Myldrende mytologi

Med fortellingene om Percy Jackson, søskenparet Kane og andre ungdommer som på ulikt vis kommer i kontakt med en gammel-mytologisk virkelighet, har Rick Riordan solgt minst 45 millioner bøker bare på originalspråket. En kan bli svimmel av mindre. Selv har jeg vært vitne til at en moderat bokinteressert tiåring plutselig gikk inn i slukealderen da han i fjor sommer begynte å lese Percy Jackson-serien. I skrivende stund er han et par hundre sider fra å ta igjen forfatteren. Samtidig har han blitt en kløpper i gresk, romersk, egyptisk og snart også norrøn mytologi – langt over nivået på det han lærer på skolen. For en ukes tid siden fulgte han interessert med da jeg leste høyt for ham fra Ovids Metamorfoser – jeg har vanskelig for å tro at det ville skjedd uten Riordan.

Som leseren kanskje vil ane, er jeg derfor i utgangspunktet positivt innstilt til dette bestselgerfenomenet. Da sønnen min for noen dager siden spurte om jeg likte boka jeg skulle anmelde, svarte jeg at den var spennende. Han satte straks blikket i meg: «Ja, men synes du den er bra også?» Så jeg må nesten si det samme her som jeg sa til ham. Boka er bra! Jeg anbefaler den! Så ville det også vært en underlig øvelse å skulle slakte bøkene sønnen min setter aller høyest – mest av alt ville det vitnet om manglende forståelse for samspillet mellom en bok og dens lesere.

Spenstige sammenstillinger

Det betyr jo ikke at jeg synes Magnus Chase og gudene fra Åsgård – Sommersverdet er vellykket på alle nivåer, men den er unektelig interessant på de fleste av dem, og spennende også formelt sett, i den mildt sagt spenstige sammenstillingen av norrøn mytologi og et høyst moderne Boston. Det finnes selvsagt forløpere for slikt, også innen massekulturen, men kontrasten er slående. Der Marvels Thor-filmer opererer med et statisk, paternalistisk Åsgård der idealiserte guder snakker opphøyd gammeldags og stakkars Loke får fungere som enslig kaosprinsipp, myldrer det hos Riordan, på alle nivåer.

Ta for eksempel Ratatosk, ekornet som ifølge Snorres Gylvaginning løper opp og ned i verdenstreet Yggdrasil for å formidle ukvemsord mellom ørnen og Nidhogg. Hos Riordan er Ratatosk et monstrøst og drittslengende kjempe-ekorn som jager etter alle som forsøker å klatre i Yggdrasil, som her fungerer som en portal mellom de ni verdenene. Hvor Yggdrasil står? I Boston, så klart. Verdens navle.

Og hva med Mime, han som i følge Voluspå drikker mjød hver morgenstund av Valfars pant? Her er han et mafiøst, avkappet hode som fraktes rundt i en koffert, innehaver av diverse kasinoer og innkasserer av tjenester – en fyr du åpenbart ikke vil stå i gjeld til – en skikkelig dritt. «Han spylte seg selv ned,» kommenterer hovedperson Magnus tørt når Mimes hode forsvinner i vannmassene.

Her er også valkyrjer – men den valkyrjen vi blir best kjent med er en ung hijabkledd muslim ved navn Sam alias Samira Al-Abbas, født av en ugift mor (Loke er faren hennes) og lovet bort til falafelsjappe-arvingen Amir, som hun er dypt forelsket i. Så hvorfor er hun Valkyrje? Fordi hun trenger å fly. «Jeg vil ha begge deler,» konstaterer hun på side 237, og det slår en at Sam på mange måter ligner Riordan selv, i hvert fall slik han fremstår i dette prosjektet. Også han vil forplikte seg, på den norrøne mytologien, samtidig som han krever frihet og luft under vingene.

Ragnarok i romanform?

Langt på vei fungerer det myldrende, uærbødige kaoset til Riordan. Min ti år gamle informant forteller at dette er den mest «tullete» av bøkene hans hittil, og at bare Percy Jackson-bøkene har vært i nærheten av å blande inn såpass mye komikk. Jeg mistenker at det er det relativt sett ukjente ved den norrøne mytologien – Riordan har tidligere brukt gresk, egyptisk og romerske myter i bøkene sine – som tillater ham å slå seg enda villere løs enn før.

Selv faller jeg først av lasset når sverdet boken har hentet tittelen sin fra bestemmer seg for at det trenger et navn – og velger «Sverre», hvoretter det henvender seg til hovedpersonene på en utpreget muntlig måte. Her bryter spenningen mellom det uærbødig lekne og høystemt mytologiske sammen, og alt blir tullball. Men for all del, heller et norrønt sverd som sier «No problemo» enn et som uttaler seg på høytidelig håvamålsk i en roman som denne. Valget av lavstil inviterer leseren inn.

Samtidig lar jeg meg imponere over hvor lite tid forfatteren bruker på omstendelig eksposisjon. Han skriver som om han forutsetter at det meste av dette allerede er kjent stoff, moraliserer lite og forklarer bare kort det han må for å få fortellingen til å flyte, eller for å oppnå en komisk effekt. Hvis Ragnarok er kaos, oppløsningen av orden, er det en utpreget kaotisk orden som skal oppløses.

System i kaoset

Likevel er det system i kaoset. Ragnarok er definitivt på vei, og den store motstanderskikkelsen i denne første romanen er Fenrisulven – for Gleipne, repet ulven er bundet med, er i ferd med å ryke, og lenken må skiftes. Men Riordans unge helt, Magnus, er også noe av en ensom ulv. Idet romanen åpner har han bodd på gata i to år etter at moren hans ble drept av ulver og ild, og har ingen planer for fremtiden. Og snart dukker ildjotnen Surt opp og dreper ham. Når han «våkner» er han blitt einherjer – men det mumles om at han kanskje egentlig tilhører den andre siden.

Motivet med den utsatte, dypest sett ensomme gutten motiverer langt på vei den noe eplekjekke, småsarkastiske tonen Riordan har utstyrt sin fortellerhelt med, en tone som nok kan virke i overkant kjent fra mange andre bøker siktet inn mot unge gutter som ikke helt er i kontakt med sitt eget følelsesliv. Men i motsetning til de fleste andre av disse bøkene utnytter Riordan denne tonen til å formidle en verden der alle ytterpunkter får plass og det absurde i de gamle mytene får forbli absurd, uten å bortforklares.

Bare smak på tittelen her: sommersverdet! Hva er egentlig et sommersverd, og hva kapper man med det? Årstider? Riordan har en forklaring, som i likhet med boken han har skrevet nettopp handler om at man må kunne sammenstille også det som ikke strengt logisk lar seg forene. En verden med plass til alt, altså. Og ungene lærer seg runer på kjøpet. Da tåler man også tullete sverd som heter Sverre. Kanskje er de til og med påkrevd.

Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse er stort sett fin, men innimellom kan en få inntrykk av at det har gått litt fort i svingene, som når en støter på orddelingsfeil som «slimete mutant kreps» (s. 125) eller anglisismer som denne, i kapittel-tittel 64: «Hvem fikk ideen til å gjøre denne ulven udødelig?» Her hadde vel for eksempel «Hvem fant på å gjøre denne ulven udødelig?» glidd bedre?