Når ikke opp til forløperen

Maurice Sendaks I nattbakeriet ble utgitt i 1970, men kom på norsk først i 2016. Boka omtales som oppfølgeren til den langt mer kjente Til Huttetuenes land (Where The Wild Things Are, 1963), som kom på norsk i Anne Cath. Vestlys oversettelse allerede i 1970. Med sin stramt komponerte tekst og sine virkningsfulle illustrasjoner som gradvis – i takt med guttens fantasi – tar større plass på oppslagene, er det neppe tilfeldig at det er Til Huttetuenes land som først og fremst har befestet Sendaks status som en av 1900-tallets fremste barnebokforfattere. I nattbakeriet når aldri opp til sin forløper.

En absurd falldrøm
Boka handler om hovedpersonen Mikkels absurde falldrøm: I drømme havner den lille gutten i nattbakeriet til tre bakere, lander i en kakeform og er nær ved å bli stekt, før han redder seg ut, hopper opp i en brøddeig som han gjør om til et fly, og han flyr – melkeveien, selvsagt – og henter melk til bakerne. Det hele ender der det startet: Mikkel er trygt plassert i sin egen seng.

På mange av oppslagene er det flere bilder som viser guttens bevegelser, og denne tegneserieteknikken fungerer fint. Også i I nattbakeriet gjør Sendak bevisst bruk av rammer og bildenes størrelse: Jo lenger inn i drømmeland Mikkel kommer, jo større plass tar illustrasjonene på oppslaget. Tilbake på rommet er de små igjen, og de hvite rammene, som kanskje kan symbolisere virkelighetens begrensninger, er mer påtakelige.

Illustrasjonene er gjennomarbeidet, og når Mikkel lager et fly av brøddeig, er det et element vi kjenner igjen fra rommet hans, der nattlampa er formet som et fly. Dette knytter forbindelser mellom drøm og virkelighet og er et morsomt grep.

Haltende som høytlesningsbok
Verbalteksten fungerer på langt nær like godt. I nattbakeriet er, til forskjell fra Til Huttetuenes land, preget av en langt mindre stringent – og dermed mindre effektfull – tekst. Teksten opptrer både som replikker i snakkebobler og som fortellende tekst, som utbrudd utenfor selve fortellingen og dessuten som ingrediensnavn på diverse bakeri-artikler, som til sammen danner byen utenfor. Den er insisterende skrevet med versaler, og bruker dessuten skriftstørrelse som et topografisk virkemiddel som legger føringer for høytlesningen.

Da er det synd at boka ikke er god å lese høyt. Det skyldes først og fremst at rimene, som det legges opp til flere steder, ikke er gjennomført. Bokas første setning er lang og går over hele fire oppslag – uten rim:

Du har vel hørt om Mikkel, da han hørte bråk om natta og ropte STILLE DER NEDE!
og falt gjennom mørket, ut av klærne forbi månen & mamma & pappa som sov tungt
og inn i det opplyste nattbakeriet?

På neste oppslag rimer plutselig teksten:

Der bakerne som baker hele natta lang
så vi får kake i morgen en gang
rørte Mikkel inn i røra, og sang:

Heretter følger noen oppslag uten rim, før det plutselig rimer igjen. Teksten rimer altså av og til – andre ganger ikke, uten at jeg kan se at dette bidrar til noe i selve fortellingen. Andre ganger er rimene bare delvis gjennomført:

Da bakerne sprang opp
med en målekopp, og hylte:
Melk! Melk! Melk til morgenkaka!

Disse bruddene gjør teksten uforutsigbar på en måte som fører til at boka neppe vil fungere særlig godt som høytlesningsbok. Om det er originalteksten eller oversettelsen til Arne Ruste som er problemet, skal jeg ikke si sikkert. Tekstens manglende flyt er uansett den største svakheten ved boka.

Å opprettholde en klassikerstatus
I lys av den siste tidens oppmerksomhet over at norske bildebokutgivelser må dekke til nakne barn i amerikanske versjoner, er det interessant at nakenheten i I nattbakeriet, utgitt nettopp i Amerika for flere tiår siden, overhodet ikke tematiseres i boka: På veien ned i nattbakeriet mister Mikkel alle klærne og er naken helt til han havner i senga igjen. Nakenheten er en naturlig del av drømmen, og er ikke noe rarere enn alt annet som også foregår.

Men dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boka slik den framstår i dag. Særlig med tanke på Sendaks posisjon som en av de mest markante barnebokskaperne fra det tjuende århundret, var jeg spent på den norske utgivelsen av I nattbakeriet. Jeg ble skuffet. Boka er morsom og absurd, men ikke mer enn dét, og jeg reagerer mest av alt med et skuldertrekk.

Jeg tviler på om denne boka i særlig grad vil appellere til de yngste leserne – men kanskje er det først og fremst de eldre leserne forlaget frir til, når de i presentasjonen av boka skriver følgende: «Eldre lesere vil kanskje kjenne igjen den unike stilen i de fantastiske og fargerike tegningene, og nå få mulighet til å vise dem til en helt ny generasjon». Det er det selvsagt ikke noe i veien med, og det er fint med et mangfold på markedet. Likevel er det synd hvis det er nostalgi som skal styre forlagenes utgivelser. Men utgivelsen av I nattbakeriet kan også ses som et uttrykk for et ønske om å opprettholde forfatterens klassikerstatus – og kanskje vil den kunne føre til at Til Huttetuenes land vekkes til liv igjen. Det hadde i så fall vært av det gode.