Når tosomheten trues

Mamma og katten Bo har det så fint i tosomheten sin. De spiller Ludo og bygger Lego, og av og til sover Bo i mammas seng. Alt er såre vel til den dagen Viktor dukker opp: «– Dette er Viktor, seier mor. – Han skal bu hos oss nå.» Nå er de tre, men Bo liker slettes ikke at en fremmed hund tar plassen hans i mammas seng, eller endrer middagsmenyen. At den nye vil leke med Bo, gjør ikke saken bedre. Nok er nok, tenker Bo da mamma roper UT! og ber dem komme seg ut i frisk luft begge to. Bo benytter sjansen til å rømme ut i verden for å finne seg et nytt sted å bo.

Først treffer han Andungen som bor i en dam og er gjestfri nok. Men Bo liker ikke rå fisk, og veien går videre til Muldvarpen, men der er det for trangt og mørkt. Neste på lista er ulven, som mer enn gjerne tar imot en hjemløs godbit av en katt. Ulven fyrer i peisen og setter gryta over varmen – men heldigvis banker en jeger på døra og spør etter veien til bestemors hus. Da smetter Bo ut av vinduet, ut i skogen, der er det mørkt. Bo snubler, han faller, blir liggende i en steinrøys, noen puster ute i mørket – er det ulven? Spenningen er til å ta og føle på. Ved dette tidspunktet snur fortellingen, og vi kan puste ut. Uten å røpe for mye, går alt bra til slutt. Hjemme er best, og Viktor er både modig og snill.

Kompleks tematikk

Dette kunne vært nok en bildebok/barnebok med ny vri på gamle eventyr; pastisjer over eventyr, historier og myter går igjen i litteraturen for barn. Her er det noe i tillegg: en undertekst som aktualiserer en tematikk mange barn kjenner på kroppen: Engstelsen og sinnet når en tredje trenger inn i tosomheten barn og mor. En fremmed som kommer helt opp i mors dobbeltseng og fortrenger barnet. Fam Ekman skrev glimrende om noe av det samme i Kall meg onkel Alf (Cappelen 2007). Jeg skrev følgende om denne på barnebokkritikk.no: «En bok som handler om å hegne om det man har kjær, og om frykten for den ukjente. Om et barns reaksjon på at mor eller far får en ny kjæreste som bryter tosomheten.»

Bo flyttar ut er en bildebok for småbarnstrinnet, selv om tematikken er kompleks. Bo selv er en tegneserieaktig figur, en katt i menneske-ham, eller det en hund? Han tegnes utfyllende, mens mor er en strektegning uten fyll og farge, det er Viktor også: en tegneseriefigur, kjempestor i forhold til både mor og Bo, han tar plass selv om han vil vel. Handlingen finner sted i et flate-univers, uten sentralperspektiv, her er det verdiperspektivet som gjelder, altså størrelser som signaliserer makt og viktighet. Universet de beveger de seg i er et stilisert skoglandskap som mange bildebøker er fylt med for tiden: trær, planter og busker, forenklet og kaktuslignende. Her er interiører uten avgrensninger, uten rammer – og ser man nøyere etter, dukker ulike dyr fram fra trær og busker.

Ser man enda nøyere etter, får man øye på den trofaste følgesvennen Viktor, som følger Bo på rømmen gjennom et landskap befolket med kjente figurer fra eventyr og tegneserier, film og TV: troll, De tre bukkene bruse, Den stygge andungen, Rødhette og ulven. De tre små griser er skjeletter i et gotisk skrekkammer hos ulven, mens Viktor gjør fra seg på hodet til Muldvarpen. Donald Duck er statist hos Den stygge andungen. Alt er tillatt i bildebøkene så lenge oppslagene holder seg innenfor det samme logiske univers. Brytes det, brytes også lesekontrakten med barnet. Det gjør ikke debutanten Trude Tjensvold. Hun balanserer fint den komplekse tematikken i verbaltekst og i bilder fulle av spor til andre fortellinger – til glede for voksne og barn. Her er gotisk skrekk og festlige påminnelser om den samtiden boka eksisterer i – det er sushi på menyen hos Andungen.

Elegant gjennomført

Det er driv i fortellingen, som veksler mellom hverdagsliv og dramatikk. Spenningskurven når de virkelig store høyder når Bo faller og vi formelig hører ulven puste tungt i mørket. Deretter peripetien: vendepunktet som utløser redningen, og katarsis: renselsen. Redningen er Viktor, vår helt. Som en Kvitebjørn kong Valemon i hundeham løper han hjem gjennom skog og dype daler med Bo på ryggen. Barnet – og den voksne – kan puste lettet ut, og bli venner.

Hos Trude Tjensvold er det bildene i et slags kontrapunktisk spill med en enkel tekst som driver handlingen fremover, skaper spenning og – forløsning. Det er elegant gjennomført av en debutant.