Mytologi eller fagbok?

Kristendommen startet med fortellingene om Jesus, buddhismen startet med fortellingene om Buddha. Disse fortellingene blir kalt myter. Myter er fortellinger som kan ha oppstått som muntlige fortellinger i ulike varianter, også på forskjellige steder. Ettersom de er blitt skrevet ned kan vi se klare likhetspunkter mellom noen fortellinger uavhengig av om de er hentet fra ulike steder og tider. De fortellingene som har likt grunnmønster kaller vi varianter av samme myte. Vi kan si at en myte er en grunnleggende fortelling som går igjen i mange kulturkretser, og at hver enkelt fortelling formidler en liten flik av innsikt i den mytekretsen den tilhører, religiøs eller ei.

Etter å ha gitt ut en serie billedbøker der han gjenfortalte deler av den norrøne mytologi, ga Tor-Åge Bringsværd seg i kast med å gjenfortelle myter fra andre deler av verden. I MIME-serien (Myter, Legender, Eventyr og Sagn) har han fortalt om Golem (jødisk mytologi) og om Noa (kristen mytologi), Medusa (gresk mytologi), Hanuman (hinduistisk mytologi) og om Beowulf (som er en helt fra den angelsaksiske tradisjonen). Den sjette boka i serien bærer tittelen En gang var Buddha apenes konge. En håndfull historier fra tidligere liv. Her kan vi lese fortellinger om noen av de mange skikkelsene som Buddha opptrådte i, i hans (ifølge mytens) mange liv på jorda. Felles for alle de historiene som Bringsværd gjenforteller er at de viser Buddha i en dyreskikkelse, og at han redder de andre dyrene i flokken sin, eller menneskene, eller alle de andre dyrene i skogen. Apekongen lar sitt folk trampe over seg, slik redder han dem. Elefanten kaster seg utfor et stup for at en flyktende, sulten menneskemengde skal kunne ete seg mette på ham. Og løven undersøker grunnen til at alle dyrene flykter i redsel. Når han oppklarer sammenhengen for dem slutter de å løpe og begynner å le i stedet. Apekongen, løven og elefanten er vise, verdige og mentalt balanserte. Slik fremstår disse historiene som en lære om å bevare roen, tenke seg om, og se lenger enn sin egen navle.

Den gangen historiene oppsto var de uttrykk for en livsholdning som skulle komme til å skape buddhismen. Tor Åge Bringsværd har laget en ramme rundt sine gjenfortellinger som viser hvordan. Han presenterer oss for en etterligning av den opprinnelige, muntlige fortellersituasjonen ved å la en tiggermunk opptre som forteller. Barn og voksne samler seg rundt tiggermunken for å høre ham fortelle. Buddha betyr den opplyste, og den munken vi møter i boka er som en av de opplyste som formidler Buddhas lære ved å forteller ulike historier om det opplyste liv. Opplyst liv – i betydningen av at innenfor et livssyn som tror på sjelevandring, vil en tilsvarende levemåte som den dyrene praktiserer, lettere føre til frelse, altså til opphør av sjelevandring. Betydningen av frelse forklarer Bringsværd gjennom et forord og en faktabolk bakerst i boka. Forøvrig er det opp til leserne å delta i folkemengden som hører munken fortelle, og trekke sine egne slutninger av hans historier.

I den muntlige situasjonen som teksten maner frem, måtte tilhørerne skape bildene i sin egen fantasi. Stella East innordner seg denne tradisjonen og forholder seg tilsynelatende trofast til tekstens utsagn. Illustrasjonene er vakre; harmoniske, stiliserte, nærmest naivistiske gjengir de tekstens innhold. Men jeg blir likevel ikke helt klok på dem. En av historiene handler som tidligere nevnt om at Buddha, i et tidligere liv som elefant, ofrer sitt liv for å gi mat til et folk som rømmer gjennom ørkenen og holder på å forgå av anstrengelse og matmangel. De sultende menneskene er antydet som vage konturer mot en massiv, grå flate av en elefant, bildet levner ingen tvil om elefantens storhet i forhold til menneskene. Et senere oppslag viser den døde elefanten. Der han ligger stiv, i feil stilling, er han oppslagets fullstendige, blodløse midtpunkt, med de vage, sultne menneskene i ring rundt. De går nesten i ett med landskapet. Det virker som om tekst og illustrasjon motsier hverandre her, for teksten antyder at elefantens offer er nyttig for det store flertall av mennesker, mens illustrasjonen antyder at de ikke er hans offer verdige. Spørsmålet jeg ikke finner svar på er følgende: Setter illustrasjonene en buddhistisk balanse i spill med sin distanserte, stiliserte naivisme, eller hindrer de en dypere forståelse av den opplyste lære?

