Natt på Frognerbadet

UNG MANN I FRITT FALL

Tidvis suveren ungdomsroman om frykt og kjærlighet fra Sverre Henmo. Men må alt mestres for at slutten skal bli happy?

Sverre Henmos Natt på Frognerbadet vant nylig Kultur- og kirkedepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok 2008, og for en forsinket anmelder er det egentlig bare å stille seg i køen av gratulanter. Dette er utvilsomt en vellykket ungdomsroman. Handlingsmessig følger vi Simon gjennom en del av det siste året på ungdomsskolen. Simon er kaptein på fotballaget og med i den kule gjengen, men sliter likevel med selvtilliten, ikke minst fordi brystet hans er dekket av et digert brannsår. Slikt kan takles, i hvert fall stort sett. Når de andre guttene stuper i Frognerbadet, sitter Simon, alene eller nede sammen med jentene og ”dømmer”. Samholdet i gjengen er med andre ord sterkt nok til at Simon ikke trenger å hevde seg på alle viktige områder. Men når Simon stormforelsker seg i Petra, uten hår men med millitærbukser og fiolin, braker det løs for alvor. Gjengen synes ikke Petra er bra nok, og Simon får kalde føtter. Klarer han å stå for det han er?

Blant de aller beste i puljen
Sverre Henmo er langt fra den eneste som skriver ungdomsromaner om tøffe, men følsomme og ikke så rent lite redde gutter som slites mellom gruppepress og selvstendighet. Men med Natt på Frognerbadet beviser han – igjen – at han er blant de aller beste i puljen. Henmo har en nærmest uovertruffen evne til tilstedeværelse, og et skarpt blikk for detaljer, nyanser, følelsesmessige overganger. Forelskelser hos Henmo blir ikke bare tomme påstander, de blir ordentlige forelskelser. Når Henmo plasserer sin hovedperson et sted, er vi der med ham. Når han føler, tenker eller registrerer noe, blir vi ikke stående igjen på utsiden, tvert imot føler vi, tenker vi og registrerer vi med ham. Det er godt gjort – ikke minst når man skriver om ungdom og for ungdom. Når man leser andre(s) ungdomsromaner, kan man ofte få følelsen av at det ikke bare er de sårbare hovedpersonene som tøffer seg, men også forfatteren som tøffer seg for sine lesere, at distansen mellom den voksne som skriver og den unge hovedpersonen og leseren må kompenseres for gjennom en utpreget kulhet i teksten. Hos Henmo er det gutten, ikke teksten som tøffer seg, og begge to, gutt og tekst, kommer desto heldigere ut av det. I tillegg bør det nevnes at Natt på Frognerbadet inneholder en rent ut nydelig skildring av et mor/sønn-forhold, som man antakelig må til en Per Pettersson for å matche litterært om dagen. En verdig vinner, med andre ord.

Idealisert Petra
Men siden vi nå engang er her på Barnebokkritikk.no, der man har både plass og frihet, skal selvsagt ikke Natt på Frognerbadets udiskutable kvaliteter hindre oss i å stille spørsmål ved enkelte trekk ved boka. For eksempel tar jeg meg i å lure på om ikke bokas kvinnelige hovedperson, Petra, i siste instans blir en litt for idealisert skikkelse. Mens Simon slites mellom kloke og dumme innskytelser nærmest fra sekund til sekund, gjør og sier Petra det riktige hver gang. Der han er fanget i og av øyeblikket, har hun oversikt og ro. Det er mulig at slike jenter finnes på ordentlig. Men de aller fleste av de jentene jeg har kjent, har – på sin måte – vært nesten like forvirra, like famlende og i stand til å dumme seg ut og si feil ting på feil sted som guttene de har deala med. Kanskje ikke alltid, men ofte nok. Og det har ikke nødvendigvis gjort dem noe mindre tiltrekkende, heller. Men i Natt på Frognerbadet er det som om Henmo ikke lar Petra lov til å være like dum som Simon, muligens fordi han da i større grad ville være unnskyldt for å oppføre seg dårlig mot henne. I stedet er det selvsagt det motsatte som skjer, slik at den suverene Petra blir litt mindre virkelig enn det Simon gjør, mer som en idealisert projeksjon enn som et ordentlig menneske. Kanskje er det også derfor forelskelsen virker mer overbevisende enn kjærlighetssorgen i denne romanen, der de første tre firedelene fungerer bedre enn slutten.

