Tittel: Høgspenning livsfare
Tekst: Helene Guåker
Forlag: Samlaget
Årstall: 2020
Antall sider: 211

Når mor trekker seg unna

Ei klok, presis og følsom bok om vanskelige kriser, troverdig framstilt.

I den niende boka si forteller Helene Guåker om Leas første halvår på videregående skole, ei skole som ligger så langt hjemmefra at ho bor på hybel.

I begynnelsen trodde jeg at romanen skulle handle om to tema. Det første temaet, det som framheves på omslaget, er Leas overlevelsesstrategier når ho er ukjent og utrygg i et nytt skolemiljø. Det andre temaet er besværet ved å ha ei mor som trekker seg unna, er sliten, sjuk, uoppmerksom og utydelig. I den første halvdelen av boka er disse to temaene jevnt balansert. Fra omtrent side 90 (av 211) endrer boka fokus og blir mer entydig; herfra ligger det meste av oppmerksomheta på moras sjukdom og forholdene i den lille familien med tre personer.

Her må jeg komme med en spoiler alert. Dette er ei av de bøkene som fungerer best når du som leser er uforberedt på det som skjer på neste side. På samme måte som svaret på hvem Hedvig i Snøsøsteren er, og som i de to krimromanene hvor fortelleren er morderen – ei bok av Agatha Christie og ei av Stein Riverton.

Men når jeg skal anmelde boka, må jeg nesten drøfte hele historien. Hvis du ikke vil vite hvordan det går med Lea før du har lest boka selv, bør du slutte å lese nå.

Iscnenesettelse av personlighet

Det er åpent om Lea er introvert av natur, om hun er avventende på den nye skolen, eller om det usikkerheta rundt mora som gjør at Lea ligger lavt på den nye skolen. «Eg kjenner ingen i klassa mi. Det vil seie, eg har prata med dei så mykje som eg har vore nøydd til, men ikkje blitt kjent med dei. Eg kjenner ingen, og ingen kjenner meg. Og no er det akkurat det eg treng. Å vere ein person som ingen eigentleg kjenner.»

Løsningen hennes, for å overleve i et klassemiljø og fagmiljø der selveksponering er en slags nødvendighet, er å iscenesette seg selv som den andre jenta, Vilde. «Vilde er kul. Ho har ingen problem i heile verda. Alt i livet hennar går på skjener». Hvis du skal skrive oppgave om denne boka, vil det være aktuelt å se på hvilke egenskaper Lea legger inn i Vilde, og hva hun samtidig indirekte sier om seg sjøl.

Som Vilde – med nyfarget lilla hår – er Lea både modig og freidig, og sjarmerer flere av guttene på tømrerlinja. Jeg skulle gjerne lest mer om iscenesettelsen av Vilde og dette personlighetsspranget, selv om det ikke er et helt originalt grep.

Presens

Etter hvert tar imidlertid historien om mora mer og mer av plassen i boka. Tidlig etableres en tilstand, samtidig som det legges inn en tvil og dybde i teksten om hvorvidt Lea ser hele bildet: «I sommar var det mest eg og pappa som jobba på garden og på setra. Mamma låg inne med migrene. No lurer eg på om det ikkje var migrene, men noko heilt anna. Eg veit jo at ho har hatt vanskelege periodar før også.»

Historien fortelles i presens. Det er et godt valg, som gir temperatur og troverdighet. De hendelsene Lea gjennomgår, må oppleves i nåtid både av leseren og fortelleren.

Det er et tilbakevendende problem i barne- og ungdomslitteraturen at jeg-fortellerne er i overkant reflekterte og velformulerte. Det er naturlig å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er et gammelt dilemma at en velformulert forfatter må uttrykke gode, presise observasjoner og tanker med en tvilrådig 16-årings stemme.

Det kan forresten se ut som om Guåker har vært bevisst på dette. Ved andre gangs lesning blir Leas halvveis erkjente usikkerhet tydeligere i fortellinga, slik jeg siterer ovenfor her om migrene.

Mamma rakner

Mammas tilstand endrer seg flere ganger i løpet av boka, fra passiv tilbaketrekking til hyperaktivitet til innleggelse på det psykiatriske sjukehuset Sand til selvbestemt friskmelding. Og ned i kjelleren igjen. Og så er ho død og borte.

De siste femti sidene handler om dagene etter dødsfallet. Om hvordan Lea, faren og Leas kjæreste Halvor håndterer disse merkelige dagene som er så fulle av savn, sorg, spørsmål og apati. Halvor er god som gull, og blir nesten for mye av det gode. Men bortsett fra akkurat denne idealgutten er det meste troverdig og følsomt utført.

Boka treffer vakkert og varsomt, men graver ikke voldsomt dypt. Den inviterer leseren til å følge Leas fortvilelse, undring, håp og skuffelser. Og den gjør det på en måte som antagelig får leseren til å føle seg mer innsiktsfull, mer empatisk – og kanskje også litt mer forberedt på å takle egen eller venners sorg en gang i framtida.

Hvem leser om sorg?

For her er det et bakteppe som jeg gjerne vil si noe om: hvordan blir barnebøker om kriser og sorg brukt i skole, bibliotek og bokhandel!? De verste mistankene mine leder i retning av et slags over-ivrig behov for å tilby leseterapi med mest mulig symmetri: «Så leit å høre at bestefaren din som var snekker døde. Her har vi ei fin bok om en gutt som er akkurat like gammel som deg og som opplever at bestefaren hans som var snekker, dør.»

Jeg har sett og hørt om situasjoner blant mine bibliotekar-kolleger hvor dette behovet for symmetrisk respons har utspilt seg. Men jeg håper at det ikke er vanlig. Mennesker som har det vanskelig, ønsker antagelig like gjerne å lese noe trygghetsskapende. På samme måte som syke barn ser barnslige filmer i reprise. Overfor disse kan bibliotekarene følge samme taktikk som min datter brukte når ho hørte på lydbøker ved leggetid. Hvis det blir fælt og skummelt, så bytter vi over til Ole Brumm.

Bøker om hovedpersonene som har det vondt og vanskelig bør vi anbefale til folk flest, når de ikke står midt i krisene selv. For å hjelpe dem til å lese/leve seg inn livets vanskelige sider.

 



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.