Naturens store oppdagere

Boktittel: Naturens helter
Forfatter: Marina Görtz
Illustratør: Line Renslebråten
Forlag: Spartacus
Årstall: 2024
Antall sider: 96
Sjanger: Sakprosa
I «Naturens helter» kan du møte historiske personer som inspirerer deg til å forske i naturen. Biolog og forfatter Marina Görtz har imidlertid så mye på hjertet at leseren av og til må tjuvtitte på internett for å forstå sammenhengen.
Naturens helter følger en stram mal. Femten personer betyr femten kapitler, og hvert kapittel avsluttes med praktiske tips om hvordan en ung leser kan forske selv.
I det første kapittelet møter vi fossiljegeren Mary Anning, og du får vite hvordan du selv kan lete etter fossiler. Hvalforskeren Asha de Vos startet en forskerkarriere da hun oppdaget avføring etter blåhval i det indiske hav. Så forklarer boken hvordan du selv kan studere dyrenes avføring. Botanikeren George Washington Carver var en foregangsmann innen økologisk jordbruk, og etter dette kapittelet blir du oppfordret til å lage et meitemarkhotell. Slik går det gjennom hele boka, og den pedagogiske hensikten er nærmest insisterende: Du skal la deg inspirere.

Helter og forbilder
Boka har et utvalg av helter som kan treffe mange. Barns interesser kan peke i ulike retninger, og i denne boka kan de finne forbilder som studerer naturen med lupe, eller hjelper naturen med spade, ved å plante en hel skog. Andre agiterer for naturen som kunstnere, som fotografen Ansel Adams og barnebokforfatteren Beatrix Potter. Du kan også hjelpe naturen hvis du har et politisk talent, som Hanna Resvoll-Holmsen, botanikeren som sto opp mot kraftutbygging i Jotunheimen.
Dessverre kan den faste malen også bli en tvangstrøye. Etter et kapittel om en undervannsfotograf er det naturlig å gi praktiske tips om hvordan du lager en enkel undervannskikkert. Etter et kapittel om en botaniker kan du lære hvordan du samler planter til et herbarium. Men noen steder er de praktiske tipsene bare konstruerte forsøk på å fylle en mal.
Et kapittel om en sjimpanseforsker skal inspirere leserne til selv å observere dyrene som omgir oss – i timer og dager, for å fylle ut en timeplan. Hvilke barn klarer å legge fra seg sine digitale verktøy så lenge? Det samme gjelder de praktiske tipsene som følger kapittelet om Beatrix Potter. Leserne blir oppmuntret til å male ved å kline saft fra blomster og planter på et lerret – også denne aktiviteten virker søkt. Konklusjonen er likevel positiv – hvis noen foreldre ønsker å inspirere sine barn til praktiske natureksperimenter, er det flere gode tips i denne boka.

Show, don’t tell!
En fast mal styrer også lengden på helteportrettene, og flere steder er formatet for kort. I stedet blir teksten påståelig. Personene har kjempet hardt, og er viktige – men vi savner narrativet som forklarer oss hvorfor de fortjener sin berømmelse. I stedet for å jage leserne ut i naturen, blir vi tvunget inn på internett for å fylle ut halvkvedete viser. Vi blir fortalt at maurforskeren Edvard Owen Wilson mistet synet på det ene øyet i en fiskeulykke. Men hva er en fiskeulykke? På Wikipedia lærer vi at han trakk opp en liten fisk med stive ryggfinner så hardt og ivrig at finnen stakk ham i øyet. Maurforskerens heltegjerning er også litt mangelfullt beskrevet. Boka forteller om en enkelt oppdagelse, at han oppdaget brannmaur i USA. Men det er Wikipedia som må fortelle oss betydningen av dette funnet, hvilken stor plage denne jungelmauren kan være når den slipper ut av sitt opprinnelige element, hvor vondt den stikker, og hvordan den skader åkre og avlinger.
Savnet etter Wikipedia er generelt litt for stort, og allerede i første kapittel blir vi kjent med både en fiskeøgle og en svaneøgle, men bare under latinske navn. Vi aner altså ikke hva slags dyr vi egentlig leser om. Retorikken i boka hadde stått sterkere etter prinsippet «show, don’t tell» – og dermed vært mindre påståelig, og mindre insisterende.

