Muffe 2 – Og bakom synger hverdagen

Endelig er den her, boka som gir gode instruksjoner i innendørs rottekast med optimal effekt. Arne Garvang skuffer ikke med sin andre bok om Muffe, gutten som ble litt av en helt etter å ha løst sin første sak for 12 år siden.

Muffe, eller Mons Ulrik, som han egentlig heter, er heldigvis ikke blitt så mye eldre enn i førsteboka Muffe tar saken. Han er en svært ung og svært uerfaren gutt, med kviser i panna og angst for å skille seg ut. Men Muffe har samtidig stor sosial samvittighet og ikke så lite sjølinnsikt. Det er en melankolsk og lett resignert stemme som lyder i passasjer som dette:

Det du lærer mest om i ungdomstida di, veit du, det er jo verken matte eller engelsk. Det faget alle blir best i, er det faget vi kunne kalle

kamuflasje

. Læren om åssen du skjuler hvem du egentlig er. (s. 8)

På Muffes skole i Drammen, og trolig på de fleste andre skoler, handler det mye om å skjule seg eller skjule hjemmeforhold. Svakheter eller tabber kan brukes av de som er på utkikk etter noen å passere på veg oppover i hierarkiet. Garvang greier presist å beskrive hvordan ei mobbekampanje kan drives i klasserommet. Uten synlig vold, men ved utstøting, blikk og latterliggjøring kan plagingen pågå, uten at noen griper inn. Historien om Muffe og klassen hans viser heldigvis også at en slik vond sirkel kan brytes.

Ingen på skolen har glemt Muffes etterforskning i den forrige saken. Derfor henvender de seg til han når det er noe muffens eller mystisk. Slik blir Muffe viklet inn i hele tre saker, både den ubehagelige mobbingen i klassen, den mer alvorlige trusselen om vold mot en mørkhudet kompis og til sist også en forsvunnet lærer. Etterforskningen fører til at sakene vikles inn i hverandre, og dramatikken når store høyder utover i fortellingen.

Leseren behøver ikke lese lenge før latteren sitter løst. Flere av dialogene mellom Muffe og faren, og møtet med farens venninne Bomba, er blant mine absolutte favorittsteder i boka. Forholdet mellom far og sønn er godt, men ikke uten doser av irritasjon og oppgitthet. Det er fint å for en gangs skyld lese om en sønn som har ganske stor respekt for faren sin, fordi han er trygg på at faren velter seg ut av sofaen og viser handlekraft og hjertelag når det virkelig gjelder.

Det er brukt bredt østlandsbymål, både i dialogene og hos fortelleren. I begynnelsen virket det påtrengende muntlig: «velta no bord og sånn» og «dem hørte ikke at a ringte på». Forstyrrelsen ved dette varte i omtrent to minutter, det vil si til jeg var sugd inn i fortellingen og fant språket naturlig i sammenhengen. Enda mer naturlig virker dette språket etter å ha hørt lydbokutgaven av Muffe 2, der forfatteren leser. Vi møter en litt tilbakelent, men samtidig ærlig og engasjert Muffe, som forteller oss hvordan det hele hang sammen, som til og med gir et kort resymé innledningsvis.

Dette er ikke noen problembok, sjøl om den tar opp store og vanskelige samfunnstema. Muffe ser hvor innviklet livet kan være for både barn og voksne, og han reflekterer over problemene, snakker med andre om dem på en nesten gammelklok måte. Dette gjør han bare når han har tid og ro til det. Det har han sjeldnere og sjeldnere, etter hvert som dramatikken bygger seg opp og tempoet stiger. Dette er først og fremst ei bok som vil underholde leseren, og som avgjort får det til.

Muffe er en slektning av andre problemløsere i barnelitteraturen, fra Mesterdetektiven Blomkvist til Veitvetspanerne. Han er en likandes kar, en nysgjerrigper og en som tar ansvar for folk omkring seg. Slett ingen superhelt, men en det er lett å identifisere seg med, uansett kjønn og alder. Nesten ingen litterære skikkelser har slitestyrke til å holde gjennom lange serier. Men etter en så sterk oppfølger til førsteboka om Muffe det er lov å håpe på fortsettelse.