Når parodien overgår originalen

Faceook-kommentarene kom raskt da Flu Hartberg slapp nyheten om sin første minibiografi for barn, Min første bok om Ozzy Osbourne. Barnebokillustratøren Odd Henning Skyllingstad sa det kanskje best; «Endelig noe anna enn den kjipe Små folk, store drømmer-serien!». Skyllingstad er ikke den første som kritiserer den internasjonale salgssuksessen Little People BIG DREAMS av spansk-amerikanske Maria Isabel Sánchez Vegara. «På sitt verste sprer bokserien usannheter, reflekterer dårlige verdier og fornærmer leserne» oppsummerte Ida Skjelderup i sin samleanmeldelse på Barnebokkritikk.no i 2018. Men trenger det å være formatet sin feil?

Med Min første biografi om Ozzy Osbourne beviser Hartberg at minibiografi-formatet faktisk kan brukes konstruktivt. Boken oppleves både sannferdig, lærerik og empatisk, takket være et balansert innhold og god og gjennomtenkt formidling. Hartberg har laget en biografi som tar barneleseren på alvor.

Tøff bok

«Nå holder du i verdens tøffeste bok» står det på bokens bakside. «Den handler nemlig om Ozzy Osbourne». Tøff er boken definitivt, men ikke nødvendigvis fordi den handler om rockelegenden Ozzy. Snarere fordi forfatteren uredd formidler de vanskelige sidene ved den biograferte hovedpersonen. Den såkalte «Mørkets prins» er neppe et opplagt forbilde for barn, men historien om hvordan han oppnådde sine drømmer er definitivt inspirerende.

Barn kan saktens trenge å lese om ufullkomne helter som lykkes i å følge sine drømmer. John Osbourne vokser opp under vanskelige kår, med en hverdag preget av dysleksi, mobbing og fattigdom, men kommer seg opp og frem likevel. «Tror du det er trangt?», spør forfatteren når han beskriver huset hvor Osbourne vokser opp med syv søsken og foreldrene. Slik oppfordres leseren til å tenke selv.

Hartberg bruker også Ozzys sangtekster som anledning til å forklare vanskelige ord. Et eksempel er ordet paranoid, som beskrives av Hartberg som det «å være redd for noe uten grunn». Dette er en langt bedre definisjon enn den innfløkte beskrivelsen som finnes på Store Norske Leksikon – og kanskje noe man burde vurdere som beskrivelse på Lille Norske Leksikon? Å skrive enkelt for barn er en kunst. Hartberg har tydelig et talent for dette.

Parodisk snert

Min første bok om Ozzy Osbourne er et velrettet sleivspark til de mange og mangelfulle minibiografiene som har florert i forlagsbransjen i de siste årene. Små folk, store drømmer-serien har vært parodisk fra start, derfor er det gledelig at en metakommentar som denne faktisk overgår originalen. Heller ikke Gyldendals kopitro Min første biografi-serie kan måle seg med det Hartberg her får til. Min første bok om Ozzy Osbourne er et treffende satirisk statement. Historien er rett nok forenklet, men uten at det blir for banalt eller lettvint.

Det som gjør prosjektet satirisk, er at hovedpersonen er så lite glatt; minibiografiene heller mot det polerte, mens Hartberg dyrker det røffe og uperfekte. Ozzy Osbourne er alt annet enn et glansbilde, derfor passer han perfekt som motsats til den feilslåtte idéen om at idealisering kan brukes til å formidle en persons liv. Enda en viktig forskjell fra de øvrige minibiografiene er at Flu Hartberg både er forfatter og illustratør av sin egen bok. Slik understrekes viktigheten av bildene i dette bildebokformatet. Livsførselen til den biograferte har beviselig vært både vittig og fargerik. Hartbergs visuelle stil passer perfekt til å speile dette.

Et helt menneske

Ozzy Osbourne er nok mest kjent for å ha oppført seg som en villmann, eller «hell-raiser» på engelsk, altså en som trives ved å oppføre seg skandaløst og sjokkerende. Istedenfor å styre unna disse kontroversielle hendelsene, velger Hartberg å innlemme detaljene aktivt i fortellingen. Flaggermusen som Osbourne bet hodet av foran fem tusen vitner under et liveshow i 1982 er eksempelvis med på forsiden av boken. Lettere forskremt titter den frem fra nedre hjørne. Senere i boken får vi også se dyreplageri av ulike slag.

Forfatteren styrer heller ikke unna rusproblemene til musikeren, men integrerer flere scener hvor Osbourne både er både full og høy. Hartberg har skildret rusmisbrukere i barnebøker før, som i den empatirike Gordon blir uteligger (Aschehoug, 2006), skrevet av Markus Midré. Også denne gangen er portrettet av rusbrukeren formidlet med varme.

Handlingers konsekvens

Hartberg glemmer dessverre å nevne at Ozzy Osbourne ble fengslet for drapsforsøk på sin kone under en blackout i 1989. Her utelater forfatteren en anledning til å problematisere det alvorlige rusmisbruket til hovedpersonen. Scenen hvor bandmedlemmene i Black Sabbath kvitter seg med Ozzy er til gjengjeld god, fordi den viser at dårlig oppførsel får negative konsekvenser. Leseren får samtidig se hvordan tid og modning fører bandmedlemmene sammen igjen.

Rollemodell-aspektet i denne boken ligger i at man kan gjøre mange feil og likevel starte på nytt og lykkes med noe. At leseren til slutt sitter igjen med et godt inntrykk av den biograferte skyldes til sist Hartbergs talent for humor.

Barnebok som identitetsmarkør

Den velkjente kritikken av minibiografiene som egentlig er myntet på voksne – som pyntelige identitetsmarkører i bokhylla, gjelder selvsagt også for Min første biografi om Ozzy Osbourne. Boken er gitt ut av platebutikken Big Dipper, og trolig er det blant skjeggete menn denne boken vil finne sin største kjøpergruppe.

Enten de som kjøper boken velger å gi den videre til et barn eller ikke, finnes det en viktig forskjell på denne boken og bøkene i serien Little People BIG DREAMS. Min første bok om Ozzy Osbourne er en god bok for barn. Slik forsvarer den også formatet sitt.