Nattas barn, bind 1 og 2: Vampyrfesten og Blodet er liv

Nattas barn, bind 1 og 2: Vampyrfesten og Blodet er liv
Cover image

Benni Bødker
Nattas barn 1: Vampyrfesten
Oversetter: Øystein Rosse
120 sider
ISBN 82-91948-74-4
Mangschou, Bergen 2008


Cover image

Benni Bødker
Nattas barn 2: Blodet er liv
Oversetter: Øystein Rosse
120 sider
ISBN 82-91948-75-1
Mangschou, Bergen 2008


VAMPYRFORTELLING MER DØD ENN LEVENDE Nattas barn har med alle vampyrfortellingens sjangerelementer, men mangler grunnleggende

VAMPYRFORTELLING MER DØD ENN LEVENDE

Nattas barn har med alle vampyrfortellingens sjangerelementer, men mangler grunnleggende fortellerkompetanse. Fortellingen gir kun mening hvis du regner både hovedpersoner og vampyrer som komplette idioter.

Hvitløk og blodige hoggtenner – men hva så?
Nattas barn kan sikkert bli en stor lesesuksess blant skrekkhungrige lesehester. De to første bindene inneholder alle de elementene man kan forvente av en vampyrfortelling. Her får du mystiske dødsfall, graver som blir åpnet, spiritistiske seanser og selvsagt vampyrer på evig jakt etter blod. Er dette godt nok, vil leseopplevelsen sikkert tilfredsstille. Men ønsker du deg i tillegg en fortelling som henger i hop og virker troverdig innenfor sjangeruniverset, bør du søke dine gys andre steder.

Blodfattig
Nattas barn er en mislykket fortelling. Her er for mange feil i oppbygningen av fortellingen – både på mikro og makroplan. En kritisk leser vil få sine gys, men dessverre av helt andre grunner enn det innholdsmessige. Man grøsser når man tenker på hvor forlagskonsulenten har vært? Får ikke forfattere respons på det de skriver lenger? Å ta for seg alle feil og mangler ved disse bøkene, ville gjort denne anmeldelsen alt for lang. Nedenfor følger derfor bare noen generelle betraktninger om hva som gikk feil på ”veien til evig liv”.

Handlingens nødvendighet
Nattas barn fungerer dårlig som spennende fortelling fordi et grunnleggende premiss mangler. Hovedpersonene i serien, søskenparet Edvard og Agnes, dras inn i en virvel av mystiske og skremmende opplevelser. Men vi kan spørre oss: Hva er det som setter handlingen i bevegelse og hva holder på interessen hos leseren? I Vampyrfesten er det usikkerheten om vampyrer eksisterer som setter handlingen i gang. Agnes spiller rollen som tvileren, mens Edvard er den som tror på alle ryktene som svirrer i byen. Da storesøsteren Marie-Louise dør, ønsker søsknene å finne ut hvilken sykdom hun døde av og renvaske henne for ryktet som vampyr. Jakten på informasjon fører dem via farens gamle manusrifter til det keiserlige bibliotek. Men leseren har for lengst mistet interessen: For det første tror man som Edvard at vampyrer fins. Hvorfor søsteren ikke forstår det før på side 117 er helt utrolig, indisiene som legges ut er rimelig sterke. Og at søsteren er blind, forsvarer ingenting, for hun får med seg mer enn de seende. For det andre knirker det faretruende i logikken rundt jakten på farens manuskripter og meninger om vampyrer. Hvordan hans mening egentlig kan renvaske søsteren, virker temmelig søkt. Og når leseren er overbevist om at søsteren er vampyr, blir prosjekt renvasking meningsløst.

Stupide cliffhangere
Når den overordnede meningen mangler, og man ikke tror på målet hovedpersonen strever mot, blir de små ”cliffhangere”, som drar handlingen framover og holder på spenningen, avgjørende. Men også her svikter fortellingens logikk flere ganger. Hvorfor skal søsknene lure seg inn på vampyrfesten etter at de akkurat har unnsluppet å bli ofret og levende spist? Edvard har jo med selvsyn sett en vampyr og fått høre at de kveldens ”æresgjester”. Og hvorfor blir ikke de to barna bastet og bundet av vampyrene, når to tjenere blir det minutter senere? Fortellingen henger bare sammen hvis man regner både Agnes og vampyrene som stokk dumme, men gjør man det, forsvinner vel også noe av respekten for både hovedpersoner og hovedmotstandere?

Idioti og uvitenhet
Dessverre er representerer eksemplet ovenfor snarere regelen enn unntaket. Fortellingen er full av slike underlige sprang. Målet er å skape maksimal spenning, men uten tanke på at handlingsutviklingen også skal være troverdig. I bok 2, Blodet er liv, oppsøker Edvard og Agnes stadig vekk vampyrene, uten at leseren helt forstår hvorfor de på død og liv skal det. All logikk tilsier jo det motsatte. Men når en blanding av idioti og uvitenhet generer handling, blir spenningen tilsvarende laber. Vampyrentusiaster bør søke andre steder etter saftigere saker å stikke tennene i!

Jostein A. Ryen

Født 1972. Cand.philol. i nordisk språk og litteratur. 10 års erfaring som lærer på mellomtrinn og ungdomstrinn. Arbeider ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Prosjektleder for nasjonale prøver i lesing.