Nå, i morgen!

Ung i sekstiåtte

Annika Thor er en dyktig ungdomsbokforfatter, men her blir hun kanskje litt mekanisk.

I Nå, i morgen! er det, ifølge etterordet, sin egen ungdomstid i 1968 den svenske forfatteren Annika Thor skildrer, gjennom fire unge mennesker i Göteborg. Verden var annerledes for 40 år siden; politikken var en annen, og først og fremst langt mer nærværende, men de unges problemer var stort sett de samme som unge mennesker opplever i dag – kanskje de samme som de alltid har vært, og alltid vil være.

Parforviklinger
Et av de to unge parene i boken følger nesten mønsteret i en klassisk tragedie: Anders elsker Li, som bare er opptatt av politikk og kun oppfatter ham som en praktisk venn og hjelper. Det andre paret har det for så vidt enklere: Micke og Helena er et etablert kjærestepar; men mens Micke er interessert i musikk og motorsykler, er Helena opptatt av mer romantiske drømmer. Dessuten har hun allerede en rekke forhold bak seg. Anders og Li går i samme klasse på videregående, mens Helena og Micke allerede er ute i arbeidslivet – han på et trøtt rørlager, hun i billettluken på en kino. Li og Helena er nære venninner, Anders og Micke kjenner hverandre ikke. Symmetrien er litt skjev, men ganske merkbar likevel.

Politikk og hverdag
Politikk vil si Vietnamkrigen, som Li er glødende opptatt av, og Anders hjelper henne, mer av forelskelse enn av overbevisning. Anders er en lesehest, og møter liten forståelse for det i en familie som lever i enkle kår. Lis foreldre har liten sans for datterens politiske engasjement. Helena har en varm mor. Micke har en pest av en arbeidsformann på rørlageret, og kollegene er heller ikke stort å skryte av.

Forutsigbart
Så langt personene og konfliktsammensetningen. Det er når det skal rulles i gang en handling ut fra dette, at det hele blir litt for enkelt og mekanisk. Vi får en forholdsvis grei, litt for symmetrisk og nesten idyllisk utgangssituasjon, dernest et sett konflikter før idyllen vender tilbake på mirakuløst vis. I og med at det er to par og fire personer som skildres, må hvert trinn i handlingsgangen gjentas to, tre og fire ganger, og det fungerer ikke helt. Etter hvert blir man litt lei av hele tiden temmelig enkelt å forutsi hva som nå kommer til å skje, for så å få det bekreftet uten noen ekstra spenningsmomenter.

Innlevelse uteblir
Personene er troverdige, og situasjonene er realistiske og solide nok: Det var slik i 1968, og 18-åringer både er og var som de fire hovedpersonene. Det er heller ikke vanskelig å like hovedpersonene; det blir bare ikke nok til å la seg fengsle av skildringen. Annika Thor har skrevet bedre og mer spennende bøker enn dette.

Kirsti Øvergaards oversettelse fra svensk virker prikkfri og fungerer aldeles utmerket.