Når den tredje månen kommer

Om bare Potter-vinden kunne snu…

Var ikke fantastikk egentlig et middel til å si noe mer, i form av originale litterære valg? I Når den tredje månen kommer skildrer Sissel Chipman en skummel varulvjakt, men boken går også rett i den store skuffen av potteriader. Det er en sørgelig trend hvis fantasi og fantasy blir helt motsatte begreper i norske barnebøker.

Trenden kan spores ganske direkte til Harry Potter, og delvis også filmatiseringen av Ringenes Herre. Her på Barnebokkritikk.no er trenden kommentert tidligere, i Inger Østenstads anmeldelse av Herbie Brennans Alvekrigen (2003):

«Jakten på den neste bestselgeren innen fantasy-sjangeren har etter hvert brakt ganske mange oversatte ungdomsromaner – og noen norske – som er skåret over samme lest»

Lave odds
Denne påstanden gjelder i høyeste grad også Når den tredje månen kommer, og du får dermed svært lave odds for å gjette på handlingen: De to barna Emma og Henrik finner noe simsalabim i en gammel bok, og reiser til et middelaldersk eventyrland. Der får de opplæring av en trollmann med et rart navn, og Emma – som kan minne om Harry Potter – lærer snart å bruke tryllestav og ildkuler, omtrent slik Magica fra Tryll gjør det i tegneseriene.

Ingen nøling
Nå er det mange bøker, også i andre sjangre, som er skrevet over en felles lest uten at bøkene nødvendigvis er svake. Men i dette tilfellet, fantastisk litteratur, får sjablongfølelsen visse avgjørende konsekvenser. Fantastikk-teoretikeren Tzvetan Todorov har lagt vekt på «nøling» som et sentralt sjangermerke, dvs. en usikkerhet hos leseren om det fortalte er drøm eller virkelighet. Potteriadene skildrer i så fall drømmer som kommer på kommando, og det var neppe denne type skjematiske fortellinger Todorov hadde i tankene da han gjorde sine betraktninger.

Den norske bokhylla
Det skal innrømmes at innslagene av magi ikke akkurat dominerte det norske bokmarkedet før Harry Potter. Men tidligere eksempler viste likevel en bredde innenfor et fantastisk landskap, fra dyrefabler til middelaldermyter, uten nødvendigvis å repetere sine forgjengere.
Nettopp bredden kunne tyde på at magiske innslag og eventyrgrep ble benyttet i åpenbare forsøk på å skildre sant, der realismen ikke strakk til. I tråd med økende interesse for fantastikk har vi også fått mange nyskrivninger av gamle myter, og den lille norske bokhylla på dette feltet har derfor vært stor nok til å vise slektskapet mellom overlevert mytologi og nyskrevne eventyr og myter. Med fantastikk som litterært grep er vi nettopp i språkets ytterkant, den siste omskrivning, den vi tradisjonelt har benyttet for å åpne det ufattelige. Selv den kommersielle superprofeten Harry Potter kan leses i en slik tradisjon, men det gjelder ikke automatisk alle hans etterfølgere.

Varulv, varulv!
Chipmans Når den tredje månen kommer geleider unge fantasylesere til et landskap hvor de allerede er lommekjente, og mange av dem vil nok trives. Men selv ivrige entusiaster vil også irritere seg over det altfor velkjente, og forberede seg på å forlate sjangeren – slik barn ofte forlater billige syndikatbøker når formelen er gjennomskuet. Selv om Chipman muligens har dypere hensikter, gir boken nettopp et inntrykk av serieproduksjon. Og når det magiske gjentas ofte nok – varulv, varulv! – er faktisk magi blitt hverdag. Dette inntrykket fjerner muligheten for parallell lesing av symboler og psykologiske avtegninger, og berører dermed en grunnleggende intensjon ved fantastisk litteratur.

Urimelige krav?
Er dette likevel urimelige krav til en barnebok? Selv om det doble planet er gjennomhullet av klisjéer, er det vel fortsatt mulig å skape engasjerende litteratur? Selv om hovedkarakterene beveger seg i gammelt terreng, kan de likevel møte nye utfordringer? Dessuten har vel tusenvis av krimbøker bevist at gode varianter kan være spennende, også når plottstrukturen er forutsigbar? Men igjen handler det om litterære grep som er bedre løst i bøkene om Harry Potter.

Spennende jakt
Sissel Chipmans skrivetalent viser seg mest tydelig når varulvjakten etter
hvert blir både skummel og spennende. Enkelte dramaturgiske mangler gjør likevel at de spennende kapitlene midtveis blir stående litt isolert. Det mest åpenbare savnet er tydelig karaktertegning, og dermed klare svar på de mest opplagte spørsmålene i denne sjangeren: Hvem er snill, hvem er slem, og hvem kan trylle? Det eneste som er sikkert er at bokens bibliotekar er en skurk og en morder – og originalt nok – medlem av losjen! (Til opplysning: Det mye omtalte Magazinet har ikke bare brakt oss Muhammed-tegninger, men også medlemslisten til Frimurerlosjen, som viser at bibliotekarer er en sjelden forekomst i denne sammenheng.)

Kommersiell krok
Paradoksalt nok kan andre bibliotekarer – minus de to eneste norske bibliotekarene som faktisk er medlemmer av losjen – trygt anbefale Chipmans bøker til enkelte bokslukere, men da helst som et tidsriktig alternativ til de gamle bøkene om Frank, Joe og Nancy. Vel plassert i den kommersielle kroken er det ikke uventet at designer Kristin Berg Johnsen har våget seg på et noe glorete inntrykk, men hennes skumle collage og gotiske sats gir garantert leselyst for bokens utvalgte.