Mye lys og lite skygge

Ingen bok var så skummel som Bibelen da jeg var liten. Den var en hellig bok, og leste man i den kunne man risikere å bli kristen. Jeg hadde en dypt religiøs og litt kokko mormor som til jul ga meg oppbyggelige og gørrkjedelige bøker om barn som var ulydige og måtte angre sine synder, og det var med gru jeg forestilte meg en fremtid der hun og jeg skulle sitte sammen og konversere om Kristi fortreffelighet over en kopp nypete mens alle de andre guttene på min alder var ute og spilte fotball eller dro på epleslang. Alt sammen fordi jeg hadde vært dum nok til å åpne den boka og bli frelst. Men hvordan kunne man vite at man ikke var kristen før man hadde utsatt seg for uvesenet? Jeg leste i Bibelen med den største uro, og i dypeste hemmelighet, livredd for at foreldrene mine skulle oppdage meg og finne ut at jeg altså var en sånn en. Derfor ble jeg også usigelig oppstemt hver gang jeg, i mitt lønnkammer, bladde opp på et eller annet tilfeldig, kryptisk bibelvers – «og presten skal ta hellig vann i et lerkar og ta noget av støvet som er på tabernaklets gulv, og kaste i vannet» (4 Mos, 5,17), for eksempel, – og kunne konstatere at nei, jeg hadde visst ikke blitt kristen av dette heller. Magien syntes heldigvis ikke å virke på meg.

Et bugnende frukttre

Først da jeg ble ganske mye eldre skjønte jeg i hvor stor grad nettopp Bibelen var selve referanserammen som ligger til grunn for nesten all vestlig kultur det har vært verdt å ta vare på siden renessansen, fra Shakespeare til Gunvor Hofmo. Jeg begynte også å ane hvor mye litterært krutt det var i den knappe, elliptiske stilen mange av de beste bibelfortellingene – og særlig da mosebøkene – var skrevet i, og ikke minst hvilken enorm variasjonsrikdom det var mellom tekstene, stilistisk sett. Den intense inderligheten i Davidssalmene finnes ikke noe annet sted i litteraturhistorien.

Dermed gikk det opp for meg hvor kørka jeg hadde vært da jeg hadde behandlet Bibelen som forbuden frukt. Den var jo et bugnende frukttre der det bare var å ta for seg! Her var jo Adam og Eva, Kain og Abel, Babel, Noa, Moses og Job, David og Goliat, og ikke minst hele fire fullstendig forskjellige versjoner av fortellingen om Jesus. Og alt dette var bare den aller mest lavthengende frukten Bibelen hadde å tilby. Den var ikke et tre, men en hage. Ikke en bok, men et bibliotek.

Nå som jeg er enda eldre, forstår jeg til gjengjeld at barnet jeg engang var neppe ville klart å forsyne seg av treet i den formen jeg fant det i, altså den lett arkaiske 1930-oversettelsen av Bibelen vi hadde hjemme, og som vi sikkert hadde fått av mormor. Jeg kunne med andre ord trengt en god barnebibel. Ikke for å bli kristen, men for å bli bedre kjent med den kristne kulturarven.

Men hva er egentlig en god barnebibel i Norge anno 2022? Hvordan presenterer man denne hellige boka, som en tredel av verdens befolkning bekjenner seg til, og som består av tekster skrevet for mellom nitten hundre og tre tusen år siden, for barn? Hva slags utvalg skal man gjøre? For la gå at vi alle kan være enige om at ikke alt som står i Bibelens 66 bøker egner seg like godt for unge lesere. Ingen vil gråte dersom Profeten Haggai ryker ut i første runde, eller om de teologiske spissfindighetene i brevdelen av Det nye testamentet havner i bakgrunnen. Det er åpenbart de gode fortellingene man er ute etter. Men hvilke av de mange gode fortellingene er mest essensielle akkurat nå?

