Når verden står i flammer

Tirsdag 1. november ble Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris delt ut for tiende gang under den nordiske prisgallaen i Helsinki. Men mens prisvert Andrea Reuter dukket opp på skjermen i en metallisk skinnende kjole og tullet om vår nordiske superkraft – vår hygge og ut-på-tur-holdning når vintermørket senker seg – satt nok de fleste publikummerne i utgangspunktet og fulgte med på noe helt annet: nemlig valgdagsmålingene fra det danske stortingsvalget, der klimapolitikk har seilt opp som en av de viktigste sakene. Andre satt kanskje og oppdaterte nettleseren sin i påvente av en annonsering av hvorvidt Bolsonaro – hvis presidentperiode har vært katastrofal for Amazonas – innrømmer valgnederlag. Atter andre fulgte muligens med på missil-dramaet i Sør- og Nord-Korea, demonstrasjonene i Iran, eller var rett og slett opptatte med å følge opp flyktningestrømmen fra Ukraina.

Når verden står i flammer, har også barne- og ungdomslitteraturen en viktig oppgave å utføre, både med å trøste, forklare, gi innblikk i og gi pauser fra det som foregår rundt oss. Eller slik Tove Jansson selv sa det da hun mottok H.C. Andersen-medaljen for sitt bidrag til barne- og ungdomslitteraturen i 1966: «Kanskje barnebokforfatteren forsøker å gjenopprette den ømtålige balansen mellom hverdagens spenning og tryggheten i det fantastiske, denne balansen som barn kan lykkes med å holde.»

I år ble det Norge som stakk av med prisen, for tredje gang – den gikk til Nora Dåsnes for den grafiske romanen Ubesvart anrop, som ifølge juryen er: «en bok som engasjerer, berører og får leseren til å reflektere rundt både kollektive, politiske samfunnsspørsmål og individuelle, eksistensielle spørsmål.» Dåsnes’ tematisering av terror og radikalisering fremstår som urovekkende aktuell, selv om det er over 10 år siden 22. juli, for som vi alle vet: De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den. Flere av de andre nominerte bøkene tar også utgangspunkt i liknende historieformidlingsprosjekter. Er det tilfeldig at det var nettopp disse bøkene som konkurrerte om prisen, i den tiden vi lever i?

Brokkoli på menyen

Blant de 13 nominerte bøkene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i år er det påfallende mange av det Damian Arguimbau kalte «broccoli-bøger» i en kommentar på Barnebokkritikk.no tidligere i år; bøker som har som formål å oppdra eller lære opp, eller å påvirke barneleserne til en bestemt holdning. Islands nominerte bok Bál Timans («Tidens bål») forsøker for eksempel å gjøre opplæringen om islandske håndskrifter levende og engasjerende gjennom en skjønnlitterær historie, mens Finlands nominerte bildebok Oravien Sota («Ekornkrigen») tar form av en dyrefabel om en ekornkrangel, etterfulgt av en faktatekst om den finlandske innbyrdeskrigen, som bildeboka kan leses som en allegori for. Andre av de nominerte bøkene har historie- eller kulturformidling som underliggende prosjekt, som Ubesvart anrop om 22. juli, eller svenske Himlabrand, der samisk kulturhistorie flettes inn i fortellingen om en ung, homofil reineier, mens atter andre bøker bidrar til det tidstypiske prosjektet om å synliggjøre psykisk sykdom og nevrodiversitet, som islandske Bannað að eyðileggja («Forbudt å ødelegge»), der vi får et innblikk i hodet til en gutt med ADHD. Eller færøyske Abbi og eg og Abbi («Morfar og jeg og morfar») om en liten gutts opplevelse av bestefarens begynnende demens. Også menneskeskapte klimaendringer blir tematisert, i den svenske bildeboka Naturen.

Læringsverdi som utvalgskriterium?