Undertrykte og diskriminerte forskere
Naturens helter har ikke bare et budskap på naturens vegne, men tar et standpunkt for de undertrykte. Ni av de femten heltene er kvinner, og boka legger stor vekt på å fortelle hvordan kvinnelige forskere har måttet kjempe mot fordommer og forventninger. Som mannlig anmelder er jeg ikke like overbevist i alle tilfeller. Det har alltid vært vanskelig å få rett utdannelse og akademisk berømmelse når du kommer fra arbeiderklassen, eller når du jobber i felt, som praktiker. Det kan gjelde begge kjønn. Den engelske fossileksperten Mary Anning har få av oss hørt om i dag, men det er fristende å spørre kontrafaktisk: Hadde hun blitt mer berømt som mann?
Det er ingen tvil om at Mary Anning hadde stor kunnskap om forhistoriske dyreknokler, men hun publiserte aldri noen forskningsresultater. Likevel fikk hun en viss oppmerksomhet i sin tid, og fikk etter hvert noen mesener som hjalp henne økonomisk. I historisk faglitteratur er hun tydeligvis mest kjent for å ha funnet et skjelett av en ichtyosaur i 1811, og som allerede nevnt er det en av bokas svakheter når denne fiskeøglen ikke er bedre forklart, eller i det minste viet en illustrasjon. En ichtyosaur har en kjeve som mest av alt minner om en krokodille, og spekulasjonene har gått om dette har vært et landbasert dyr, en dinosaur, eller om den er mer i slekt med hai eller delfin. Mange teorier har vært lansert, og først i vår tid har man konkludert med at denne fiskeøglen har felles stamfar med krokodiller, slanger og fugler. Selv om Mary Anning hadde unik kunnskap, er det derfor lite sannsynlig at en publisering ville blitt stående igjen i historiebøkene.
Frem fra glemselen
Naturens helter skal uansett ha ros for å ha trukket fram flere spennende navn som i dag har gått i glemmeboken. Det er fascinerende å lese om hvordan en eventyrer som Alexander von Humboldt, ved å følge sin usedvanlige nysgjerrighet, allerede tidlig på 1800-tallet oppdaget sammenhenger i naturen som i dag er brennaktuelle for å tolke klimaendringene. Det samme gjelder fortellingen om Rachel Carson som i 1962 skrev boka Den tause våren og påviste hvordan sprøytemidler ødela skallet på fugleegg. Hennes bidrag i kampen mot DDT har nok reddet mange liv, ikke bare blant fuglene. Derfor er konklusjonen at Naturens helter er en viktig nykommer i barnebokhyllen, en bok som faktisk utvider perspektivet, spesielt hvis du aksepterer litt tjuvtitting på internett.
En liten kommentar om språket kan dessverre gjelde mange faktabøker for barn. Også denne forfatteren sliter med å finne en konsistent fortellerstemme. Noen muntlige markører tilhører barnespråket, som «kule kvinner og menn» og «hun hadde lært seg masse». Samtidig forventes det at ord som «reptil» er i leserens ordforråd. Hvis ikke forfatteren selv ser denne spagaten, så burde i det minste forlaget gjort jobben.

Sjarmerende illustrert
Naturens helter er sjarmerende gjennomillustrert. Boka handler om natur, og illustratør Line Renslebråten griper derfor til naturens egen ornamentikk, som planter og skjell. På forsiden blir alle portrettene gjengitt i en myk blomsterhage, og tidskoloritten gir assosiasjoner til rokokko og til de eldste av bokas helter. Utover i boka blir konturene skarpere, og inntrykket av rokokko blir erstattet med jugend, med frodige planteornamenter som innrammer helteportrettene. Mennesker og natur er sterkt sammenvevd, og i denne boka er det bekreftet av både tekst og tegninger.