Narnia-draumar

Irriterende mobiltelefon

Mange gode leseopplevelser blir avbrutt av mobiltelefonen. Det er verst når mobilen befinner seg inne i boken, og avbryter handlingen omtrent hundre sider for tidlig.
Narnia-draumar av Lars Mæhle er intens så lenge det varer, men lander med et plump.

Via internett kommer 14-åringen Hedvig i kontakt med en eldre knivstikker. Han sitter på lukket avdeling ved en psykiatrisk klinikk, men de finner tonen ved å chatte om Narnia-bøkene. Så bestemmer de seg for å rømme sammen, og da leser du garantert videre. Her er opplegget perfekt for en spennende og tematisk aktuell ungdomsbok.

Alternative liv
Tematisk kan pulsen være tung. Det handler om outsiderne i ungdomsmiljøene, de som ikke blir lykkelige av all velferden. Men alternative liv blir tilbudt gjennom Narnia-bøker, internett og psykiatrisk dop. Mens lillesøsteren rømmer med en ungdomsforbryter, prøver storebroren å tolke rømningen i lys av Narnia-svermerier, som han har funnet i lillesøsterens mailboks. Det virker som en god idé, å skrive en ungdomsbok som prøver å aktualisere Narnia-bøkene i lys av moderne ungdomspsykiatri, et miljø som også bryner grensen mellom fantasi og virkelighet.

Et wikipedia om Narnia
Dette leseplanet virker opplagt. Boken innleder med å presentere noen unge psykiatriske pasienter. Så får vi et lite wikipedia om Narnia-bøkene. En konfrontasjon ligger i luften, og de gode spørsmålene ligger klare: Vil Narnia-bøkene åpne for kommunikasjon mellom identitetsforvirret ungdom? Kan psykiatrien nyttiggjøre seg litterære fortellinger? Kan Narnia-bøkenes gode koder motvirke onde handlinger? Etter hvert føles det som et grovt kontraktbrudd når disse spørsmålene ikke blir besvart.

Avbryter seg selv
Det er vanskelig å tolke voldsforbryterens fascinasjonen for Narnia som noe annet enn ren regresjon, et generelt svermeri for uskyldig barndom. Naturligvis kan unge Narnia-entusiaster la seg begeistre av intertekstuelle oppdagelser, og den nye Narnia-filmen vil opplagt styrke interessen også for denne boken. Men Narnia-draumar skuffer mest fordi den gamle barnebokklassikeren bare virker som katalysator, og ikke blir prøvd i handling, i konflikten mellom de to rømlingene. Boken avbryter seg selv når spillet mellom de to ungdommene virkelig skal begynne. Konfrontasjonen uteblir – fordi det ringer i mobilen.

Psykologisk thriller
Det er mulig denne anmelderen har sett for mange Hitchcock-filmer. På ett leseplan får jeg klare forventninger om en sterk psykologisk thriller. Hør bare: En troskyldig jente rømmer i all hemmelighet med en psykiatrisk pasient. Hun velger å overse at han tidligere har knivstukket en annen jente. De har en hemmelig plan om å gå til «den andre verda». Spennende, ikke sant? Har de planlagt et felles selvmord? Eller har de ulik forståelse av prosjektet; kanskje hun vil diskutere Narnia-bøkene, mens han vil bruke kniven? Hitchcock-sporet tegnes svært tydelig, men blir likevel et blindspor – siden det utpekte offeret har mobil, og ganske enkelt ringer politiet.

Logiske mangler
Hitchcock er ikke uvesentlig for totalopplevelsen. Det er nettopp thriller-forventningen som skaper den intense spenningen underveis, og som får meg til å glemme enkelte logiske mangler. En gutt på 16 år får mistanke om at lillesøsteren skal rømme med en forbryter, og kanskje ta selvmord. Det virker helt usannsynlig at denne broren, som også er den kloke helten i boken, ikke prøver å hindre rømningen. Det virker også litt pussig at den nye kjæresten hans, på samme alder, faktisk jobber på en psykiatrisk klinikk – som vakt på en lukket avdeling? Når logikken likevel er forlatt, hvorfor må da ungdommene ha med seg mobil? I det minste kunne Mæhle gjort som krimforfatteren Anne Holt; hun kan tillate seg å tømme batteriet når det virkelig gjelder.

Avansert fremstilling
Så lenge dragsuget av en thriller holder spenningen oppe, vifter jeg også bort irritasjonen over at stemme og stil alltid er den samme – selv om synsvinkelen kan skifte. Men språket kan likevel glimte. I Narnia-draumar tar mye av handlingen plass i et slags terapeutisk rom, mellom sanser og sjel, og dette blir fint understreket av en prosalyrisk stiltone. Til å være ungdomsroman er også fremstillingen uvanlig avansert, og innskutte terapisamtaler rommer poengterte fortellinger fra ungdomspsykiatrien. Med flere sprang i tid klarer Mæle å turnere et puslespill som isolert sett engasjerer, men som kan bryte med innlevelsen i en sentral handling. Det samme gjelder de mange Narnia-referansene, som også krever en intellektuell lesehatt.

Tenkerens bok
Narnia-draumar er derfor først og fremst tenkerens bok, mens vi enkle lesere – som ønsker å delta i en handling – ikke klarer å overse en irriterende mobiltelefon.