Tittel: Egill spámaður
Tekst: Lani Yamamoto
Illustratør: Lani Yamamoto
Oversetter: Nana Kalker (dansk)
Forlag: Angústúra
Årstall: 2019
Antall sider: 33

Når fremtiden står i tabeller

NOMINERT TIL NORDISK RÅDS PRIS: Egill spámaður er en sjarmerende billedbok hvor matematikk og beregninger står i sentrum.

Rett før jeg leste Egill spámaður leste jeg Jon Fosses roman Eg er ein annan. Fosses hovedperson Asle har et anstrengt forhold til skolen, spesielt til høytlesning og matematikk. Hovedpersonen i Egill spámaður har tilfeldigvis samme type utfordringer.

I begynnelsen av boken møter vi nemlig Egill på skolen i matematikk-timen. Han liker ikke å snakke i det hele tatt, og i bokens første scene åpner han munnen og roper ut feil svar. Gjennom tankereferat vet vi derimot at han kan det rette svaret. Egill fremstår som en mer sjenert og nevrotisk versjon av Fosses Asle.

I begge bøkene gir hovedpersonenes mislykkete skoleliv dem identitet som outsidere. Fosses Asle er elendig i matematikk, men viser seg å ha talent som kunstner. Slike kunstnersjeler assosierer vi ofte med frihet, blant annet fra den rigiditeten som tall, mønstre og formler symboliserer. I matematikken finnes det entydige svar på saker og ting som kan etterprøves. Det gjør det ikke i kunst.

Egill-strand

Spåmann med tidevannstabeller

Egill spámaður konstruerer tilsynelatende ingen motsetninger mellom matematikk og kunst. Felles for gamle dagers spåmenn og moderne matematikere er at de avdekker mønstre og lovmessigheter bakenfor det som er synlig. I Egill spámaður blir tabeller over flo og fjære synonymt med spåmannskunst. Tabellene spår fremtidige hendelser med stor presisjon og spiller en viktig rolle for handlingen.

Egill pleier å ha med seg en almanakk med tidevannstabeller. Han oppfører seg som alt annet enn en frigjort kunstnersjel, og virker nesten like regelbundet som matematiske lover. Men så skjer det ting som tvinger ham til å bryte mønstrene han lager for seg selv. På et psykologisk plan har med andre Egill spámaður også en frihetstematikk.

Illustrasjoner med stor betydning

Bokens illustrasjoner er så viktige for fortellingen at teksten ikke ville fungert selvstendig. For eksempel blir kveld og dagen derpå illustrert med et helsides bilde av stjernehimmel, deretter en lysere blåfarge, og ingen ord.

Egills ensomhet beskrives også kun grafisk gjennom en helsides tegning. I forgrunnen ser vi en kameratflokk med tre gutter. Én triller på en sykkel og alle bærer på hver sin grønne godtepose. Fellesskapet er i forgrunnen. I bakgrunnen ser vi Egill som går alene på fortauet mens han leser i almanakken. Slik viser illustratør Lani Yamamoto at Egill spámaður handler om en ensom sjel.

Tegningene er enkle, med få detaljer og lite farger. Ansikter er tegnet med svart tusj, med en strek til nese og strek til munn. I klasserommet er elevenes hårfrisyrer tegnet med stor variasjon, det samme er klærne, som også har fått farger. Egill er utstyrt med briller, slik man kan forvente av en gutt med interesse for almanakker.

Variert bruk av flater

Yamamotos styrke som illustratør er de ulike måtene hun bruker flater på. Hun bruker dem til å si noe om mønstre og lovmessighet, og om mennesker. I fremstillingen av mønstre bruker hun hele arket, tegningene kan også bre seg over to helsider. Bokens omslag er for eksempel dekket av kolonner med masse tall. Midt blant disse tallkolonnene er det plassert en tegning av Egill, og omslaget blir et elegant symbol på bokens tematikk.

Når illustrasjonene fokuserer på mennesker, plasserer Yamamoto figurene i rommet ved hjelp av sentralperspektivet, og skaper et optisk bedrag av dybde. Den tredimensjonale virkningen kommer godt frem i illustrasjonene fra stranden. Der omslutter hav, himmel, strand og bølger forholdsvis små menneskefigurer på en måte som skaper dynamikk og bevegelse i rommet.

Egill-speilegg-sirkel

Utydelige tidsmarkører og uklar målgruppe

Hver lørdag følger vanedyret Egill samme mønster. Han kjøper det samme smågodtet som han spiser i en bestemt rekkefølge på bestemte steder på en bestemt rute han alltid bruker når han går ned til stranda. Hver eneste lørdag går han dit for å sjekke om flo og fjære følger tidspunktene som er oppgitt i almanakken.

Et problem med Egill spámaður er at Egill oppfører seg så sært, og det blir lett å lete etter en diagnose i stedet for å identifisere seg med ham.

Et annet problem er den inkonsekvente bruken av tidsmarkører. I noen av illustrasjonene ser det ut som handlingen er lagt til gode, gamle dager. For eksempel kjøper Egill smågodt av en kjøpmann som står bak en gammeldags butikkdisk. Almanakk-studier er også noe gammeldags når vi har mobiltelefoner. Men menneskene er tegnet med moderne klær og frisyrer. Den utydelige bruken av tidsmarkører gjør at boken til tider virker noe lettvint. Jeg er også usikker på hvem som er målgruppen til Egill spámaður. Egills oppførsel virker typisk for tvangsnevrotikere, men vet unge lesere hva tvangsnevrose er? Det kan man ikke ta for gitt.

Det er fremfor alt illustrasjonene som gir boken kunstneriske kvaliteter. Spesielt fin er måten Yamamoto bruker smågodtet på, nemlig både som matematiske mønstre og som symbol på kunstnerisk frihet. For i Egills fantasi ser skyformasjonene akkurat ut som de seks smågodtbitene han kjøper hver lørdag.

 

Egill-bolger

 



Kommentarer