Ja – faktisk er det slik at alle de nordiske landene har minst én nominert bok om et viktig eller aktuelt tema, med unntak av Danmark, som isteden har nominert den lekne og eksperimenterende bildeboka O PO POI og den sjarmerende og lett absurdistiske bildebok/tegneseriehybriden Den om Rufus – min egen favoritt blant de nominerte. Talende nok er Danmark også det eneste av de større nordiske landene som fortsatt har til gode å vinne prisen (Grønland, Åland og det samiske språkområdet har heller ikke vunnet).

I Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris er det nasjonale nominasjonsjuryer som har ansvaret for å nominere bøker fra sitt eget land. Uten å ha lest alle fjorårets nordiske barne- og ungdomsbokutgivelser er det selvfølgelig vanskelig å skulle felle noen dom over hvorvidt nominasjonsjuryene virkelig har nominert de beste bøkene fra sitt land, og ikke bare de som blir regnet som tematisk viktigst eller som har størst læringsverdi, men når man ser nominasjonene under ett, er det iallfall grunn til å stille spørsmålet.

Hvor ligger kvaliteten i verket?

«Broccoli-syndromet udstiller konflikten mellem det opdragende og det skønlitterære», skriver Arguimbau. Men selvsagt trenger ikke disse verdiene alltid å stå i konflikt. I flere av de nominerte bøkene er historiefortellingen og det litterære håndverket så godt at  læringsverdien blir mer som en bonus. Dette er Nora Dåsnes’ Ubesvart anrop et strålende eksempel på: Her blir fortellingen plassert etter 22. juli, og perspektivet er lagt til en hovedperson som ikke var til stede på Utøya. Snarere enn å forsøke å tematisere terrorangrepet direkte, skaper Dåsnes dermed en fortelling som fungerer selvstendig, både estetisk og litterært, og som samtidig skaper et bilde av hvordan terrorhandlingen har vært med på å forme en hel generasjon av ungdommer. Dette gjør boka til en god og riktig vinner, og en bok som definitivt vil få en plass i historien.

Imidlertid er det vanskelig å si det samme om enkelte av de andre nominerte bøkene. «Brokkoli-problemet» oppstår jo gjerne der det oppdragende prosjektet får forrang over det litterære, og slik er det definitivt i nevnte islandske Bál Timans, der den oppdragende bakgrunnen skinner så tydelig gjennom at selve fortellingen knapt henger sammen, eller i finske Oravien Sota, der symbolikken vipper mot å bli overtydelig og påtrengende. Som leser blir jeg sittende igjen med inntrykket av at disse bøkene aldri ville ha blitt nominert om det ikke hadde vært for den oppdragende verdien. Men ønsker vi virkelig at dette skal være en vurderingsfaktor?

Litteraturpris som politisk plattform?

Da prisen i fjor gikk til Elin Perssons ungdomsroman De afghanska sönerna, som tematiserer de brutale forholdene for mindreårige afghanske flyktninger på nordiske asylmottak, var både juryens begrunnelse og Perssons påfølgende takketale sentrert rundt den nordiske flyktningpolitikken, og ofrene den etterlater seg. Både vinnerboka og talen sendte et viktig signal til nordiske myndigheter, men vendte samtidig prisen i en mer politisk retning.

Da Nora Dåsnes mottok prisen i går, benyttet hun isteden anledningen til å trekke frem viktigheten av bøker og fortellinger, og til å takke alle Nordens bibliotekarer, for: «I krisetider bruker vi gjerne mer penger på harde forsvarsverk, men det er vel så viktig å ha et bibliotek å gå til når verden er som mørkest.» Dette er en viktig påminnelse i den krisepregede tiden vi lever i, men i forlengelse av dette er det også på sin plass å reflektere over hvilke bøker vi egentlig ønsker at skal bli trukket fram. Skal det være de tematisk mest aktuelle bøkene som blir nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, eller skal det enkelt og greit være de beste?