Aktive og tydelige valg

Alf Kjetil Walgermo og Anna Fiske har altså hatt store spørsmål å bale med, og det sier seg selv at ingen barnebibel kan håpe å tekkes alle. Også jeg har en del innvendinger til hvordan de to har løst oppgaven. Likevel iler jeg til med å slå fast at Barnebibelen har blitt en spennende og vellykket utgivelse. Den er stor og solid, fargesterk og innbydende, med en trygg fortellerstemme som loser den unge leseren gjennom stoffet og knytter gammelt til nytt. Anna Fiskes overdådige, myldrende og morsomme oppslag er fylt med fugler, fisk, insekter, dyr og kropper. Ikke minst bugner den av glade, åpne ansikter med tydelige, uttrykksfulle blikk og store, hvite tenner. Derfor har Barnebibelen også blitt en bibel mer opptatt av forholdene mellom mennesker, og mellom mennesker og verden, enn mellom mennesket og Gud. Noen ganger får vi små tegneserieversjoner av bibelfortellingene som utvider det teksten med rimelighet kan si noe om, mens illustrasjonene andre ganger setter to streker under svaret teksten velger å gi. De fleste bibler ville blitt bedre med Anna Fiskes illustrasjoner.

Ingen kan beskylde Walgermo og Fiske for ikke å ha tatt aktive og tydelige valg. Barnebibelen deres er gjort så innbydende og inkluderende og samtidig så lite patriarkalsk og voldsom som overhodet mulig. Mange av de mest spennende og berømte fortellingene, som den der Jakob slåss med Gud om natta ved vadestedet og belønnes med navnet Israel, eller den om Sodoma og Gomorras ødeleggelse, eller den om Daniel som tyder skriften på veggen, er utelatt. Andre er brutt opp og komprimert slik at de mister en del av det narrative drivet, eller tonet ned slik at ingen barn skal trenge å ta det det voldelige og voldsomme universet som disse fortellingene utspiller seg i, innover seg. Jeg tror det er en feilvurdering. Det er selvsagt ille nok at Kong Herodes «sende ut soldatane sine for å ta Jesusbarnet», som det heter i Barnebibelen. Men da jeg var liten, var det opplysningen om at Herodes «sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre» som gjorde sterkest inntrykk (Matt 2, 16). Ville han virkelig drepe alle guttebabyer? Slik gru slipper Walgermo og Fiskes lesere å forholde seg til.

Eva med hårete legger

Men når forlagets nettsider skryter av sin nye «barnebibel med fleire historier om jenter og kvinner» har de sitt på det tørre. Her møter vi Sara, Hagar, Rebekka, Lea og Rakel, Debora, Dalila, Rut, Hanna, Abigajil, Batseba, Dronninga av Saba, Sulammit, Jesabel, Kvinna frå Sjunem, Atalaja, Vasjti, Ester, Maria, Elisabet, Marta og Maria, Jenta som blei vekt frå dei døde, Kvinna og sølvpengen, Kvinna ved brønnen, Kvinna som hadde gjort noko gale, Den fattige enka, Kvinna som salva Jesus, Maria Magdalena og Lydia og Priskilla. Her er flust med heltemodige kvinner – og tilsvarende lite tradisjonell kristendom. Om denne boka har en Gud, heter Hun Marta Breen. Og for all del, jeg kan tenke meg dårligere valg.

På sitt beste gjør betoningen av kvinnenes roller Barnebibelen til en frisk og spennende leseropplevelse. Finnes det, for eksempel, noen annen illustrert Bibel der Eva i sin paradisiske tilstand er tegnet med hårete legger? Der man faktisk har forsøkt å illustrere Høysangens forvirrende metafor om at «brystene dine er som to gasellkalver»? Eller der kapittelet om «Den nye himmelen og den nye jorda» illustreres med voksne som klemmer barn, mann som klemmer kvinne, kvinner som klemmer kvinne, mann som klemmer mann, katt som klemmer hund – og kvinne som klemmer jordkloden? Dette er åpenbart en Bibel som ikke bare vil formidle en gammel, patriarkalsk ørkenreligion, men som vil skape en ny og bedre verden.

