Når traktoren kjem ut er det vår

Dylan og Dølen er overalt.
En høytlesningsbok som appelerer vel så mye til høytleseren

Jeg må innrømme at jeg sukket stille i min fordomsfullhet da jeg åpnet pakken og ut ramlet Når traktoren kjem ut er det vår. Å nei, tenkte jeg, da omslaget viste en lyshåret guttepjokk på en diger traktor, ikke ennå en politisk korrekt og oppbyggelig historie om det trivelige livet på bondegården! Var det den nye rød-grønne regjeringen som alt var på ferde med sin nye giv for framtida? 

Så feil kan man ta. Denne høytlesningsboka viste seg å være en liten litterær konfekteske, hvor høytleseren (som, når sant skal sies, ikke hadde noen å lese høyt for akkurat da) stadig fant nye og overraskende biter, og som mer enn én gang grep seg i å tenke at, jøss, hører dette hjemme her da? Og jo lenger ut i lesingen han kom, jo flottere ble den merkelige historien som avdekket seg. 

O-kå, jeg skal ta det fra begynnelsen. Historiens hovedperson er Åsmund. Han er snart seks år, bor i den vesle bygda Strande sammen med sin mor rockemusikeren Lise. Far er reist sin vei, men han har i alle fall Audi, som er den flotteste bilen Åsmund vet om. Bestevennen hans er imidlertid Ivar, pensjonert gardbruker og nærmeste nabo. Det er Ivar som har traktoren som Åsmund stundom får sitte i når den er vel parkert. Ivar har en samboer kalt Utsira, og en gammel kamerat på sjukeheimen, Kjartan, som Ivar og Åsmund ofte besøker. På sjukeheimen treffer Åsmund også ti-årige Molly, som kan mange hemmeligheter. Vi følger Åsmund gjennom sein høst, jul og tidlig vinter, og skjønner at traktoren til Ivar må stå inne om vinteren, og vi skjønner også at Åsmund grur seg litt til å begynne på skolen neste høst. 

I utgangspunktet en romslig og heller velkjent historie som bygger på barn vs voksen, foreldre og venner, generasjoner og familieforhold, lilleverden kontra storeverden og faste tradisjonsfeiringer som fødselsdag og jul. Sånn sett er alt ved det gamle. 

Men det er måten Marianne Havland formidler dette på som overrasker. Exactly. Som det står alt på første siden. Det som åpner som en høyst ordinær fortelling (”Åsmund er snart seks år og bur i eit hus ved vegen. Han bur i eit lite hus saman med mamma. Ved den same vegen som Åsmund bur Ivar. Ivar har ein traktor. ”), viser seg snart å inneholde en herlig blanding av referanser til gamle rockestjerner (Janis Joplin, Bob Dylan, Chrissie Hynde and the Pretenders) såvel som klassisk musikk (Beethovens 9.), tunge litterære anbefalinger (Kjartan Fløgstads ”Det 7. klima”) og litt lettere ditto (Zinken Hopps ”Trollkrittet”), uhemmet anbefaling av Audi Quatro (”finaste bilen”) og ditto av-befaling (Citroën, kjøres bare av glupske typer og farlige folk). 

Ivar, den gamle sjømannen og skrønemakeren er full i historier som nok høver bedre for litt større barn, men Åsmund har hørt dem så mange ganger at han ikke bryr seg. Eller tvert om, han bryr seg fordi han ikke liker dem, og da går han (historien om Ivar som lærte engelsk av en neger på Hurtigruten). Samme Ivar kan finne på å lese høyt fra avisen, og innlegget fra damen som gjenkjenner ansikter i kvistene i taket før hun sovner om kvelden, er helt Hovlandsk i sin absurdistiske utlegning. (”Dylan og Dølen er overalt.”) Og det er mye mer. Om mødre som røyker uten at det gjør noe, om å stjele apotekerlakris fra dosetter og om små, hvite løgner for å få luft i gule ballonger. 

Men ikke nok med det. For boken rommer etter hver utrolig mye. Også en kjærlighetshistorie du sjelden finner i barnebøker. For den godeste Utsira, kjæresten til Ivar, var en gang kjæresten til Kjartan. Nå sitter Kjartan på sjukeheimen med amputerte bein og bilde av Utsira på veggen. Utsira heter egentlig Agnes Louise og kjørte dumper på anlegget der Kjartan var skytebas. Det er naturlig nok Molly som invier Åsmund i den slags hemmeligheter, og det er klart, det går jo inn på gutten. I voksenlivet er løgn en bestanddel det er vanskelig å komme utenom. Det erfarer Åsmund smertelig også i forhold til sin egen mor og far.

Så er spørsmålet, funker dette som en høytlesing for unger i fem-seks-syv-års alderen? Som sagt, jeg har ikke prøvd, men siden denne overraskende innholdsrike teksten appelerte sterkere og sterkere til meg som tenkt høytleser, så vil jeg tro at den omtenksomme reelle høytleser vil få mange gode utfordringer underveis. Det er en enkel sak å hoppe over ting som må forklares, men det blir for lettvint. Jeg tror at nettopp en bok som dette kan skape mange interessante samtaler med unger i småskolealder. Den gir så rikelig anledning til stoppe opp, reflektere og diskutere. For den som vil. Og så er den, når jeg tenker meg om, godt skrevet. En skulle nesten tro at Marianne Havdal har vært på nachspiel med Ragnar Hovland og Arnfinn Kolerud og så drømt denne boken etterpå. Og så tror jeg mye på det med at Dylan og Dølen er overalt. Også i barnebøker.