Mytteriet på Bounty

GOD FORTELLING, MEN MED STØRRE HENSIKTER

Som alle betydelige diktverk krever også John Boynes roman Mytteriet på Bounty ganske mye av leseren. Til gjengjeld får man nesten ubegrenset rikdom igjen.

Det har vært skrevet over 250 bøker om mytteriet på det vesle engelske krigsskipet HMS Bounty den 28. april i det dramatiske året 1789, noen ukers seilas fra våre dagers Tahiti, datidens paradisøy Otaheite. Da kan man jo spørre seg hvorfor den irske forfatteren John Boyne lager enda en roman. I tillegg finnes det en god del tusen artikler og mindre essays, fem helaftens spillefilmer og en hel del andre biprodukter.

Boyne er tidligere mest kjent for romanen Gutten i den stripete pyjamasen, om den lille sønnen til kommandanten i en konsentrasjonsleir. Boken er filmet og har et sluttpoeng som virkelig slår. Kanskje det er derfor jeg venter at også Mytteriet på Bounty skal være noe helt annet enn de andre 250?

Historien og romangrepet
Tittelen minner på nesten provoserende vis om alle forgjengerne og peker ikke i noen retning. Går man gjennom den faktiske historien om mytteriet, om kaptein William Blighs nesten overmenneskelige rotur de mange tusen kilometrene til Timor med 18 utslitte, utsultede og uttørstede menn i en 23 fots barkasse og om mytteristenes forsøk på å bygge opp et samfunn på den ubebodde Stillehavsøya Pitcairn, ser man at nesten alle detaljer er historisk korrekte. Det eneste avviket jeg kan finne, er når historikerne sier at Bligh klarte å holde liv i dem som fulgte ham i barkassen, helt til de var trygt på hjemvei og ventet på ny skipsleilighet i Batavia (Jakarta), hvor tre av mennene omkom. John Boyne lar fem mann dø som følge av strabasene idet de kommer til Timor. Men det kan jo hende han har funnet belegg for det hos andre historikere, kildene er ofte litt usikre.

Romangrepet består i at Boyne legger inn en detaljert handling som fyller ut de store trekkene vi kjenner fra historien, og først og fremst legger han til en fiktiv hovedperson, som jeg-forteller. Denne personen heter John Jacob Turnstile og er i utgangspunktet en 14-åring av tvilsom kaliber – foreldreløs, lommetyv og gutteprostituert, lært opp og utnyttet av den Fagin-aktige Mr Lewis i Portsmouth. Dermed får forfatteren også lagt inn en dickensk slumskildring, selv om Portsmouth i så måte ikke kan måle seg med London noen tiår senere. Unge Turnstile får valget: kapteinens kahyttsgutt på Bounty, som skal seile samme dag (lille julaften 1787), eller fengsel i tolv måneder, og han velger krigsskipet. Senere lurer han på om han har valgt rett.

Slaver og brødfrukt
Den klassiske historien om Bounty har ”alt som skal til” for å fenge: dramatisk sjøreise, umulige stormer ved Kapp Horn, historien om det vestindiske slavesystemet, sydhavsparadiset Tahiti, erotikk med vakre polynesere, mytteri og den overmenneskelige roturen over Stillehavet. Resten, hvordan det gikk med mytteristene, hører med til historien, men Boyne hopper over denne delen. Vi får bare høre om fregatten som langt om lenge ble sendt ut for å lete etter forbryterne, og om den triste skjebnen til det fåtallet som var blitt igjen på Tahiti. Dessuten får vi en oppsummering av hvordan det gikk med Bligh og Turnstile etterpå – historisk korrekt for Blighs vedkommende.

Bounty ble sendt ut for å skaffe brødfruktplanter fra Tahiti og frakte dem til Vestindia. Brødfrukten var et nyoppdaget næringsmiddel som var billig og lett å dyrke i tropisk klima, og den skulle dermed revolusjonere den europeiske slaveøkonomien. Nå kom altså aldri Bounty til Vestindia (Karibia), men forsøket ble senere utført ved hjelp av andre skip – og falt fullstendig i fisk fordi slavene nektet å spise brødfrukt. Slik sett kan vi dermed si at hele Bounty-historien var forgjeves, en forgjeveshet vi også får et inntrykk av i Boynes bok da kaptein Bligh og hans 18 trofaste menn i barkassen ser mytteristene kaste alle de drøyt 1000 plantene i sjøen.

