Når katten kommer og Gutten som hatet desember

Når katten kommer – Et julemysterium
Ole-Mikal Nilsen
250 sider
ISBN: 9788205389847
Gyldendal Norsk Forlag 2009

Gutten som hatet desember
Ynge Frøyen
270 sider
ISBN: 9788205384484
Gyldendal 2009

JULEGYS

Siden advent og jul helst forbindes med glede og hygge, utgjør desember en takknemlig arena for skrekk og uhygge.

Gyldendal har i år gitt ut to nifse julebøker. Den ene er en ren grøsser, mens den andre også byr på en dose kos. Før vi begir oss inn i den dystre Gutten som hatet desember, starter vi mykt med den mer trivelige Når katten kommer. En illevarslende tittel, men boken er langt fra så bloddryppende som de røde bokstavene på forsiden tilsier.

Mysterier og spøkerier
Jonas bor på en liten øy på Helgelandskysten, og må ro når han besøker bestefar i en annen vik. En adventsdag har han med en hjemmelaget pakkekalender fra mamma. Den vil hun at de to skal åpne sammen – hver dag frem til jul. Pakkene inneholder alt fra lovehearts og tøyfugler til lommekniver og Donald-blader, og skal bli svært betydningsfulle for mysteriet Jonas snart vikler seg inn i.

Mysteriet sparkes i gang av at bestefars barndomsvenn, Bernt, returnerer til øya. De to er ikke på talefot, oppdager Jonas, og skjønner etter hvert at uvennskapet dreier seg om en viss Adele, som forsvant fra øya for mange år siden. Faren hennes hengte seg kort tid etter, og siden ble huset deres , Styggenstua, stående tomt. Nå har Jonas oppdaget lyder og lysglimt derfra. Går den hengte igjen? Hvor ble egentlig Adele av? Her kommer kalenderen inn i bildet. Gavene danner nemlig ledetråder til gåtens løsning. Kalendermakersken er ”amatørheks” av wickasorten, og småsynsk – noe ektemannen fnyser godlynt av.

Godlynt og glatt
Godlyntheten ligger tykt i boken, som i stor grad kretser rundt Jonas’ forhold til familien, særlig bestefar. Bestefar er en tilknappet stabukk – han er ikke interessert i julefjas! Forholdet mellom bestefar og barnebarn er humoristisk og lunt skildret, og bestefars bryskhet veier opp for beskrivelsen av det fullkomment harmoniske familielivet hjemme hos Jonas. Uten denne brodden kunne historien lett blitt for søt.

Mysteriet er godt utpønsket, og ledetrådene fint utporsjonert. Nilsen unngår å røpe for mye for fort, og dermed dirrer spenningen like til siste pakke er åpnet. Men kanskje klikker tannhjulene i gåtemaskineriet litt for lett inn i hverandre. Det virker ikke helt troverdig at ”den gamle grinebiteren” etter alle disse årene kun trenger en kalendergave for å ville fortelle fortiede historier. Kabalen virker for glatt planlagt. Er det Jonas’ mor som trekker i magiske tråder? Det er mulig at Nilsen vil at akkurat dette skal sveve litt i det uvisse, men boken hadde tjent på en klarere betoning av roten til gåten. At Jonas ikke reflekterer mer over sammentreffene, kjennes som en mangel.

”Et julemysterium”, heter boken. Hvert kapittel har dagens kalenderåpning i sentrum, og hver ”luke” rommer ledetråder til løsningen på et gammelt familiemysterium. Lyder det kjent? Det er vanskelig å ikke assosiere til Jostein Gaarders klassiker, Julemysteriet (1995) Nå er riktignok julekalenderen et takknemlig utgangspunkt for mysterier, og Gaarder har ikke monopol på kalendermotivet, men Nilsen burde nok vurdert å droppe undertittelen. I en sammenligning med Gaarder er det Nilsen som kommer til kort.

Ingen julebok
Sammenlignes Ole-Mikal Nilsen og Yngve Frøyen, kommer førstnevnte bedre ut. Men dette er egentlig som å sammenligne epler og bananer. Gutten som hatet desember er en ingen julebok. Hovedpersonen har et svært anstrengt forhold til høytiden – med god grunn. Mor og far døde nemlig en desemberdag. I år skal julen bli verre enn noen sinne.

Vi møter tenåringen Benjamin på kirkegården. Han vet ikke hvordan han kom seg dit, vet bare at han er fryktelig syk, og så kollapser han – etter å ha sett noen urovekkende skikkelser. Sykehuset er neste stopp, og deretter en slags hverdag hos tante og onkel, som han bor hos. Men ”hva var det han hadde sett? Hva var det han hadde sett?”

