Tittel: Når tvillingene lager mat
Tekst: Heddi Böckman
Illustratør: Anette Blåberg
Oversetter: Kjersti Scheen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2004
Antall sider: 40

Når tvillingene lager mat

Når barna tar sleiva i egne hender

En deskriptiv og grei kokebok for barn – der også voksne involveres i arbeidet. Men eimen av skolekjøkken sitter i sidene.

Kokebøker er konsumvare. Det er populært og lage mat, det synes små kokker også, men grunnleggende kunnskaper om tilberedning av «gammeldags» tilbehør som poteter og gulrøtter forsvinner ofte til fordel for pizzadeig og hjemmelaget pasta.

Det er lett og snakke om hvor viktig det er og slippe barna løs på kjøkkenet. Det inkluderer barna i familiens arbeidsfelleskap. Det gir dem selvfølelse og lærdom for livet. Fullt så lett er det ikke å snakke om hvor mye ekstraarbeid barnas deltakelse ofte fører med seg. Eller om hvor vanskelig det er å være tålmodig og pedagogisk riktig når det piper i tomme mager, klokka tikker mot neste gjøremål, og du ikke har handlet inn siden lørdag. Det tar tid og nærme seg mors kjøttkake-standard, og det legger ikke forfatteren av Tvillingene lager mat, Heddi Böckman, skjul på.

Tvillingene Emma og Josefine på rundt 10 år er lei av fiskepinner og pølser. Seipannetter, eller fiskepinner, er definitivt en overvintring fra ekte 68´ere. Nå vil tvillingene ha slik mat farmor lager. At mor heller ikke liker fisk, se det, blir en utfordring for de geskjeftige små! Mors protester om at de verken har tid eller ork, avfeies med at barna både planlegger menyen og lager den, ved hjelp av en velvillig farmor på telefon.

Farmor er grundig og begynner med tilbehør som kokte poteter, brokkoli og ris. Ellers minner nå menyen ganske mye om slike lettvinte, forte og velsmakende, men sunne oppskrifter jeg har sett før. Her er det riktignok spedd på med litt luksus, som spekeskinke til frossenfisken, ferdigrevet ost fra butikken og marengs og frosne bær til dessert.

Det er ikke mors kjøttkaker de lager her heller, selv om den noe moralske pekefingeren i boka peker dit hen. Det er noe skolekjøkkenaktig over stemningen (poteter og kokt brokkoli) – uten at det følges helt opp. Og jeg lurer også på hvorfor ikke barn kan lære å lage runde kjøttkaker, fisk som ikke er firkantet, og desserter som ikke er kjøpt dyrt ut av fryseren på REMA.

Det var noen av innvendingene mine.

Boka er velstrukturert. Med det mener jeg at bilde, tekst og formgivning er samordnet på en god måte. Her er det lett å finne fram, like fra innholdsregisteret og tegningene av kjøkkenredskapene til illustrasjonene av hvordan vi rasper gulrøtter. Boka innledes med en nyttig liste over «Viktige ting å tenke på når du lager mat», og det inkluderer både advarsel om varme plater og oppfordring til å rydde opp etter seg. De avsnittene som har karakter av fiksjon er i rødt, det vil si der tvillingene og foreldrene samtaler, og der farmor kommer med gode råd. Oppskriftene er konsekvent i sort skrift, mens fremgangsmåten er i grønne bolker. Slik blir det lett å finne frem i tekst og oppskrift, og enkelt for barn å holde seg til riktig avsnitt.

Men, denne blandaball av fiksjon og fakta er problematisk. For hvem er fiksjonen beregnet på? Er det de voksne som skal lese høyt for eventuelle småkokker, eller er det småkokkene selv som leser kokeboken, og som kan le av mor som blir lurt til å spise fisk lurt innbakt i røkt skinke (torsk i pyjamas)? Det høres jo godt ut, men hvem har store, oppskårne skiver av røkt skinke for hånden, når frossen firkantfisk står på menyen? Jeg ville foretrukket en forklarende innledning og deretter en straight faktabok, en kokebok – rett og slett. 

Men, fiksjonen kan være underholdende, denne stadige terpingen på mors aversjon mot fisk for eksempel. Og vi får også vite at de voksne får sine tildelte oppgaver i matlagingen. Det spilles i det hele tatt en god del på rollebytte mellom foreldre og barn, og det er noe barn liker godt.

Illustrasjonene er akkurat det de skal være, deskriptive. De avbilder husgeråd og matvarer, og viser hvordan barna jobber på kjøkkenet, alene og sammen. Og til slutt avbildes den glade familien samlet rundt middagsbordet.

Ja – det er noe slikt skolekjøkken – sunt – og nordisk kjernefamilieaktig over denne boken. Dessverre er det nok derfor en del barn ikke vil kjenne seg igjen i den.



Skrevet av:
Kommentarer