Når æser mansplainer

«Kritikere har mange egenskaper til felles med menneskene, men samvittighet er ikke en av dem.»

Det var slik jeg hadde tenkt å starte denne teksten, før redaktøren taktfullt, men insisterende sier at vi ikke kan skjære alle over en kam på denne måten. Og her gjør jeg det likevel, noe som får meg til å undres: Er det bare meg? Har jeg endelig fått en yrkesskade? Det er bekymringsfullt, men la oss skyve den tanken bakerst i hodet før vi går oss vill allerede i begynnelsen.

Mankoen på samvittighet er nemlig noe jeg sjeldent ofrer en tanke, men som likevel kommer godt med i møte med verk som er så velmente at det virker umenneskelig å ikke gi dem tommelen opp.

Hvordan kan vi – som i dette tilfellet – unngå å heie på en bok for unge lesere om klimakrisen, en av de mest presserende og tilsynelatende uløselige flokene menneskeheten har klart å vikle seg inn i? En bok som attpåtil er skrevet av Bjørn H. Samset, som har blitt kalt en av FNs viktigste klimaforskere, og som er tegnet av Arild Midthun, en av norske tegneseriers største veteraner? En bok som ikke bare presenterer forskningsbaserte fremtidsscenarioer, men som skal mane leseren til handling gjennom en spennende historie?

Vel, sier kritikeren fra det mørke hjørnet sitt, la meg vise deg hvordan.

Gamle menn forklarer sakens alvor

Vi møter Embla, en påvirker i starten av tjueårene, på vei til New York for å undertegne en større sponsoravtale. Tilfeldighetene vil ha det til at FNs klimatoppmøte finner sted i byen samtidig, og når en av klimademonstrantene prøver å stjele vesken hennes, får Embla en blackout. Hun våkner opp i en verden der de norrøne gudene fylker seg for det siste slaget mot jotnene. Er det hun – Embla – som kan føre menneskenes håp videre i form av det siste eplet fra livets tre?

Forfatterne gjør den klassiske feilen til mange som har mye på hjertet: De setter hovedpersonen på skolebenken, og lar de andre personene i boken – med overvekt av gamle menn – forklare henne sakens alvor. Selv som ensporet shoppingpåvirker er ikke Embla en usympatisk figur, men til tross for tittelen på boken spiller hun ingen avgjørende rolle i historien. Hun går ikke engang gjennom noen særlig utvikling, men hopper fra «Jeg skal ikke til FN nei, gamlefar» til «klima er skikkelig viktig» uten noen mellomstasjoner.

Klimakamp på bare never

I fravær av Emblas handlekraft er det gudene som løser problemet på egenhånd, attpåtil med ett enkelt hammerslag som lar oss lure på hvorfor de ikke bare gjorde det for lenge siden. Det viser også hvor dårlig et enkelt motsetningsforhold som æser versus jotner fungerer som parallell for klimakrisen.

Der boken er forbilledlig – nesten deprimerende – i sine innrømmelser av hvor kompleks klimakrisen er og hvor usannsynlig mye samarbeid mellom mennesker og nasjoner som skal til for å løse den, er bokens klimaks ekvivalenten av en slåsskamp på et hustak mellom helten og skurken. Der helten selvsagt vinner.

Dette er altså en bok hvor helten slår hodet og våkner opp i en drømmeverden der hverdagens konflikter utspiller seg i en fantasykontekst. Det høres så kjent ut fordi det er plottet i minst hundre Donald Duck-historier, og som Norges mest berømte Donald-tegner sier statistikken at Arild Midthun i alle fall kan ha tegnet et par av dem.

I Embla har han lagt fra seg både den rene Andeby-streken så vel som den fransk-belgiske tegnestilen som han har laget sin egen nordiske vri på. I stedet har han valgt en realistisk stil med veldig aktive farger og streker som jobber overtid med å vekselvis tegne ut og tegne over detaljer i rutene. Det oppleves som et uttrykk som hører hjemme for tretti år siden, i den grad at jeg blir overrasket når Embla setter et par airpods i ørene fremfor å trykke play på en walkman.

Det går mot dommedag

Kanskje det beste ved boken er at den tar forskning på alvor. Den presenterer tre scenarioer FN anser som sannsynlige, gitt at ulike forhold ligger til rette: Fire grader global oppvarming eller mer, rundt tre grader, og under to grader. Og ja, beskrivelsen av disse fremtidsutsiktene er nedstemmende, særlig når vi ser i hvor stor grad togradersmålet er avhengig av at verdens nasjoner legger bort egne interesser og jobber mot et felles mål. Var det noen som sa strømkrise?

Det er alltid forstemmende når det er en av antagonistene i en bok som gir den mest realitetsorienterte beskrivelsen av situasjonen vi befinner oss i. I vårt tilfelle er det Tor som feller dom over menneskene: «Til å begynne med vil folk bare beskytte det de har. Men når hele land blir ubeboelige, kommer flyktningestrømmen til steder som allerede har nok å stri med. Folk vil få alt annet å tenke på enn utslippskutt. Når ressursene krymper og problemene vokser, er det de forsvarløse, de unge og de fattige som blir de første ofrene – som alltid.»

Sett dette opp mot en av de andre æsenes formaninger: «De trenger å utdannes, å bli kloke og bevisste! De må være så godt informert at de aldri stoler på ledere som kommer seg til makten ved å tråkke på de svake og trengende! Aldri velger ledere som hisser folk til kamp og får massene til å rope oss eller dem!»

Jeg vet hvilken fremtid som høres mest realistisk ut akkurat nå. Men her er det kanskje bare kritikeren i meg som snakker.