Mye hav, for mye katt

Bjørn Arild Ersland er en erfaren forfatter med en stor produksjon bak seg. Han har skrevet bøker i ulike sjangre og for ulike målgrupper, og har vunnet mange priser. Årets bok er en fargerik bildebok for barn, illustrert og designet av Rune Markhus. Førsteinntrykket er lekkert. Et koøye på framsiden ber leserne ta en titt – inn i boka, og ut på havet. Ersland har nemlig vært 16 dager på forskningstokt om bord på et skip eid av Havforskningsinstituttet. Her arbeidet han sammen med forskerne og intervjuet dem om arbeidet deres. Resultatet er denne boka, elegant dynket i farger og former som hyller havet og alt som lever i det. Da er det synd at boka – som fortelling – knapt holder seg flytende.

En katt som ikke passer inn

Bjørn Arild har en ny katt som heter Baltus. Den forrige katten hans het Pi, og den skrev han en veldig fin bok om som heter Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge. Denne boka handlet om døden, hvor lenge ulike dyr og planter lever, og om å miste en katt. Katten Pi døde, og Bjørn Arild bearbeidet sorgen gjennom skrivingen. Det private og det faglige møttes, og boka hang sammen.

I Katten og havet bruker Ersland samme formel. Han iscenesetter seg selv som Bjørn Arild, og Bjørn Arild drar på en ukes hyttetur sammen med katten Baltus. Leserne følger de to vennene, en slags norsk variant av Gubben og katten, på daglige turer i fjæra. Bjørn Arild ser og undersøker. Han fisker makrell som har krill i magen og assosiasjonene går til forskningstoktet på havet. Ersland knytter det lokale og hjemlige til det globale, til havet, og således også rammefortellingen elegant til forskningstoktet. Men hvorfor gi katta en så framtredende plass i fortellingen? I motsetning til Findus i Gubben og katten, forstår Baltus ingenting av det Bjørn Arild vil lære ham. Han er uinteressert i alt det spennende som foregår ute i havet. Forholdet mellom forfatter og katt som gjorde Hvor gammel blir en tiger? til en koselig og lærerik leseropplevelse, blir nå en hemsko. «Katten hadde ikke trengt å være med,» sa en barneleser i familien. Og ganske riktig: Den passer ikke inn. Baltus var ikke på tokt med Havforskningsinstituttet. Og han er helt uinteressert i alt det spennende Bjørn Arild har opplevd om bord på G. O. Sars.

Tema: Havet

Mange vil skrive om havet, og det er bra. Å bruke 16 dager om bord på et skip og skrive om det som skjer der, og alt det du lærer, er ingen dum idé. De små glimtene vi får fra livet om bord, er interessante scener. Å være havforsker høres egentlig ganske interessant ut. Noe faglig pipler også fram innimellom. Ersland får fint fram hvordan forskning foregår i praksis, og det er det viktig å fortelle unge lesere om. Kunnskap er ikke noe som ramler motstandsløst ned i en lærebok. Skipet Bjørn Arild var om bord på, fisket og samlet dyr på de samme stedene år etter år, analyserte det de fant, telte de ulike artene, og sammenliknet resultatene med tidligere funn. Små, morsomme funn skaper interesse. For eksempel viser en av forskerne fram en grønnblå pølse med en liten tut foran og et hull bak. Hva dette dyret heter, blir aldri nevnt, men den borer seg igjennom gjørma på havbunnen, spiser det som er mat og spruter ut resten bakveien.

Her har vi altså mye stoff til en interessant bok om havforskning og livet i havet, så hvorfor nøyde ikke Ersland seg med dette? Det mest spennende som skjer i rammefortellingen er at katta ikke dukker opp da Bjørn Arild drar, og da må katten klare seg alene i to dager på øya. Spoiler alert: Det går bra, det er jo tross alt en katt! Jeg mistenker Ersland for å bringe inn katten som et sjarmelement.

Morsomme illustrasjoner

Lay-outen til Rune Markhus er som sagt lekker. Ofte utdyper illustrasjonene de tekstlige poengene og vrir dem i humoristisk retning, noe som kler det seriøse fagstoffet. Forsker Erik forteller Bjørn Arild at kongekrabber ofte spiser opp maten andre sjødyr skulle hatt, og at det er et problem. Dette er illustrert med en hyse som sitter på restaurant og får beskjed av en gretten steinbit om at det er tomt for sjøstjerner.

Markhus balanserer behovet for humor og overdrivelser med fagbokas krav til nøyaktig og lærerik visuell støtte. Men noen ganger savner jeg litt mer informasjon og «klassiske» lærebokillustrasjoner. Ersland forteller at båtreisen gikk ut i Barentshavet. Illustrasjonen viser Barentshavet og de omliggende land og øyer, men det er ingen gjengivelse av ruta til skipet. Hadde det vært en idé å vise litt mer nøyaktig hvor de var? På side 28 er Golfstrømmen tegnet inn, uten at den er nevnt i teksten. Hva den har med oppvarmingen av havet å gjøre, må leserne selv finne ut. Derimot er illustrasjonen av hvordan alle som lever i havet er avhengige av hverandre, meget god. Et spinkelt tårn av klosser reiser seg fra havbunnen, og vi ser klosser som representerer ulike arter, poppe ut og forsvinne, og at tårnet blir mer og mer vaklevorent. Vi får håpe forsker Maria har rett når hun sier at det ikke er nyttig å bli redd. Vi må heller gjøre noe.

Læringsprosessen

Mange moderne sakprosaforfattere som skriver for barn, iscenesetter seg selv som en aktiv og nysgjerrig person som søker etter ny kunnskap. De oppsøker forskere og drar ut i felt for å lære mer. Å tydeliggjøre prosessen med å innhente informasjon og bearbeide dette til kunnskap, er en god og pedagogisk måte å formidle hvordan man kan og bør arbeide når man skal lære seg noe nytt. Jeg tror også lesere lar seg fascinere og motivere av at hovedpersonene i slike bøker stiller spørsmål, undrer seg og jakter på svar. Både Ersland selv og for eksempel Jon Ewo har skrevet flere slike bøker. Faren med å bruke seg selv, er at det kan blir for mye hverdagsliv. Å lese om en fyr som drar på hyttetur blir ikke nødvendigvis artig bare fordi han er en forfatter. Og boka Forfatteren og havet blir ikke bedre av å tvinge inn en katt.