Nazistenes norske fødehjem

Lenge før ‘sorteringssamfunn’ ble et begrep, var tyske nazister besatt av å dyrke frem en ren arisk befolkning. Parallelt med opprettelsen av dødsleirer, ble det også innført ariske fødselshjem i og utenfor Tyskland – offisielt kalt «Lebensborn». Lebensborn betyr ‘livskilde’, men ikke la deg lure av den poetiske klangen. Ordvalget henger nøye sammen med det krigerske «Lebensraum» (livsrom), som var Hitlers argument for å utvide Tysklands territorielle områder. Babyfabrikkene som ble opprettet i Norge var nok en grense nazistene tråkket over.

Med dette som bakteppe skulle man tro at tegneserien Lebensborn, av fransknorske Isabelle Maroger, ble en utmattende fortelling. Tvert imot blir man faktisk oppstemt av å lese denne tegneserien: livets mirakel og de menneskelige møtene trumfer alt det negative. Fortellingen viser hvordan den norske, franske og tyske familien til serieskaperen samles og forsones, tross sin absurde forhistorie.

Fortidens mysterier

Lebensborn handler om serieskaperens mor Katherine Maroger som ble født på Norges aller første Lebensborn-hjem på Hurdal Verk i 1944. Fra årene 1942 til 1945 ble det født mellom 15 000 og 20 000 barn på slike steder i Norge. Etter krigen ble mange adoptert bort, for å slippe skammen og diskrimineringen ved å vokse opp som «tyskerunger». Dette gjelder også Katherine, som kom til Frankrike som to-åring. Først som voksen har hun nøstet opp sin opprinnelse.

Katherine har tidligere delt sin fortelling i memoarene Les racines du silence (Editions Anne Carriére, 1998). Datterens tegneserie tar et større sveip og handler om hvordan familiehistorien har påvirket dem begge. Tilbakeblikkene i boken viser at kunnskapen rundt Lebensborn har vært pensum på franske skoler siden 1990-tallet. I Norge, hvor det historisk faktisk har eksistert flest Lebensborn-hjem, er derimot fenomenet mindre kjent*. Det lille forlaget Omnipax tar et viktig ansvar når de får denne boken oversatt til norsk, i habil språkdrakt av Thomas Lundbo. Så kan man spørre seg hvorvidt innholdet i boken egner seg for barn og unge. Jeg tror forlaget tenker riktig når de legger seg på en lesergruppe fra 13 år og oppover. Kvaliteten på tegneserien er så høy at boken fint kan brukes som undervisning i norske skoler.

Grått og fargerikt

Stilen i boken er typisk fransk, og kan blant annet minne om Monsieur Jean av Philippe Dupuy & Charles Berberian. Isabelle Maroger tegner søte og uskyldsrene figurer som gir en fin kontrast til det alvorstunge temaet. Fargebruken er også gjennomtenkt: omgivelsene er ofte grå, men personene er fargerike.

Boken starter med fordreid hverdagsrasisme. Hovedpersonen er på reise med sin nyfødte sønn, og får uhemmet skryt for sitt barns utseende: «Blonde med blå øyne, det begynner å bli en sjelden rase!!!». Den unge Isabelle blir for perpleks til å svare tilbake, men skryter etterpå til sin mor og søster av hvor godt hun håndterte situasjonen. Først senere i boken – etter å ha gått i dybden i sin families historie, evner hun å imøtegå rasistiske utsagn.

Sjokkerende detaljer

Lebensborn kommer fra et mørkt sted i historien, og serieskaperen sparer ikke leseren for detaljer. I etterordet får vi vite at barn som ble født med eventuelle funksjonshemminger skulle «spesialbehandles» med aktiv dødshjelp.

Ting topper seg i morens gjenfortelling fra fødselshjemmet, med sjokkerende hodeskallemåling av foreldre og avkom, etterfulgt av en såkalt nazidåp av Katherine. Seansen er klassisk nazikitch, med hakekors til pynt og et innrammet portrett av føreren på alteret. All denne uhyggen kontrasteres av en rekke rørende scener med familiegjenforening i nyere tid, i takt med at familiehistorien nøstes opp. Det sterkeste av disse møtene er når barnefaren til slutt får besøk av sin norsktyske datter. Leseren innser at han knapt var voksen selv da han ble tenåringspappa som ung soldat i Norge.

Serieskaperen tegner de opprinnelige møtene mellom sin mormor og morfar som ytterst romantiske. Grandtanten hennes er dessuten tidsvitne og kan bekrefte at paret var forelsket på ekte. Dette aspektet gjør fortellingen langt lettere å bære.

*(red:) Etter publiseringen av denne anmeldelsen ble vi gjort oppmerksom på at det fins flere publikasjoner omkring Lebensborn i Norge.

Fra et undervisningsopplegg om Lebensborn basert på læreboken Kosmos 9 av John Harald Nomedal og Ståle Bråthen: