Tittel: Perfekt
Tekst: Ingunn Røyset
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 237

Mye må ordne seg for Pia

Det er noe skjematisk over Perfekt, som på én måte gjør romanen effektiv og tydelig, men som samtidig gjør bipersonene mindre interessante og troverdige.

Det er første høsten på ungdomsskolen. Jeg-personen Pia (13) sliter med å finne nytt fotfeste i ei tid hvor mye endres, samtidig som hun drømmer om den fine gutten Leo i klassen.

Mange ting å løse

Fra en side sett er Pia ei real, vanlig bygdejente som nøler ved overgangen til pubertetens nye jenterolle – slik klassens trendsettere definerer den. Men vi kan også se på henne som en opprører mot ungdomsskolens rotterace, ensretting og mobbere.

Pia har mange problem: Mor er vanskelig å få tak i etter at ho flytta til Oslo for å bli politisk rådgiver for fiskeriministeren. Klassa har tre superbitcher av den typen vi er vant til å se i barnebøker. De bruker ufine hersketeknikker for å holde Pia og bestevenninna Nathalie nede, Nathalies foreldre skiller seg, og det kan se ut som om Pia og Nathalie vokser fra hverandre. Pia bærer i tillegg på en lammende panikkangst som hun ikke tør å snakke med noen om. Alle problemer skal løses før eller under juleballet på skolen. Handlinga utspiller seg innenfor ei tidsramme på tre måneder, med en liten epilog i januar.

Vi er i ei bygd 600 km fra Oslo. Pia tar buss til skola. Tidligere dro ho og Nathalie sammen, men nå bor Nathalie annenhver uke hos mora inne i bygdebyen. Den kronologiske fortellinga blir flere steder avbrutt av en side tekst i kursiv. Disse tekstene skifter karakter i løpet av boka. Først er de som en indre monolog eller hemmelig dagbok, men etter hvert introduseres en «du», en annen person, i disse tekstene. Mens disse tekstene skifter stil og form på en innovativ måte, utgjør de et element av retrospektiv opprulling som kanskje skal forklare deler av Pias panikkangst. Men dette nye motivet som oppklares på nest siste side er likevel ikke nødvendig for forståelsen av handlinga, og kan derfor føles som et unødvendig melodrama.

Hjelpere og motstandere

Noen steder kan det se ut som om Røyset skriver inn de hindrene hun trenger underveis, uten at hun forklarer personene sine. Pia får ikke lov av mor å kjøpe ny kjole til juleballet, fordi mor mener at den gamle er bra nok. Mor tjener åpenbart bra, og med den nye jobben er hun nok også en type som er bevisst på stil og framføring. Men fordi fortellinga trenger en kjole-brems, får vi vite at mor er gjerrig og gammeldags. Det blir ikke spesielt spennende bipersoner av slikt, men det kan fungere greit innenfor en struktur av motstandere og hjelpere.

Boka følger nemlig i stor grad aktantmodellens struktur med hovedperson, ønsker, hjelpere og motstandere. De fleste personene i boka er tildelt tydelige, entydige roller. Når vi legger aktantmodellen over boka for å se hvordan de enkelte elementene og rollene fordeler seg, ser vi tydelig at Røyset også er en rutinert forfatter, i den forstand at hun har gitt Pia er bredt spekter av mål å drømme om: drømmegutten, selvrespekt, mestring, andres respekt, bedre foreldre, og bedre mental helse.

Disse ulike målene henger delvis sammen, og selv der de ikke henger sammen er det i alle fall vokst sammen til en krattskog av problem som skal løses sammen og samtidig på den mest amerikanske av alle måter: på skoleballet i enden av romanen. Veien fram mot det store vendepunktet innebærer selvsagt også at Pia må gå fra vondt til verre, før vi leserne kan håpe at det blir bedre.

Mestring og floker

Flere steder i løpet av boka griper jeg meg i å bli irritert på den håpløse hovedpersonen som lukker seg inn i seg selv. «Kan hun ikke bare snakke med noen, da?» Det tyder på at jeg lar meg engasjere av Pia og hennes problemer. Og så innser jeg at det ikke blir noen spennende roman hvis hovedpersonen får en vellykket avtale med skolepsykologen i første del av boka.

Det er en etablert norm i barnelitteraturen at barn må klare seg selv. Først når barnet har handlingsrom, kan det bli et handlende barn som kan fylle sin plass i en barnebok. Bøkenes barn er barn som identifiserer problemene på egen hånd, analyserer dem, finner løsninger og gjennomfører løsningene. Perfekt lever fint opp til denne regelen – endringene kommer fra barna selv.

Boka har 237 sider, og det er ikke før Pia hever stemmen mot rektor på side 187 at handlinga skifter fra mismot til begynnende optimisme. På side 221 skjer det et brakende oppgjør med superbitch Selina. Men det er ikke Pia som tar affære. Det er Nathalie som har fått nok. På noen få sider har Nathalie forandret holdning fra å være rammet av spiseforstyrrelse til å vise en trygg, selvhevdende kroppspositivisme. Først tenker jeg «Ja, tøft! Det var fortjent!». Etterpå er jeg litt overrasket over at det var Nathalie som skulle være den handlende. Burde ikke Pia selv ta aktivt del i løsningen? Eller er dette Nathalies historie? Er Nathalies brå forandring godt motivert?

Den gamle naboen Johannes blir heller ikke utdypet slik at han blir levende og viktig. Det er flere fine små perler av episoder i boka hvor Pia og Johannes møtes og blir kjent med hverandre. Men det er bare noen få tangeringspunkt mellom Johannes og den øvrige historien. Jeg mistenker at Johannes hadde større plass i en tidligere versjon av boka.

Kunne vært film

De samme elementene som gjør at dette kunne blitt en fin barne-tv-serie, er også svakheten som litteratur: overtydelige typer og problem.

Boka er språklig og strukturelt vellykket, selv om noen av sidemotivene er dårlig begrunnet og integrert. Det morsomste er hvordan juleballet oppløser seg i kaos, som et slags bevis på at Pias motstandere ikke representerer en bærekraftig løsning. Her i dette ballkaoset er det et potensiale av action, rebeller og scener som kunne ha vært utviklet bedre.

 



Kommentarer