Ekskluderende likestilling

Likevel kan reformiveren også få enkelte pussige utslag. Så si alle kvinner som er nevnt i Bibelen har fått egne kapitler, der de fremsnakkes i den grad det er mulig, og gjerne på bekostning av mennene. I fremstillingen av Det gamle testamentet rammer dette i hovedsak Abraham, som i Walgermo og Fiskes versjon ikke eksplisitt inngår noen pakt med Gud, noe som vel må regnes som en ganske sentral del av Bibelen (1 Mos, 15). I Barnebibelen møter vi Abraham primært som Saras ektemann: «Sara var gift med Abraham. Dei budde i telt og flytta frå stad til stad.» Den sentrale handlingen i jødedommens historie blir derfor at «Gud valde ut Sara og Abraham til ei spesiell oppgåve. Dei skulle få ei slekt like tallrik som stjernene på himmelen!»

Mye forsvinner ut i denne likestillingen av Abraham og Sara, ikke minst Abrahams nærmest sjokkerende direkte relasjon til Gud: han er den eneste i Bibelen som forhandler med Gud, i håp om å spare Sodoma og Gomorra  fra ødeleggelse. Men ettersom denne fortellingen er utelatt fra Barnebibelen, reduseres Abraham til «mannen til Sara» i fortellingen om Guds utvalgte folk.

Også Sara blir imidlertid mindre interessant enn hun trenger å være. Walgermo og Fiske har tonet ned alle referanser til sex og umoral i den barnevennlige fremstillingen sin, noe som vel forklarer hvorfor anekdoten om hvordan Abraham «leier ut» den deilige kona si til Farao i bytte mot gull og slavekvinner er sløyfet (1 Mos, 12). Men når man likevel velger å ta med fortellingen om slavekvinnen Hagar, som blir mor til Abrahams førstefødte, Ismael, og må flykte ut i ørkenen for å unngå Saras vrede, er det diskutabelt om man er tjent med å tie om det faktum at Ismael nettopp er Abrahams førstefødte. «Mange år før Sara fekk Isak, blei Hagar gravid», heter det bare, uten et ord om hvem som satte barn på henne. Da forsvinner mye av nerven – og poenget – ut av historien.

Rart blir det også i fremstillingen av Esters bok, som i Bibelen handler om hvordan den persiske kong Xerxes kvitter seg med den første kona si, dronning Vasjti, for siden å gifte seg med den jødiske Ester, som lykkes i å overtale kongen til å avverge en planlagt jødeutryddelse. Denne intervensjonen feires fortsatt hvert år av jødene under høytiden purim. Walgermo og Fiske er ikke synderlig opptatt av denne viktige hendelsen i jødedommens historie, og velger i stedet å gi nøyaktig like mye plass til Xerxes’ første kone, Vasjti, som de gir til Ester.

I Esters bok får vi høre om hvordan Vasjti nekter å adlyde når Xerxes under en ytterst fuktig fest ber henne om å vise fram sin skjønnhet for gjestene. (Ifølge jødisk midrash ber han henne om å vise seg naken). Kongen blir rasende, og da han frykter et kvinneopprør, degraderer han henne og ser seg om etter en ny og mer medgjørlig dronning. Fortellingen om Vasjti forklarer altså hvordan det kan ha seg at den mektige perserkongen gjør noe så ukarakteristisk som å gifte seg med en jødisk kvinne. Men i Walgermo og Fiskes entusiastiske versjon avbildes Vasjti som feministisk helt i den moderne «We Can Do It!»-posituren, komplett med bulende biceps, og hijab i stedet for tørkle. Teksten overlater heller ingenting til fantasien: «Men Vasjti hadde følgt hjartet sitt og gjort det som var rett. Mannen hennar skulle ikkje få bestemme over henne, sjølv om han var konge. Det var ho som bestemte over seg sjølv», heter det. Sant nok, men så er det altså ikke Vasjti Esters bok handler om, og prisen for å bestemme over seg selv slik, er jo at Vasjti skrives ut av historien, og ikke får bestemme over noen. I slike tilfeller er Barnebibelen på kollisjonskurs med Bibelen. Også i Esters bok er Xerxes en mektig tosk, men kontrasten ligger i måten de to dronningene håndterer ham på.