Ondskapen og metafysikken
Kaptein William Bligh har alltid vært en nøkkelfigur til forståelsen av begivenhetene på Bounty. De mest kjente romanversjonene fremstiller ham som et udyr med jerndisiplin. Ifølge de historiske fremstillingene var han en mild grubler som med Bounty satte vennlighetsrekord ved å seile i et halvt år og bare få én mann pisket (riktignok for et ostetyveri han neppe hadde begått, men som John Boyne lar ham begå). Boyne holder på dette bildet – Bligh er ikke bare som en far, men faktisk også som en mor for unge Turnstile. På Tahiti lar Boynes Bligh mennene få boltre seg fullstendig fritt i paradiset – ifølge Boyne er nettopp dette årsaken til mytteriet: Bligh viser mannskapet paradiset, og så tar han det fra dem igjen og tvinger dem til å seile videre. Skipet og øya blir to verdener, én ond og én god, som står i en henimot metafysisk motsetning til hverandre. For å sitere John Jacob Turnstile på Tahiti: ”Det forekom meg at det ville være bra om vi gjorde ferdig arbeidet her og vendte tilbake til ”Bounty”, til havet, til seilasen vår, så snart som mulig. Det fantes en demon i luften mellom oss, som ikke var plassert der av mennene eller av kapteinen, men av de to tingene som hele tiden glodde olmt på hverandre: skipet og øya, den ene kalte på kapteinen, og den andre dro de nye fangene sine stadig tettere til seg.”

Nå nærmer vi oss kanskje verdens mest kjente og aller fabelaktigste sjøroman, Hermann Melvilles Moby-Dick. Og enkelte steder kan det virke som om Boyne forsøker å piske opp en Melville-lignende stil. Her er det kaptein Bligh som snakker, til Turnstile, under en storm: ”Herregud, gutt, kjenner du ikke igjen hylingen til vinden ennå? Vinden feier over dekkene, den egger og utfordrer oss til å fortsette. Hylene er et krigsrop! Brølene dens styrke! Vet du ingenting om sjøen ennå?” Det kunne ha vært kaptein Ahab. (Eller kanskje en sjømannsversjon av Nietzsches Zarathustra?)

Menneskerettigheter og solidaritet
Boyne gjør imidlertid Bligh til en temmelig spaltet person – mild, men fullt i stand til å slå om til et ubendig raseri. I motsetning til ham står hans nestkommanderende, den saktmodige førstestyrmann Fryer – hos Melville tilsvares han av førstestyrmann Starbuck på Pequod. Skal man dra parallellen videre, blir John Jacob Turnstile en parafrase over Melvilles tilhørighetsløse jeg-forteller Ishmael.

Men Turnstile er også et moderne menneske fra det 21. århundre, i hvert fall i noen av sine refleksjoner: ”(…) han var altfor velutdannet og sosialt høytstående til å forstå menneskenes rettigheter”, sier han om Bligh da denne ikke forstår den unge guttens indignasjon over slavesamfunnet i Vestindia. Retten til å eie seg selv blir imidlertid også Turnstiles eget, høyst nærliggende problem da den onde Mr Lewis hevder å eie ham.

Her er det altså vi finner John Boynes historie om Mytteriet på Bounty: i spennet mellom Charles Dickens’ dommedagsaktige sosialskildringer, Hermann Melvilles metafysiske og opprørske sjøreise og moderne menneskerettighetstenkning. Derfor er det ikke særlig overraskende at solidaritet blir det altoverskyggende tema når Bligh og hans 18 ynkelige menn ror over Stillehavet med små utsikter til redning, og det bare er Blighs tro og jernvilje og alles solidaritet som kan berge dem. Sammen kan de overleve, ved å kjempe hver for seg kan de det ikke.

Blemmer og utfordringer
Hvis det ligger noen moral, noen konklusjon, i denne romanen, befinner den seg langt inne, og den krever noe av leseren – derfor er også boken så fascinerende. I tillegg er den – stadig i likhet med Moby-Dick – en spennende og drivende godt fortalt sjøroman. Kirsti Øvergaards oversettelse tar meget godt vare på alt dette; både friskheten, dramatikken og ettertenksomheten er i god behold. Noen få blemmer finnes riktignok: ”ville den nok ha mislyktes”, ”Ingen av vi andre”, ”som han aldri kunne stole på at gjorde ferdig” – men det er fint lite i sammenhengen.

Noen blemmer finnes også fra forfatterens hånd. John Jacob Turnstile har bare lest to bøker i sitt liv, og de handlet om Kina, men han kjenner tydeligvis historien om Romas gale keiser Caligula, og senere forteller han om flere bøker, som han altså ikke kan ha hørt om. Han har ”ranet og rappet i over et tiår” – og er 14 år og to dager gammel da vi møter ham. Han fremstiller Vestindia som et fastland – hvis han kom dit, og fikk det for seg å rømme fra Bounty, ”behøvde jeg ikke å rømme på en øy”. Men det kan jo være nettopp et utslag av Turnstiles geografiske uvitenhet. (Turnstile og Bligh blir litt av en kombinasjon i så måte – Bligh som var den beste karttegneren i den britiske marinen, han var med og tegnet kartene fra James Cooks ekspedisjoner, og noen av hans sjøkart brukes visstnok fremdeles). Og så er det altså de fem sjøfolkene som hos Boyne døde på Timor, mens de ifølge historikerne var tre og omkom i Batavia. Men ikke noe av dette er likevel i nærheten av å redusere gleden ved å lese denne boken.

Turnstile” betyr forresten et telleapparat, av den typen alle mennesker som vil inn et sted (til en annen tilværelse?), må gå gjennom, enten det dreier seg om t-banen eller en et fotballstadion.