Noe er på gang i byen. Folk dør, blir syke, forretninger stenger, rare lærere dukker opp på skolen, bystyret er maktesløst. Ingen snakker om det. Så er det Benjamin som er gal? Eller er han utvalgt til å få skjebnesvangre beskjeder? Skikkelsene på kirkegården prøvde jo åpenbart å si ham noe. Etter hvert får han en medsammensvoren i iranske Shohreh. Først tror hun ham ikke, men kan ikke tvile etter å ha blitt fanget og nesten spist av en nifs, baba yaga-aktig kone i en skoghytte.

Skrekkeffekter
Byen hjemsøkes av mer enn menneskeetende hekser. En liga av internasjonalt opphav planlegger å sprenge byen i luften på selveste julaften. Benjamin og Shohreh må baske med hekser, skumle agenter, gale sekter, varulver, transsylvanske vampyrer – og tidenes snøstorm. Vil de rekke å redde byen før alt går galt?

At romanen er en ren grøsser, går tydelig frem av både omslagsbilde, vaskeseddel, forlags- og forfatteromtale. Frøyen er ”filmentusiast og har et lidenskapelig forhold til grøss,” får vi vite. Dette merkes – romanen er spekket av skrekkeffekter av det nær filmatiske slaget. På den positive siden innebærer det at det er kort mellom dødpunktene. Skal en filmgyser være virkelig skremmende, må publikum aldri tillates å helt senke skuldrene. Det er en slik intensitet Frøyen dyrker i romanen. Men der den gode skrekkfilmen serverer pinefulle stillheter som gir tilskueren rom til å skjelve og fantasere om hva som lusker borte i korridoren, bruker Frøyen mange ord og stor energi for å skape frykt og beven. Særlig er han glad i megetsigende utsagn og tanker i kursiv, avrevne setninger som…. stanser uten å… for ikke å snakke om…

1. …linjeskift…

…VERSALER OG UTROPSTEGN!!

Pluss cliffhangere på slutten av de korte kapitlene. Til en viss grad er alt dette effektivt, men i lengden blir det slitsomt med en slik insistering.

For mye
Et annet problem er at altfor mye er stappet inn i én og samme bok. En grøsser blir lett tung i anslaget hvis det er for mange tråder å holde styr på. I tillegg blir dyngen av skrekkelementer for stor – her er steinalderknokler, vampyrer, bombeattentater og det ene med det andre. Boken ville tjent på begrensning og nedskjæring, til fordel for grundigere betoning av det som virkelig er vesentlig for historiens driv: nemlig trusselen mot byen. Et så stort konglomerat av stridende krefter virker unødvendig.

Det samme gjelder sidesporet som omhandler Shohrehs forhistorie. I tillegg til å bekjempe uhyrer og mystiske krefter, driver hun aktivisme mot det iranske regimet som tvang henne på flukt. Mens Benjamin får flashbacks om de døde foreldrene, har Shoreh pinefulle minner om krig og undertrykkelse. Realistisk, men hører egentlig dette hjemme i en bok om vampyrer og hekser? Er meningen å vise kontrasten mellom det overnaturlig fæle og det realistisk fæle? Eller finnes det en parallell her? Den er i så fall ikke enkel å få øye på, og først og fremst virker dette som et søkt forsøk på å skape en politisk aktuell vri.

Skarpere portretter av hovedpersonene kunne ha løftet romanen. Men den springende handlingen og de skiftende synsvinklene – vi er til og med inne i hodet på fiendene – gjør at vi aldri får grep om verken Benjamin eller Shohreh. Vi oppfatter bare at de løper rundt med hjertet i halsen. Det er imidlertid verre for leseren å få hjertet i halsen. Til dét er historien for uorganisert.

Uorganisert vs organisert
Gyldendals to julegysere har altså to motsatte hovedpreg. Der Ole-Mikal Nilsen planlegger og tilrettelegger for at gåten skal klaffe til hver minste detalj, lar Yngve Frøyen historiene skyte ville skudd og filtre seg sammen – før han til sist hastig redegjør for hvordan det hele på et vis finner sin løsning, eller i alle fall utløsning. Gutten som hatet desember henvender seg riktignok til tenåringer, som nok kan mestre ganske så komplekse strukturer, men det spørs om ikke de vil synes at slikt tar seg bedre ut på film eller i dataspill. Når katten kommer, derimot, er en historie som finner seg vel til rette i både format og uttrykk, og er en fin bok å (u)hygge seg med i adventen.

Et lite PS: Gyldendal kunne med hell lagt mer arbeid i omslagene. Frøyens bok er billig grøsser-grell, mens Nilsens bok bare er billig-grell. Ofte er coveret nok til å hindre en ung leser i å ta fatt på en bok.