder i leserens hode – er det også romanens største svakhet at språkføringen kan oppleves som noe overlesset.

Derfor lugger teksten litt i overkant på et setningsnivå; det er som om forfatteren ikke kjenner sin egen begrensning og bare måker på. På sitt beste vitner det om språklig overskudd, på sitt verste ender den opp som en tekst som ikke vil annet enn sitt eget ordgyteri: ”Gjennom øresprekker som knapphull i det tykke, grove, skinnet hørte krokodillen sølvklukkingen fra en nøkkel i låsen.” (391) Dette er bare ett eksempel på en tendens som er gjennomgående i teksten.

Uklar dramaturgi
Løftes blikket fra språket og over på innholdet, finner man den samme problematikken. Voldsomheten i antall av ulike grupperinger og begreper synes å mangle grunnleggende magemål, og det blir til slutt for mange å holde orden på. For eksempel er det etter hvert nær sagt umulig å skjelne de ulike personene fra hverandre, sannsynligvis mest av alt fordi teksten flommer over av vesentlige skikkelser, men også fordi alle blir skildret i det samme språket på høygir. Til syvende og sist fremstår de ulike navnene og betegnelsene som noe utenpåklistret, og leseren får enkelte ganger følelsen av at det mest av alt er språkfyllet som hemmer tekstens fremdrift. Til tross for overflommen brukes forbausende lite av ordene til å fylle de ulike karakterene med kjøtt og blod. Man sitter tilslutt igjen med følelsen av navn, navn, navn.

Dette har naturligvis konsekvenser på historienivå. Fortellingen er kompleks, men konfliktene blir for utydelige, dramaturgien temmelig løs. Som om språkføringen overdøver den historien det skal fortelle. Konfliktene forblir utydelige, diffuse og til sist uinteressante. Alt i alt er dette en roman som i lengden blir noe trettende, rett og slett fordi den ikke i stor nok grad evner å finne en fruktbar balanse mellom språkføring og historie.

Oversettelsen
Romanen må ha vært en veritabel utfordring for oversetteren, dens språklige rikdom tatt i betraktning, men med noen få unntak kommer han godt fra det. Men korrekturen kunne med fordel ha vært utført noe mer samvittighetsfullt, og tekstmargene kunne godt ha vært noe bredere enn den halve centimeteren de har blitt tilgodesett med.