Spill-metaforen har jeg hentet fra bokas forord. Der forklarer Tor Åge Bringsværd om den buddhistiske troen på sjelevandring, som er forutsetningen for at Buddha kan ha hatt så mange liv. Bringsværd skriver at i ”dataspillene er antall liv begrenset, vi har bare fem eller seks å bruke opp før vi ugjenkallelig har tapt. I indisk tankegang derimot finnes det ikke noen slik ’Game over’. Der fødes vi på ny og på ny – i det uendelige! Men ikke nødvendigvis som mennesker. Vi kan også vende tilbake som dyr og fugler – ja, som demoner og guder. For alle skapninger deler den samme skjebne og er fanget av samme lov: Gjenfødelsens lov. De store religionene i India har derfor alltid sett det som sitt fremste mål å finne en vei bort fra disse pinefulle gjentagelsene – vise at vi kanskje likevel og tross alt har en mulighet til å rive oss løs fra ’tilværelsens hjul’.” De fleste barn i Norge vet nok mer om dataspill enn om sjelevandring. Og når de så forstår at sjelevandring handler om å være fanget i et spill som aldri tar slutt, så vil de lettere forstå behovet for å unnslippe spillet. Men jeg er slett ikke sikker på at spill-metaforikken er velegnet til å forklare den buddhistiske holdningen til verken reinkarnasjon eller frelse. I den faktateksten som står bakerst i boka blir frelse definert som nirvana, dvs. som en tilstand som utelukker ethvert begjær etter videre liv. Der føler jeg meg i tryggere hender. Men faktatekstens fremstilling av den buddhistiske vei eller trapp er så komprimert at jeg likevel har store problemer med å forstå hva buddhistisk levemåte egentlig handler om. Jeg tror egentlig jeg skjønner mest når jeg bare forholder meg til den litterære gjenfortellingen av de ulike historiene om Buddha i dyreskikkelse.

Det tradisjonsforankrede muntlig-litterære fortellerkonseptet er bokas store styrke, men jeg synes bokas innpakning fungerer som et forstyrrende element. Hele tittelen står ikke på forsiden, der står det bare Buddha. Det kan lett skape forvirring med hensyn til leserens forventninger. At boka inngår i MIME-serien fremgår av logoen på ryggen, men den er det lett å overse. På forsatsen får vi derimot en kortfattet introduksjon til serien. Deretter kommer forordet om sjelevandring, før vi endelig kommer til tittelbladet der den fullstendige tittelen står. Ved å se på forsiden og lese forsats, forord og titelblad har vi – allerede før vi er kommet i gang med rammefortellingen om munken – blitt presentert for helt ulike signaler om hva slags bok dette er. Og etter den litterære teksten kommer så en faktabolk. En gang var Buddha apenes konge er både mytologi og fagbok. Den er skjønnlitterær og faglig, tradisjonsbundet og ny. Det virker som om det er tatt hensyn til litt for mange interesser på én gang.

All respekt for det faglitterære prosjektet: å formidle en bitteliten flik av buddhistisk tankegang til barn gjennom en hovedsakelig skjønnlitterær billedbok. Problemet er vel nærmest det at her samles for mange elementer på én gang. Bokas utvilsomme styrke er fremstillingen av munken, hans tilhører og hans fortellinger. Men forordet og faktateksten avslører et faglitterært siktemål om å forklare leserne hvordan historiene skal tolkes. Forklaringene har fått for liten plass til å fungere tilfredsstillende. Jeg skulle ønske at rammefortellingen og dyrehistoriene kunne fått stå alene og virke ved sin blotte egenskap av å være godt fortalte historier. Da kunne vi langsomt få et innblikk i den mytologi de er hentet fra ved å grunne over historiene selv. Så kan heller den som trenger en raskere vei til kunnskapen gå til nettet.