Muren
Boktittel: Muren
Forfatter: Markus Midré og Flu Hartberg
Illustratør: Flu Hartberg
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
SPENSTIG, MEN UJEVNT TEGNET DYSTOPI I ROMANFORM Tenk deg en blanding av Enki Bilals, Christopher
SPENSTIG, MEN UJEVNT TEGNET DYSTOPI I ROMANFORM
Tenk deg en blanding av Enki Bilals, Christopher Nielsens, Gilbert Shelters og Pushwagners bildeverden, og av George Orwells tekst, av film og vår nære historie, så nærmer du deg Flu Hartbergs og Markus Midrés Muren – en bilderoman.
Mens en bildebok krever 50/50 bilde/tekst, og en tegneserieroman består av bilderuter, er dette en illustrert roman, en bilderoman. Bildene er inspirert av tegneserier for voksne, og bilde og tekst er adskilt.
Jeg følte meg ung til sinns da jeg leste på forlagets hjemmeside at målgruppa er 13-åringer. Boka har kvaliteter som absolutt treffer eldre lesergrupper også – grupper som kjenner forbildene.
Vi befinner oss i et framtidsunivers på planeten Misantropolis. Den minner mye om vår egen planet – et sted i solsystemets ytterkant. Hele planeten er et storbylandskap. Over kloden strekker det seg en mur som deler den i to, en mur som stadig bygges høyere. I den østlige delen, i en leilighet i 21. etasje, bor Dag, en litt rufsete type som lever av å vaske gulv. Han deler leilighet med Skrotten, en mutert maursluker som lever av tomatene Dag dyrker i blomsterkasser på balkongen. Langsomt dør plantene. Muren er vokst så høy at den stenger ute siste rest av sollys. Skrotten blir syk og Dag starter jakten på ferske tomater. Underveis begynner han å stille spørsmål ved murens historie. Spørsmålene leder han til en hemmelig gruppe opprørere som er kritiske til muren og til det bestående.
Hørt det før?
Synes du det er noe kjent ved historien, så er det ganske riktig. Forfatteren Markus Midré (f.1975) har forsynt seg friskt fra hyllen for dystopier og misantroper, i film, bok- og tegneserier, og ikke minst fra vår nære historie. Berlinmuren, eller bare die Mauer, sto der fra 1961 og fram til 1989 og skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin med en 45,1 kilometer lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder. I dag har Israel sin mur. Deres 670 kilometer lange mur utvides stadig, inne på og langs grensa til det okkuperte Vestbredden.
Det mangler ikke kilder. Her er inspirasjon fra så vel George Orwells 1984, og Philip K. Dicks Do Androids Dream of Electric Sheep (1968), bedre kjent i filmversjonen Blade Runner (1982) regissert av Ridley Scott.
Opprørske forbilder
Markus Midrés misantropiske tekst er rolig, beskrivende og merkelig neddempet. Teksten kler godt Flu Hartbergs tegneserieinspirerte illustrasjoner som skiller markant mellom den karikert frikete typen Dag, som står i kontrast til det detaljerte metropolis han beveger seg rundt i sammen med maurslukeren sin. Hovedpersonen er en god miks av Gilbert Shelters undergrunnstegneserie; Fabulous Furry Freak Brothers som startet i 1968, og vår egen Christopher Nielsens; To trøtte typer. Samfunnssatire og kritikk av The Establishment begge deler. Disse referansene er kanskje ikke så underlige i og med at Flu Hartberg selv er en sentral aktør i det alternative norske tegneseriefeltet, blant annet gjennom tegneseriefellesskapet Dongerys utgivelser.
Flu Hartbergs frynsete hovedperson beveger seg rundt i et bylandskap der tegneseriemestere som franske Enki Bilal (f.1951) og hans Nikopol trilogi, og Die Mauer ikke er til å komme utenom. Vi kjenner igjen det post-apokalyptiske samfunnet der futuristiske biler flyr gjennom luften sammen med forhistoriske dyr. Der fersk mat blir byttemiddel og enhver sørger for seg. Men til forskjell fra forbildene så mangler det dramatiske høydepunktet, der handlingen snur og spenningen gradvis synker.
Stivbeint
I Muren er slutten så neddempet at spenningen lekker langsomt ut og historien ender i et nærmest likegyldig pifff…. Hvis det ikke hadde vært for den melankolske og samtidig avventende stemningen i siste bilde. Det gir håp.
Muren er interessant på mange plan både for ungdom og godt voksne, med sine pekere til historie og annen populærkultur, men historien lider under mangel på dynamikk, noe som driver den fremover. Også i persontegningen – både i tekst og strek, mangler det dybde og nyanser. Litt rart fordi nyansene så absolutt er tilstede i oversiktsbildene av det skremmende og detaljerte post-apokalyptiske Metropolis.