Stol på leseren

Den moderne likestillingsiveren får merkelige utslag også i avdelingen som dekker Det nye testamentet. Hvor kommer egentlig opplysningen om at «sjølv om» Maria «var forlova, hadde ho enno ikkje flytta saman med kjærasten sin, Josef» fra? Selv om konseptet «samboerskap» er godt kjent for norske barn, trenger man vel ikke late som om det var like vanlig i Nasaret før år null?

Kapittelet om Jesu disipler ramser først kort opp tolv mannlige «læresveinar som alltid var saman med han» før saksopplysningen balanseres med et lengre avsnitt om alle «kvinnelege disiplar som følgde han rundt overalt», og ikke minst støttet ham økonomisk «slik at han kunne reise rundt og snakke om Gud i staden for å jobbe som snikkar.» Hadde det ikke vært for disse kvinnene, antydes det, ville vi knapt nok hatt noen kristendom, men kanskje noen flere krakker og bord.

Også i kapittelet om Marta og Maria, der den hardtarbeidende Marta refses av Jesus når hun ber ham om å oppfordre Maria til å hjelpe henne i stedet for å sitte og lytte ved Jesu føtter, nedvurderes de mannlige disiplene. Her får vi høre at de to «var blant Jesu nærmaste vener. Dei forsto kven Jesus var, lenge før læresveinane hans gjorde det», noe det kan synes vanskelig å finne belegg for i Bibelen. Er det kanskje Jesu kritikk av Marta som får Walgermo og Fiske til å ile til hennes unnsetning, på disiplenes bekostning? I hvert fall flesker Fiske til med en illustrasjon av de tre, tett omslynget, som for å forsikre leseren om at selv om Jesus kanskje iblant kunne være streng, var han aldri langsint. Litt for ofte er det som om Walgermo og Fiske ikke helt stoler på den unge leseren sin og liksom vil berolige henne om at Bibelen – og Gud – er på hennes parti, helt sikkert!

Lite motstand, men praktfull

Det er i slike tilfeller jeg tar meg i å savne den arkaisk-uforståelige og urskumle voksenbibelen jeg leste under dyna da jeg var liten. I den fantes det i det minste et sug og en motstand. For hvis man toner ned alt som er fremmed, paradoksalt og fryktinngytende ved den jødiske så vel som den kristne religionen, til fordel for noe snusfornuftig og kjent, blir også troen mindre interessant. Hvorfor skal man tro, hvis det ikke finnes noe mysterium? Hva skal man med Bibelen hvis den såpass enkelt kan oversettes til alle de «riktige» holdningene samfunnet allerede sverger til i dag? Er det ikke heller slik at det er alt det overraskende og voldsomme i bibeltekstene som ryster leseren og tvinger oss til å ta stilling til dem, enten vi er små eller store, troende eller ateister?

Misforstå meg rett, Barnebibelen er blitt både en praktbok og en praktfull bok, og jeg ville ikke nøle med å gi den til et barn som viste interesse for bibelhistoriene. Jeg tviler på at det finnes en bedre versjon på markedet. Her er nye versjoner av kjente fortellinger, og en masse å oppdage for store og små. Den som leser Barnebibelen får utvidet referanserammen sin, og er det noe vi trenger nå, er det nettopp det. Om den inspirerer noen til å oppsøke originaltekstene, er det ren bonus.