Ola Bremnes
Trøbbel i trapesen 
Illustratør: Odd Henning Skyllingstad
159 sider
ISBN 978-82-05-35817-1
Gyldendal 2007

Bjørn Ingvaldsen
Bestefars byrå
(Brødrene Bruns beretninger 1)

Illustratør: Astrid Hansen
151 sider
ISBN 978-82-05-37025-8
Gyldendal 2007

Naivister med selvlesning 6-9 år

To naivister

Disse to bøkene er ikke utgitt i noen navngitt serie, men Gyldendal markedsfører begge for målgruppen «Selvlesning 6-9 år», de har samme format, og samme tag-line på forsiden: en en markedsføringssjanger vi kjenner fra filmplakater, men som fremdeles er sjelden på bøker.

Livet som normal
Visesangeren Ola Bremnes debuterer med en bok om en sirkusfamilie som tar et sabbatsår. Leif på 10, mor Suza og far Ztåle forlater sirkus Tagora, og bosetter seg i en leilighet i Filleby, hvor foreldrene tar vanlige jobber, og Leif for første gang går på vanlig skole. Handlingen følger deretter tre tråder, som flettes sammen mot slutten: Leif og foreldrene sliter med å tilpasse seg livet som «vanlige mennesker», og det viser seg heldigvis til slutt at Filleby har bruk for de ekstraordinære ferdighetene deres. Klassens bølle Tim (som mobber Leif) viser seg å være sønn av den eksentriske sirkusdirektøren Bombastikus, og far, mor og sønn gjenforenes lykkelig. Leif blir venn med Gøril, ei søt jente i klassen; hun har også en eksentrisk familie, som omsider finner sin plass i livet i siste kapittel.

Narrativ økonomi
Etter å ha lest Trøbbel i trapesen fikk jeg behov for å lete opp en definisjon av begrepet «narrativ økonomi». Jeg fant ingen god definisjon, men vil bruke to kjente historier for å eksemplifisere hva jeg mener at narrativ økonomi er: Eventyret om «Prinsessa som ingen kunne målbinde», og scenen i de fleste James Bond-filmenes åpning hvor Bond besøker Qs laboratorium. Askeladden finner ingen ting i grøftekanten som han ikke får bruk for i samtalen med prinsessa, og alle de tekniske dippeduttene Bond får av Q kan sees som frampek, og vil bli brukt i løpet av filmen.

Jeg får av og til en følelse av at Bremnes ikke tar sin egen historie alvorlig, og derfor legger inn flere overflødige tøvete elementer. Når Leif en ettermiddag besøker Gøril og hennes familie brukes et helt kapittel til å fortelle at Gøril og foreldrene «kile-torturerer» Leif mens han sitter fastbundet til en torturstol i kjelleren. Dette er en form for lek som ikke begrunnes godt nok i personenes karakter, og som ikke har noen sammenheng med den øvrige handlingen før eller etterpå. Noe nesten like umotivert skjer i siste scene, når alle konflikter er løst og alle tråder er knyttet. Direktøren inviterer på en kjøretur i sin rosa cadillac cabriolet: Bilen får helt plutselig vinger. Riktignok gir dette anledning til en flott punchline i siste bokas setning, men en flygende bil virker likevel som et umotivert overkill.

Naivisme. Ikke komedie.
Når jeg kaller Bremnes’ bok for naivistisk, så er det fordi boka er nesten helt uten ambisjoner om å virke som troverdig realistisk gjengivelse av virkeligheten. Verken personene, relasjonene mellom dem, eller de økonomiske strukturene er ”troverdige”, uten at det er noe kritikkverdig i det. Tvert imot har det fristilt forfatteren til å legge vekt på de sidene ved historien som han selv ønsker.

Jeg tror ikke at Ola Bremnes har ment å skrive en komedie. I den grad boka kan sjangerbestemmes, må det være som naivistisk utviklingsroman for barn, med gode og vesentlige poeng om nærhet og avstand. Lest slik tror jeg nok at mange kan ha glede av den, selv om den som sagt skjemmes av at ikke alle innfallene i historien virker like berettigede.

Illustratøren Odd Henning Skyllingstad (født 1978) er tegneserieskaper og tidligere Sproingprisvinner fra 2001. Han debuterer som bokillustratør, og tegningene er holdt i en karikert realisme stort sett uten bakgrunn eller fylte flater i bildene. Bildene lever godt opp til naivismen og karikaturen i teksten.

Unge gutter fikser alt
Bjørn Ingvaldsen har tidligere skrevet to gjennombruddskraftige serier med pinlighetskomikk, om Espen Herbert og om Bestemor. Denne nye boka skal tilsynelatende også innlede en serie, ettersom den heter Brødrene Bruns beretninger 1. Det er ingen frampek i boka om hva neste bind kan handle om, men de to brødrene Brun har potensial for å kunne opptre i mange slags historier.

Historien begynner med at bestefar arver et byrå. Hvis han lykkes med å drive det en hel dag, vil han også få ”resten av arven”. Han skjønner ikke hva dette byrået gjør, og hvordan han skal lykkes med å gjøre det. De to barnebarna på ni år lover å hjelpe ham. Bias er jeg-fortelleren, mens ”Broderen” er den usvikelige optimisten.

Det er ikke bare bestefar som er usikker på hva byrået gjør. I løpet av dagen strømmer det på med kunder som tror at det uspesifiserte ”byrået” kan hjelpe med akkurat deres problem: flytte ei harpe, begrave en undulat, bemanne en fabrikk, tegne et nytt rådhus og markedsføre en jålebutikk. Og selvfølgelig lykkes de med alt sammen, som regel ved at de kobler underlige behov med andre underlige behov på en slik måte at kabalen går opp.

Gammeldags? Morsom?
Ola Bremnes har skrevet en barnebok som på samme tid er både en moderne bok, og en gammeldags bok. Det moderne ligger i behandlingen av kjønnsroller, av mobbing som tema og i en svak undertone av ironi. Det gammeldagse ligger i den naivistiske person- og samfunnsskildringen. Bjørn Ingvaldsen har på sin side skrevet en bok som – bortsett fra noen ytre elementer – kunne ha vært skrevet på samme måte for 30 eller 60 år siden. Handlingen foregår i en småbykarikatur av den typen som bare finnes i barnebøker og tegneserier: én fabrikk, én avis, én skole, én musikkforening, én ordfører.

Illustratør Astrid Hansen (født 1984) har også bakgrunn fra tegneserier, hun er fast bidragsyter til Nemi, og er fantasyentusiast. Tegningene følger fint opp Ingvaldsens naivistiske samfunns- og tidsbilde, og de to gull-lokkede tvillingene med hvite skjorter og strikkevest er akkurat så mildt overdrevne som de skal være.

Ingvaldsen har skrevet en stilsikker komisk bok, innenfor det avgrensede samfunns- og personbildet som han legger opp til. Han bruker et grep fra farse-sjangeren når personenes uvitenhet fungerer som drivkraft, og nye elementer og opplysninger systematisk introduseres for å drive historien framover. Komikken ligger i gjentatte mønstre og replikker (hver av de fjorten kapitlene åpner med at bestefar sier «Gutter, vi har et problem»), i forvekslinger, i opphoping av tilsynelatende umulige problemer, og i de forløsende oppklaringene, som guttene delvis finner fram til aktivt og delvis på slump. Boka har med andre ord også mye til felles med den klassiske stumfilmkomediens handlingsmønster.



Kommentarer