Myter om tegneserier i Norge

Kristian Hellesund svarer i dette innlegget på påstander i en tegneserieanmeldelse av Walter Wehus – om krise i tegneserieheimen for ti år siden. Barn leste ikke lenger tegneserier, men overlot kunstarten til voksne, skrev Wehus. Hellesund hevder at statistikken forteller en annen historie.

Det virker som om det er en del myter rundt tegneserier i Norge. Ofte handler det om historieløshet rundt den niende kunstart her til lands.

I sin anmeldelse av Sara Hjardars Mia Myhr og barna som forsvant på barnebokkritikk.no, kommer Walter Wehus med udokumenterte påstander. Han skriver for eksempel at det for ti år siden ble «erklært krise hos forlag og andre som bryr seg om lesing. Tegneserier ble laget og lest av halvgamle menn». I tillegg påstår Wehus at bibliotekarer meldte tilbake at barn avfeide tegneserier som «noe for voksne».

Fra Anna Fiskes «Vaskedamen» (No Comprendo Press 2015). Gjengivelse av bilde: Empirix

Fra Anna Fiskes «Vaskedamen» (No Comprendo Press 2015). Gjengivelse av bilde: Empirix

Statistikken taler imot påstandene til Walter Wehus. Dette kan vi se hos tall fra Statistisk sentralbyrå, som utarbeider Norsk mediebarometer. Der kan vi blant annet lese statistikker for tegneserielesning tilbake til nittitallet. Går vi for eksempel til Norsk mediebarometer 2014, så var det flere i aldersgruppen 9 til 15 år som leste tegneseriehefter enn det var til sammen i aldersgruppene 16–79 år. Går vi til Norsk mediebarometer 2012, så var det 17 prosent av de i aldersgruppen 9–15 år som leste tegneseriehefter hver dag. Tallene for 16–24 år var 4 prosent, 25–44 år 3 prosent og 45–66 år 2 prosent. Tallene i Norsk mediebarometer 2020 er ikke så veldig ulike, men de viser en nedgang i tegneserielesning blant barn. Da var tallene 12 prosent for aldersgruppen 9–15 år. En feilmargin her er selvsagt hva som blir undersøkt. I 2020 handler det om «papirtegneserieblad», mens det i 2012 dreide seg om «tegneserieblad». Kanskje det finnes mørketall for «tegneseriebøker» her?

Det kan også være interessant å se på norskproduserte tegneserier fra 2012, siden Wehus har et narrativ som går ti år tilbake. Bare det året finner vi seksten julehefter jeg vil påstå at passer for barn. I tillegg kommer de vanlige tegneserieutgivelsene fra 2012. For eksempel var Apefjes, Eremitt, Mr. Mystisk, Felina, Mira, Kolbein, Nansen over Grønland samt diverse Sleivdal-album og Kaptein Sabeltann-utgivelser i salg dette året. Trond Sätre skrev i Bobla nr. 165 at det i 2021 kom 47 norske tegneserier i bokform. Jeg vet ikke hvor mange av disse som var for barn, men 35+ norskproduserte tegneserieutgivelser for barn fra 2012 tror jeg ikke akkurat er spesielt færre utgivelser enn det som kom i 2021.

Det som har skjedd de siste ti årene, er at tegneserier heller kommer i bokform og ikke som tegneseriehefter. Det merker forlag som i liten grad ga ut tegneseriebøker tidligere, og det merker bibliotek som i dag låner ut tegneseriebøker der de ikke lånte ut tegneseriehefter for ti år siden. Den viktigste endringen i barns tegneserielesning kom i perioden 1991 til 2008. I 1991 leste 52 prosent i aldersgruppen tegneseriehefter hver dag, mens andelen var 23 prosent i 2008. I tillegg er en rekke tegneserier for barn på trykk i ulike blader, magasiner og aviser som statistikken ikke fanger opp – både i 2012 og i dag.

Selv har jeg arbeidet som avdelingsleder i bergensskolen siden 2010. I denne perioden har jeg sett at tegneserier alltid har vært populært. På skoler jeg kjenner til, leses det mye tegneserier – både i dag og tidligere. Barn leser tegneserier der tegneserier er tilgjengelige, og tegneserier er populære blant barn hvis de blir introdusert for kunstarten.

 

Kristian Hellesund er avdelingsleder på en barneskole i Bergen. Han skriver om tegneserier hver uke for avisen Sydvesten og arbeider akkurat nå med en bok om norsk tegneseriehistorie. Hellesund har i tillegg til adjunktutdannelse en bachelorgrad i historie.



Skrevet av:

Kommentarer