Mumien vender tilbake – igjen

Min første innskytelse etter å ha lest Mumiene våkner, den første boken i Monika Steinholms nye thrillerserie for barn og unge mellom 9 og 12, var: «Mumier? Virkelig?» Og så skammer jeg meg litt i mitt blaserte kritikerhjerte. For selv om det klassiske monsteret har gode 150 år på baken i populærkulturen, er det noe med den eldgamle mystikken rundt det gamle Egypt som fortsatt kan pirre. De som har vært på en skikkelig god mumieutstilling på et moderne museum vet at både mumier og mytene rundt kan virke nesten utenomjordiske.

Handlingen i Monika Steinholms bok finner blant annet sted på et slikt museum, hvor en omreisende mumieutstilling sammenfaller med en eldgammel profeti om Skorpionkongens verdensherredømme. Og ikke nok med det: Den mumifiserte Skorpionkongen har blitt vekket til live av uvørne, moderne forskere – og har til alt overmål stukket av med den magiske boken som gjorde ham levende. Nå er mumien på frifot, og tør du vedde mot at profetien – eller forbannelsen om du vil – også omfatter Markus og de to klassekameratene hans, Rulle og Sara?

Udøde i Andeby

Vi ser som sagt bort fra at mumier er nokså standard vare både i bøker og på film. Men Steinholm sliter fortsatt med en mangel på originale historieelementer. Boken virker satt sammen av velbrukte puslespillbiter: Markus er foreldreløs og bor hos tanten sin, men han har noe magisk ved seg. Han er upopulær i klassen men kommer på gruppe med Rulle (god i fotball men nokså slapp i hjernen) og den kule, svartkledde Sara (som bruker sminke og kan hacke). Dette er en verden hvor politiet roper Andeby-setninger som «Stopp, i lovens navn», og hvor oppfinnere lager Petter Smart-oppfinnelser som selvvaskende gryter og værmaskiner. Og ja, tanten til Markus er en oppfinner som har laget en robot-tjener som følger ham overalt hvor han går. Selv om boken har sin del av utsagn som «Jeg så på sola som tegnet striper av gull i høstløvet som hang på trærne», er språket enkelt og setningene lettleste og korte.

Steinholm har heldigvis et talent i å manipulere disse standardiserte putteklossene til de danner en riktig så spennende historie. Avsløringene i boken kommer gradvis, men alltid med henvisning til noe som har vært nevnt før. Det går aldri langt mellom hver actionsekvens, og Steinholm balanserer humor og spenning hele veien gjennom førstepersonfortellingen. Den Tromsø-baserte forfatteren har tidligere gitt ut til sammen tre ungdomsbøker, etter at hun debuterte med «Fuck verden» (Schibsted, 2015). Ankh er den første boken hun gir ut for en yngre målgruppe, og alt ved innpakningen og historien tyder på at det vil komme flere i samme serie.

Illustrasjoner som svakt ledd

Boken er gjennomillustrert av Tonje Clausen, som debuterer som barnebokillustratør med Ankh. Stilen er inspirert av japanske tegneserier med store øyne og stilisert mimikk, men Clausen er ikke helt stø på hånden når det gjelder å kombinere flere figurer i samme scene. Illustrasjonene er en blanding av enkelttegninger og tegneserieruter som kan gå over et par sider. De følger historien og skal leses som en del av den løpende teksten – bortsett fra et par forvirrende ganger når det ikke er en direkte sammenheng. Tegningene har en variasjon i seg, bortsett fra at noen – jeg skylder på redaktøren – har gjort det pussige valget å bruke samme illustrasjon av roboten (som forøvrig heter Trofast) åtte ganger gjennom boken.

Mumiene våkner er en bok det er lett å fare igjennom uten at det lugger så mange steder i lesningen. Den har mange nok elementer som klaffer til at det er enklere å se gjennom fingrene med det lite originale ved historien og de til tider svake illustrasjonene. Skal serien få et så langt liv som bakkvinnene legger opp til, må neste bok ta flere skritt i riktig retning – uten å snuble i sitt eget mumiepapir.