Når prinsesser våkner om natten og Når prinser fanger drager

Når prinsesser våkner om natten og Når prinser fanger drager
Cover image

Bildebøker/serie
Tittel: Når prinsesser våkner om natten
Tekst og illustrasjon: Per Gustavsson
Oversatt fra svensk av Margrete Rasmussen
Mangschou 2010
ISBN: 978-82-9194-899-7

Når prinsesser våkner om natten

Per Gustavsson

2010

Mangschou


Cover image

Tittel: Når prinser fanger drager
Tekst og illustrasjon: Per Gustavsson
Oversatt fra svensk av Margrete Rasmussen
Mangschou 2010
ISBN: 978-82-9194-898-0

Når prinser fanger drager

Per Gustavsson

Mangschou

2010


TEKST OG BILDE I HERLIG HELHET Elleville eventyr om modige prinsesser og morsomme prinser Ifølge

TEKST OG BILDE I HERLIG HELHET

Elleville eventyr om modige prinsesser og morsomme prinser

Ifølge forlaget fikk forfatter og illustratør Per Gustavsson ideen til sitt bildebokprosjekt da datteren hans undret seg over hvorfor det var så mange fortellinger om prinsesser som gifter seg og får barn, men ingen om kule og handlekraftige prinsesser. Det gjorde han noe med. Hittil er det utkommet tre prinsessebøker – og én bok om prinser.

Når prinsesser våkner om natten og Når prinser fanger drager er begge svært vellykkede bildebøker. Historiene er morsomme og illustrasjonene er fantasifulle, poengterte, detaljrike og humoristiske. Dette er elleville eventyr, og vi kan bare hengi oss til et fantastisk univers.

Tøffe prinsesser
Når prinsesser ikke får sove på grunn av skumle lyder fra kjelleren, roper de ikke om hjelp eller løper inn til mamma og pappa. Nei, de tar saken i egne hender, og begir seg ned i kjelleren, forserer en rekke hindre, får med seg flere hjelpere på veien, og beseirer trollet. Boka følger med andre ord et klassisk og høyst gjenkjennelig eventyrmønster.

Først må heltinnen gjennom en sperring av et edderkoppnett, og hun må forhandle med edderkoppen for å slippe forbi. Han får prinsessekronen – før han advarer: ”Kjellertrollet har våknet. Han eter prinsesser. Du blir gotteri[sic] i gapet hans”. Men prinsesser lar seg ikke skremme. Edderkoppen henger seg på.

Mønsteret gjentar seg: På ferden gjennom kjelleren møter de en vaktmester som må låse opp døra – men først etter at han har fått prinsessens belte. De møter et skjelett som fryser (det er selvsagt derfor det skrangler), som får prinsessekappen, og til slutt møter de en ensom frosk med følsomme føtter, som får prinsessestøvlene. Til sammen blir det et helt lite følge som ser temmelig komisk ut: en edderkopp med prinsessekrone, en vaktmester med prinsessebelte, et skjelett med prinsessekappe og en frosk med prinsessestøvler – som ledsages av en prinsesse som – forvirrende nok, selvfølgelig – ser ut som en helt vanlig jente. Illustrasjonene fanger opp detaljene og formidler komikken på en aldeles utmerket måte.

Troll er som kjent dumme, og vårt kjellertroll er intet unntak: Han forstår ikke hvem av de fem i følget som faktisk er prinsesse, og han sovner mens han grubler på det. Prinsessen klatrer opp på trollet og fester kronen på ham. Hun lover at edderkoppen skal få en annen krone, og så går de hver til sitt.

Vi får også se hvordan prinsessen, når hun er tilbake på rommet sitt, legger fram en krone på nattbordet som edderkoppen henter. Dette er kun fortalt ved hjelp av illustrasjonene, og denne dynamikken mellom tekst og bilde stimulerer barna til å lese bildene, og på den måten selv forstå og formulere hva som faktisk skjer.