Diskutabel slutt
Slutten bør nemlig også diskuteres (og her foreslår jeg at de som har tenkt å lese boka går og gjør det, og heller vender tilbake til denne fanen i nettleseren om en dag eller to, slik at ingen plottvrier ødelegges for leseren.) Ungdomsromaner dramatiserer jo ofte såkalte overgangsriter, livsfaser der de unge hovedpersonene gjennomgår indre forvandlinger som oftest resulterer i økt grad av mestring og modenhet, en gradvis tilnærming til voksenlivets gleder og plikter. En slik rite de passage strukturerer også Natt på Frognerbadet, på flere nivåer, kanskje til og med i litt for stor grad. For sjelden har jeg lest en roman der såpass mye mestring presses inn på såpass få sider som i denne romanens avsluttende parti.

Hat-trick i mestring
Som vi husker, er Simon utstyrt med et stort og skjemmende brannsår, som den lett idealiserte Petra synes å være den eneste som ikke bryr seg om. Derfor pleier han ikke å stupe sammen med de andre gutta. Men i Henmos siste kapittel kommer omslagene som perler på en snor. Først bestemmer Simon seg for å vise verden at han er forelsket i Petra, å slutte å være flau over seg selv. Som en konsekvens av dette, vrenger han av seg genseren og styrter mot toppen av stupetårnet, slik at romanen slutter med at Simon kaster seg ut fra timeteren. Greit nok. Sverre Henmo er kjent for å skrive feel good-romaner, og denne er med andre ord intet unntak. Men selv om jeg ikke på langt nær ønsker meg en unhappy ending på denne boken, synes jeg likevel at mestrings-hat-tricken som avrunder det hele får Simon til å fremstå som vel suveren. Dermed er det som om teksten
kommer ut av balanse, som om den får hastverk med å løse opp i alle
konfliktområdene på en gang. Det store brannsåret
allerede i utgangspunktet et litt i overkant tydelig og ytre tegn, noe som
gjør Simon spesiell enten han vil det eller ikke.

Jeg er fullt klar over at det finnes mennesker som sliter med slike
brannsår og har i prinsipp ingenting imot at det skrives litteratur der
slike brannsår blir fremstilt, men som markør for hvorfor Simon er litt
annerledes og hvorfor han har grunn til å skamme seg over kroppen sin,
synes jeg dette såret er merkelig usubtilt i en ellers svært subtil
tekst. De færreste ungdommer trenger heldekkende brannsår for å skamme seg over
kroppen sin. Når Simon må kaste skjorta og vise seg frem – ikke bare for Petra, men også for et nattlig Frognerbad fullstappet av ungdommer – for å komme i mål, er det som om teksten utbasunerer sitt budskap med altfor store bokstaver. Og la gå at vi ikke får høre noe om hvor vellykket Simons stup faktisk blir, men som tredje trinn i Henmos mestringsrakett, virker det nærliggende å tro at det går greit og vel så det. Men med så mye mestring overalt, ville et realt magaplask virket befriende helt til slutt.

For det er først mot slutten at jeg for alvor blir klar over at jeg ikke bare leser en roman, til forveksling lik virkeligheten, men en ungdomsroman som ønsker å kommunisere viktig livsvisdom til leseren gjennom en konstruksjon. Med mestringsfesten er det som om forfatterinstansen, som hele tiden har vært så nær og tilstede, plutselig tar et langt skritt tilbake igjen og inntar rollen som den voksne bedreviteren som fra en viss trygg og opphøyet avstand kan strekke armen ut, klappe den unge leseren på skulderen og fortelle ham at alt kommer til ordne seg hvis han bare tør å være seg selv. Det som burde vært et sublimt øyeblikk, med en Simon som endelig trosser
alt han frykter, tipper i stedet i retning av tunglabbet moralisering. Henmo er, som nevnt, best når han er nærmest på, når han er der sammen med personene sine. Da er han til gjengjeld uforskammet god.