Når det kommer en elsker

FORTIDEN ER IKKE DØD Komikk og alvor i skjønn forening hos svensk veteran. Den svenske

FORTIDEN ER IKKE DØD

Komikk og alvor i skjønn forening hos svensk veteran.

Den svenske forfatteren Matz Wahl – som i løpet av sitt lange forfatterliv har rukket å få rundt førti titler på samvittigheten, hvorav omkring femten er oversatt til norsk – har i Når det kommer en elsker benyttet et sitat av den amerikanske modernisten William Faulkner som motto for sin fortelling: ”Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.”

Sitatet uttrykker Faulkners forfatterskap i essens. Lest som refleksjon omkring egen skrivepraksis, gir det også uttrykk for en poetikk: Ved hjelp av en nyskapende litterær form ville Faulkner belyse hvordan det som har vært, og øyensynlig er fortid, like mye er nåtid, noe som fortsetter å virke i oss enten vi er det bevisst eller ikke. Mottoet er velvalgt, for også i Når det kommer en elsker ligger det ting på lur i historien som fremdeles gnurer i personene den er befolket av.

Ingen kjernefamilie

Tom er romanens hovedperson og jeg-forteller. Han skal begynne i 8. klasse etter sommeren. I ferien har familien hans – som foruten ham selv består av den vakre moren og de to halvsøsknene Morgan og Annie – flyttet inn i den avdøde mormorens hus på landet utenfor Stockholm. Forholdet søsknene i mellom er alt annet enn knirkefritt. Morgan er åpenbart en tøffing, og det oppstår ofte gnisninger. Hvorfor er han alltid så stygg mot andre? ”It´s my nature,” svarer han. (11)

Herfra folder historien seg ut. Tom utvikler et vennskap med den odde naboen Karl Berger, en mann som under andre verdenskrig var tysk jagerflypilot, samtidig som han møter utfordringer på den nye skolen. De tre halvsøsknene har alle forskjellig far, og da moren mister lommeboken på butikken, åpner det for en ny mannsperson i familien.

Komikk og alvor

Ett karakteristisk kjennetegn ved den litteraturen jeg selv liker best, er tekstens evne til å balansere det komiske med det alvorlige, la komedien møte tragedien og motsatt. Denne balansegangen mestrer Wahl. På den ene siden er romanen fortalt i en lys og munter tone, det hviler til tider en letthet over skriften som stadig finner rom for et humoristisk moment. Dette kommer tydeligst frem i dialogene, som ofte er korthugne og presise – og Tom er kjapp i både tunge og tale: ”Mamma lette etter en mulighet til å slippe å si det som det er, at Morgan er like intelligent som en mordersnegle.” (96) På den annen side klinger også en mørk og dyster undertone gjennom store deler av teksten; det er som om fortiden hele tiden truer med å piple opp til overflaten og ødelegge idyllen.

Noe drøvtygging

Selv om romanen oppleves som en høyst lesverdig pageturner, kommer man ikke utenom enkelte partier som oppleves som både oppramsende og kjedelige: ”Mamma kom tilbake fra butikken og stekte noen hvitløkspølser som jeg spiste sammen med hvite bønner. Da jeg hadde spist bønnene, skrapte jeg opp den røde sausen med en brødbit og så drakk jeg en halv liter melk.” (14) Stort mindre engasjerende kan litteratur ikke bli. Det er ikke mange slike drøvtyggende partier i boken, men de finnes, og de fungerer både som et håndbrekk på fortellingen og som irritasjonsmoment.

Balansering

Da Wahls roman Kødd ble anmeldt her på Barnebokkritikk.no i 2003, fremhevet anmelderen forfatterens innsikt i ungdomsmiljøenes voldsproblematikk og hans velutviklede fortellerevne. Det er ingenting å si på fortellerevnen i Når det kommer en elsker. Den er godt fortalt, med en behersket balansering av antydninger og det eksplisitt uttalte. Skildringen av ungdomsmiljøers voldsproblematikk er imidlertid ikke like overbevisende, og får unektelig noe utenpåklistret over seg. I en konflikt med noen i den nye klassen sin, får Tom etter min mening litt for lett stempelet som rasist. Her er ikke fortellingen like balansert – ikke fullt så smidig, snarere kantete og villet – og preget av raske og utroverdige konklusjoner.

Men for all del: Disse innvendingene er bare for småtterier å regne sammenliknet med den leseopplevelsen man har. I det store og hele er teksten alt annet enn kjedelig, alt annet enn kantete, og må dertil sies å være høyst sitatvennlig. For eksempel er personskildringene ofte både originale og kostelige: ”Han gliste og viste fram fortennene. Han har et ansikt som en hårløs kanin, men med mindre ører, dummere øyne og bevertenner.” (22)

Oversettelsen

Kirsti Øvergaards oversettelse er god. Hun har da også god kjennskap til forfatterskapet ved at hun har oversatt flere av Wahls bøker til norsk. Teksten flyter lett og fint, og det synes meg at hun har klart å overføre en Wahlsk stemning til norsk. Allikevel finnes det enkelte irriterende skjønnhetsfeil – som for eksempel svesismer (”Hvordan kjentes det å forlate Sundsvall?”, ”porr” i stedet for ”porno”) – som godt kunne ha blitt luket ut.

En kommentar til omslaget er også på sin plass. Det norske valget er mindre treffende enn den svenske originalen. Der det norske omslaget gir inntrykk av sommer og idyll, inngir det svenske et langt mer ubehagelig inntrykk. Man kan jo sammenlikne selv:

Svensk omslag

Fryd å lese

Et annet ofte sitert Faulkner-utsagn stammer fra et intervju som ble gjort med ham i Paris Review: ”There is no such thing as was – only is. If was existed, there would be no grief or sorrow.” Det er ikke bare vårt eget personlige livs historie vi sleper etter oss, men også generasjonene som gikk før oss er høyst levende og virksom historie i oss. Uten å røpe for mye kommer denne innsikten uttrykk i relasjonen mellom barnas mor og naboen Karl Berger.

Når det kommer en elsker er en fryd å lese – om fortiden som en levende og virksom kraft i nåtiden – til tross for at det i bunn og grunn er en roman om ensomhet, rotløshet og hjemløshet.