Fantasifulle prinser
Når prinser fanger drager har et annet utgangspunkt: Her handler det ikke om noe som skal skremmes bort, men om noe som skal fanges: ”Alle prinser trenger en drage”. Så selvfølgelig starter boka. En sjekkliste forteller dessuten hva man trenger i en ridderborg: en drage, spøkelser på loftet og pølse med brød (!) er noe av det. Hele fortellingen er et tenkt forløp; det er en oppskrift på hvordan prinser skal gå fram for å fange drager, og det er nok derfor denne boka ikke er fullt så spennende som Når prinsesser våkner om natten.

Men Når prinser fanger drager er morsom og full av absurditeter, som for eksempel at pølser med brød nærmest er livsviktig, og at drager ikke trives i samme borg som sultne krokodiller. Vi har å gjøre med et høyst fantasifullt univers, men ispedd dagligdagse elementer, og til og med ordforklaringer:

Hvis borgen blir beleiret og dragen ikke får mat, kan det gå ille. (Beleiret betyr at det står fiender utenfor døren slik at du ikke kan gå ut og kjøpe pølser).

At illustrasjonen av fienden er til forveksling lik kjellertrollet fra Når prinsesser våkner om natten, sier teksten ingenting om. Her må man selv lese og lete – og kanskje finne og kjenne igjen.

Boka forteller altså om noe som kan skje når prinser fanger drager, med nødvendig hjelp av en prinsesse. Er de riktig uheldige, får vi vite, kan de selv bli fanget og havne i dragens grotte: Drager har åpenbart minst like god bruk for en prins som omvendt. Men vi blir ikke med verken på en spennende jakt eller en hemningsløs flukt, og når det bare er snakk om eventualiteter, oppnås aldri den høye pulsen som i Når prinsesser våkner om natten – verken for figurene selv eller for leseren.

Humor og eventyr
I Når prinser fanger drager er humoren det viktigste, og vil garantert slå godt an både hos barn og voksne: Vi blir presentert for et vanvittig univers som attpåtil blir snudd totalt på hodet; dette er karnivalisme på sitt beste og mest hemningsløse.

Begge bøkene tar leseren inn i eventyrlige univers, men prinsesseboka følger i større grad et tradisjonelt eventyrmønster. Den har et klart og tydelig prosjekt, og er en motvekt til andre bøker om prinsesser. Denne prinsessen er modig. Hun går der det er skummelt, selv om hun er redd. Hun overvinner frykten.. Imidlertid er det ikke snakk om én enkelt prinsesse. Snarere omtales de konsekvent i flertall, som prinsesser som noe generelt og allment og dermed noe som er lett å identifisere seg med. Slik omdefineres prinsessetittelen. Det samme gjelder også for prinsene, men uten at det har samme effekt. Når prinsesser våkner om natten framstår alt i alt som en mer helstøpt fortelling enn Når prinser fanger drager. Prinsessebokas eneste ripe i lakken er en pussig oversetterfeil: ”gotteri” istedenfor ”godteri” – en etterlevning fra den svenske originalen som forlaget burde ha forhindret.

Avvikling av kjønnsstereotyper – eller?
Som nevnt var det mangelen på handlekraftige prinsesser som ga Gustavsson ideen til bøkene. At det også er utkommet en fortelling om en prins, er selvsagt helt i orden. Det er kanskje litt mer problematisk, i et prosjekt som tilsynelatende handler om sterke prinsesser, at prinsessen i prinse-boka brukes som agn – og enda verre: at hun må pynte seg og se søt ut for at dragen skal bite på. Hvis noe av målet var å gjøre bøkene til noe annet, og mindre kjønnsstereotypt, er dette litt underlig, på samme måte som at prinsesseboka har rødt omslag, mens prinseboka har blått.

I begge bøkene er det illustrasjonene som bærer historiene og egger til fantasi og samtale. Teksten holder tilbake og lar tegningene fortelle, ja, ikke nok med det: tekst inngår også i selve illustrasjonene i form av snakkebobler med dialog som teksten slett ikke sier noe om, og det er nettopp dette samspillet mellom tekst og bilde, som gjensidig avhengige størrelser, som gjør bøkene til ytterst lese- og ikke minst severdige opplevelser.

Hilde Dybvik

Født 1982. Førstelektor i norsk ved barnehagelærerutdanningen, OsloMet. Kritiker for Barnebokkritikk siden 2008. Foto: Siv Tonje Sperati Håkensen