Nådeløs bildebok for barn – utfordrende bildebok for voksne
Boktittel: Nådeløs bildebok for barn
Forfatter: Nhu Diep
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 90
Hva vil forfatteren med en barnebok om kannibalisme og barneromper? Fungerer en så eksperimentell bok for målgruppa?
Nådeløs og tabufri
Nådeløs bildebok for barn har både en ærlig og uærlig tittel. Tittelen gir signaler om en tøff og tabufri bildebok, forsideillustrasjonen likeså. En hånd med en kniv skjærer bastant i selve tittelen så bokstavene skvetter. Men stemmer det at denne bildeboka er for barn?
Svaret er både ja og nei. Og boka består av to fortellinger, som må ses på hver for seg. Det de har til felles, er utfordrende temaer. De har ulike temaer, uttrykk og står på egne bein. Jeg liker godt at de er satt sammen, det skaper en helhet og sammenheng som er større enn hver historie for seg.
Lille Ting møter Smørbukk
Kjøtt har en bastant og utradisjonell tittel. Uttrykket er røft og preget av temperament og humør, ganske likt Nhu Dieps tildigere bøker om Lille Ting. Illustrasjonene er holdt i de symboltunge fargene svart, hvitt og rødt. Hovedpersonen er Kiki fra Papua Ny-Guinea, og strukturen i fortellingen minner om flere kjente vers og eventyr. Historien fortelles i et gjenkjennelig mønster der Kiki møter et dyr og gir det som mat til et større dyr. Til slutt møter hun en bjørn som vil spise henne, og da kommer en jeger og redder henne, et motiv vi kjenner fra Rødhette. Men Kiki lønner ikke som fortjent, hun snitter jegeren i tre og spiser ham som koteletter med honningdip til. Å bli spist eller å lage mat av de slemme er heller ikke ukjent fra eventyrene, Hans og Grete blir fanget av heksa som vil spise Hans, og Smørbukk lager dattersodd av datteren til trollkjerringa. Her er det ingen klar moral som i eventyrene, ikke noe skille mellom godt og vondt. Kiki gjør som hun vil, og vil hun spise jegeren, så gjør hun det.
Denne historien fungerer fint som en tøysete og røff fortelling. Virkemidlene kan være litt i røffeste laget for noen, det er ikke alle som setter pris på humoren i illustrasjoner som denne.
Foruroligende
Y er tittelen på den andre fortellingen i boka. Den er helt klart mest problematisk av de to. Handlingen går kort fortalt ut på at gutten Bill begynner å spionere på en mystisk mann han kaller Y. Hver dag har Y et nytt yrke, og alle disse yrkene har det til felles at de har god tilgang til barneromper.
Bill konfronterer Y med den voksne leserens tanker: Jeg vet hva du driver med, din perverse gris! Så viser det seg at Ys interesse for barneromper har en plausibel forklaring.
Visuelt skiller Y seg fra Kjøtt ved å bruke mer farger, flatene er glattere og det er færre konturerer. Det gir et mer barnslig og gladere uttrykk enn i Kjøtt, og sammen med det kontroversielle temaet blir stemningen foruroligende for den voksne leseren. Glade farger og en mann som stirrer på barneromper, inviterer inn i isbilen, kler av barn som barnelege og er svømmetrener – det er guffent. Forfatteren leder tankene våre i en bestemt retning, og det gjør hun virkningsfullt. Når våre bange anelser ikke slår til, gjør hun narr av oss og de grisete tankene våre.
Det sies at ingenting er tabu i barnebøker lenger, men dene boka viser oss at det ikke stemmer. Å skrive om menn som liker barneromper kjennes ganske ugreit. Det åpenbare prosjektet i denne boka er å utfordre tabuer – og det lykkes den med.
Seksualisert lesning
Som barnebok fungerer ikke Y like godt. Tematikken med romper og spionasje har god appell til mange barn, men sammenhengen og logikken i historien er ikke alltid lett å få tak på. I starten klatrer Bill opp en taustige til 17. etasje og kikker inn i vinduet. Der sitter en mann med esker med bilder. Så tar han på seg bildene, «det ene etter det andre». Hva som egentlig foregår, og hva mannen med de ulike yrkene driver med, er gåtefullt lenge. Kanskje er det dette Gunnar Staalesen har tenkt på når han på forsiden uttaler at boka er mystisk og spennende? Leseren må i alle fall tolke kombinasjonen av bilder og tekst og skape sammenhengen delvis selv.
Forstår barn hentydningene til pedofili som ligger i boka? Det vil naturligvis avhenge av barnets alder og modenhetsnivå, men Nhu Diep legger opp til det med Bills konfronterende utsagn der han kaller Y for en pervers gris. Det er naturligvis problematisk å legge opp til en seksualisert lesning av en barnebok. Mot dette kan det innvendes at mange barn har hørt om stygge menn uten at vi voksne har viten om det. Det har i alle fall bokas hovedperson Bill. At han skjønner at Y er «en gris» fører til konfrontasjon – og løsning. Men løsningen kjennes lite tilfredsstillende. Vil du ikke vite hva den er, bør du slutte å lese her.
Y er nemlig buksestrikkambassadør. Han heter egentlig Bjarne, og må jobbe i forkledning for å samle informasjon om hvordan han kan lage den ultimate buksestrikken for barn. Leseren får se notatene hans, som har et spesielt språk og fungerer mest visuelt for barn. Det er derimot mye voksenhumor i teksten. Men buksestrikk? Barnelesere jeg har testet boka på, visste ikke hva det var, og jeg er neimen ikke sikker på om jeg forstår helt hva forfatteren mener her selv. Løsningen blir mest en fiks forklaring.
Utforskende og utfordrende
Jeg spurte innledningsvis om denne boka fungerer for målgruppa. Spørsmålet er hvem målgruppa er. Baksideteksten angir at boka passer for «barn som får lov til å gå hjem fra skolen alene». Slik jeg leser det kan det være både barn og voksne.
Nådeløs bildebok for barn er ikke en bok for alle. Humoren er spesiell, og tematikken utfordrende. Selv om boka ikke er vellykket på alle områder, er den eksperimentell. Det er ikke noe kriterium for en boks kvalitet at den må likes av mange. Derimot har det en verdi at noen utforsker og utfordrer, og det gjør denne boka. Noen ganger litt vel tydelig og demonstrativt kult, men vi skal være glade for at noen tar jobben med å skrive slike bøker.
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.
Helt enig. Denne boka passer ikke for barn, etter min mening. Det er et eksperiment som har ikke lyktes. Pedofili et det et seriøs og viktig tema. Et seriøs tema fortjener en ansvarlig bok.