Når verden knuser

Det blir en tøff opplevelse å lese denne boken for barn, og jeg tror man skal være varsom med det. Selv gråt jeg da jeg leste den og måtte legge den bort med jevne mellomrom for å komme til hektene igjen. Den er grusom, direkte og griper rett inn i en virkelighet altfor mange barn og voksne, lever i. Det handler om ukontrollert sinne hos voksenpersoner, om vold i hjemmet og et sinne som slår i stykker barns opplevelse av verden. Og det handler om barns lojalitet, den uforbeholdne kjærligheten og lojaliteten barn har til nære voksenpersoner, en lojalitet som ødelegger barna fordi de tar på seg all skyld.

Tilgi en følelsesladet innledning på en anmeldelse, men Sinna Mann, med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus er en følelsesmessig sterk opplevelse! Den sterkeste jeg har hatt med en billedbok for barn. Hvis man kan kalle denne utgivelsen en bok for barn, noe jeg ikke er overbevist om. Boken er en del av prosjektet Vitne til vold og er skrevet på initiativ fra familierådgiver Øivind Aschjem og psykologspesialist Karin Bø Vatnar. Og best fungerer den nok som et pedagogisk/psykologisk hjelpemiddel i arbeidet med barn og voksne som har vært utsatt for vold i hjemmet. Dette er en bok som krever god oppfølging av voksne under lesingen. Den fordrer bearbeidelse både av tekst og illustrasjoner for ikke å virke uforståelig og skremmende på barn.

Jeg har lest Dahle/Nyhus’ tidligere utgivelser, sammen og hver for seg, om barn og sinne, eller mangel på sinne; Bak Mumme bor Moni (2000) ogSnill(2002). Det er bøker som har vært skremmende nok, og dyktig og overbevisende i strek og tekst. Men i Sinna Mann ligger Dahles tekst tettere opptil lyrikken hennes, og Nyhus’ illustrasjoner er tydeligere enn før. Lyrikeren Dahle er blant annet kjent for sine naivt nådeløse repetitive beskrivelser av familierelasjoner – opplevelsen av dem:

«Boj lytter. Det er noen i stua. Det er Pappa. Er Pappa stille? Er Pappa glad? Er Pappa rolig? Ja. Nå er Pappa rolig. Nå er Pappa glad! Se så glad Pappa er! Han er blid som epler på bordet og rosiner i en gul skål…Eplekakeblid.»

Tekst og illustrasjoner er pur glede! Surrealistisk svever mamma med kake i hendene, kledd i sin fineste kjole. Det er lyst og vennlig. Men pappa har røde knoker. Og på kommoden ligger en hammer. I gullfiskbollen svømmer en truende sort kampfisk og to små gullfisker. En skål står ytterst på bordkanten. Så lite skal til før den faller i gulvet og knuser. Og teksten beskriver Bojs observasjoner og tanker: «En dag blir jeg kanskje som Pappa, tenker Boj.» Slik planter forfatter og illustratør truende rekvisitter. Noe kommer til å skje. Idyllen er fragil.

Allerede når bladet vendes er stemningen annerledes. Far ruver med ryggen til. Mor rydder engstelig. Boj står midt i mellom med glass i hendene. «Hysj, sier Mamma. Enda Boj ikke sier noe som helst. Vær stille, sier Mamma.» Stemningen er endret, skyer trekker seg sammen. I stolen ligger en skiftenøkkel. «Hele stua er av glass. Alt står og svaier.» Tekst og bilder utfyller hverandre, det ene sier det den andre bare antyder. Dette er samarbeid på høyt plan. Og stemningen er så ladet av det som skal komme at det gjør vondt å bla videre allerede her.

Nyhus bruker en collageteknikk der tegning i sort/hvitt dominerer, kun ispedd rød farge på hender og i Pappas sinte panne. En bit av en blonde i et hjørne og utklipp av et urverk i en tegnet klokke forsterker avstanden mellom det farlige og det snille. Teksten blir kortpustet, og løper fort, som hjertet til Boj. Beskrivelsen av det som skjer og tankene til Boj, spørsmålet «Hvorfor er pappa sånn? Tenker Boj. Er det noe jeg har gjort?» veksler med Pappas fornektelse av det som skjer, i kroppspråk og ord.

Pappa vokser og vokser, tegningen av skikkelsen er på gråpapir, musklene i hals og nakke krummes og spennes. Sinna mann er overalt! Angsten stiger, teksten kommer med bruddstykker av alt det som er feil, å søle melk på gulvet, og si noe feil. Teksten brytes opp av enkelt ord som; stopp! Men det stopper ikke, det stiger til et crescendo av angst og raseri. Sinna Mann brenner. Mor mildner. Mamma gråter. Alt revner og ingen kan slokke brannen.

Alt understrekes av klokken som beskrives i tekst og bilde. Og i det korthugne, repetitive språket, som til slutt bare blir lyder, babbel, slik barn lager for ikke å høre, når bare angsten er tilbake: «Pappa. Pappa. Ba ba ba ba. Ba ba ba ba».

Jeg har aldri tidligere lest en så konsis beskrivelse av så sterke følelser. Symbiosen av tekst og bilde er total – og det skyldes nok et samspill mellom forfatter og illustratør gjennom år, og ikke minst deres felles genuine interesse og respekt for barn som individer med egne følelsesregistre.

Når verden knuser og Sinna Mann brenner, snur det. Bokstavrimet tar over og babbel blir til en mildere verden: «Bak en blå ås. Bakom tanken. Barbeint i gresset». Barnet flykter inn i fantasien. Pappa brenner ut, og asken legger seg over landet. Illustrasjon og formgivning følges ad, nennsomt, og historien snur. Anger, ruelse, tilgivelse. Nå kommer det pedagogiske inn. Barnet oppfordres i Dahles poetiske språkdrakt til å fortelle, avsløre hemmeligheten. «Kjære Kongen, skriver Boj. Pappa slår, skriver Boj. Er det min skyld? Skriver Boj.»

Selv i denne delen av boka, som peker på en vei ut av uføret, veldig pedagogisk og psykologisk riktig, opprettholder Gro Dahle et høyt litterært poetisk nivå på teksten, og illustrasjonene følger den. Her er mange detaljer for dem som liker å lete, og sikkert flere for dem som kan psykologi. Trær som kroker seg som irrgangene i et sinn, nøkler som skal låse opp for det innerste, og fugler som viser tankens flukt. Og pappa, i store, sinte, snille og små utgaver. Pappa skal bli frisk. Slik toner teksten ut og fargen tones opp i en lysere, gladere farge.

«Alle dører på vidt gap.

Sol og pust og vind i håret. Stjerner i munnen.

Ha ha hi hi.

Hi hi.»

Årets billedbok uten tvil! For voksne eller barn? Jeg vet ikke. Den må leses med varsomhet.