Nelias gåte

UNDRING OG UBEHAG

Thriller med urovekkende undertoner

Anmeldt av Heidi Sævareid

Skurken er en tradisjonsrik skikkelse i fantasysjangeren. Debutant Gro Fykse bringer oss sitt bidrag, skjønt – hennes skurk er en hjelper.

Brutal opplæring
”Pen”, ”betagende” og ”farlig sjarmerende” er blant de første karakteristikkene som blir Linus av Hox til del. Vi møter ham idet han kaster seg over 14-årige Nelia, drar henne inn i skogen og gir henne valget mellom å dolkes til døde og å hoppe utfor et stup. Hun overlever luftseilasen, men er heretter fanget. Linus kan når som helst drepe henne, sier han. Og han er ikke avhengig av kniven… Raskt isolerer han henne i hennes eget hjem. Foreldrene er i Amazonas, og til skolen sier Linus at Nelia er syk. Han vil lære henne å fly, og å beskytte seg selv. Opplæringen er brutal og full av hån og trusler.

Regel nummer én, formante han. – Gjør alltid som jeg sier. Ikke tenk, gjør kun som du får beskjed om […] Skulle du bli fristet til å gjøre opprør, kommer jeg til å straffe deg. Han smilte nesten oppmuntrende til henne, som om han så frem til å få tildele henne en passende straff.

Det blir fort klart at Linus’ sjarm kun ligger utenpå. Nelia går en skummel tid i møte, og ikke bare fordi Linus pisker henne rundt. Hun dras også inn i andre verdener. Hun er – sjangertypisk nok – utvalgt. Hva hun er utvalgt til, forblir lenge uklart, men det henger sammen med at foreldrene ikke er helt som hun hadde trodd.

Rikt, men omstendelig språk
Gro Fykse skriver med engasjement, men det rike språket er tidvis litt for omstendelig. Både ytre og indre handling skildres med en insisterende grundighet som hemmer noe av mystikken. Heldigvis vet Fykse å tilbakeholde og utporsjonere informasjon – leserens undring opprettholdes hele veien, og stadig nye ting må avdekkes. En durabelig cliffhanger avslutter boken, som er del én i en trilogi. Likevel går Fykse i en vanlig fantasyfelle: Lange forklaringssekvenser. Det er naturlig nok mye å sette seg inn i for en vanlig jente som Nelia, men handlingen bremses i de mange utlegningene. Det er dessuten som om Fykse stadig har sett seg nødt til å trekke inn nye elementer for å flikke og lappe på det som lett kunne blitt huller i handlingens gang. Når hun av og til lar synsvinkelen skifte bort fra Nelia, kan det virke som om hun gjør det for å få informert om ting som ellers ikke ville kunne fremkommet. Dessverre fører det til at stringensen i fortellerstemmen blir litt ødelagt.

Effektivt kammerspill
Det friske og fine ved Nelias gåte er at den unngår enkelte opptråkkede fantasyspor. Her er for eksempel lite middelaldersvermeri, og de oppdiktede navnene går utenfor vante norrønkeltiske klisjéer. At handlingen i stor grad foregår i vår verden, samt i skjæringspunktet mellom to verdener, skaper en større dynamikk enn om alt hadde skjedd i et rent fantasiunivers. Første del av boken utspiller seg nesten kun i Nelias hus, og det er godt gjort å skape så mye spenning og bevegelse på et begrenset område. Det er et thrilleraktig kammerspill som foregår.

Forholdet mellom kammerspillets hovedpersoner er av en karakter man sjelden ser i barne- og ungdomslitteraturen. Det er så spesielt at jeg mener det er grunn til å drøfte det nærmere.

Psykopat?
Linus er en hjelper, men utviser en grusomhet som gjør ham skumlere enn Harry Potters Voldemort. Det er fordi det er noe virkelighetsnært ved ham. Han skildres som en klassisk psykopat. Makten han har over Nelia er total, og han bruker metoder som vil være kjent kost for krisesenteransatte. Ved hjelp av sjarmoffensiver overfor Nelias venner og naboer sprer han løgner om henne (hun er gal), nekter henne all kommunikasjon, gjør seg til både beskytter og truende hersker. Det blir viktig for Nelia å gjøre ham til lags – et smil fra ham kan gjøre henne matt av lykke. Etter hvert er det ikke bare frykten for hans raseri som fortviler henne når hun har vært ulydig. Hun fortviles fordi hun har skuffet ham, og ønsker straff.

Jeg løy for deg. Tilgi meg, Linus. Si noe. Vis at du er sint på meg.

SM
Nelia underkastelse er nær masochistisk – hun blir glad i sin torturist. Linus på sin side morer seg når hun fryser, er redd og har det vondt, og hun forstår at ”den eneste gleden” han har, er å ”se henne lide”. Linus skildres med klare sadistiske trekk. Språket Fykse anvender for å skildre maktutøvelse, er nærmest nytelsesfullt utmalende – teksten kan sies å ha anstrøk av SM-kink. Ordene ”straff” og ”nåde” går igjen som mantraer, her er fangehull, fangevoktere, fakler og læruniformer. Stadig er det noe seksuelt over skildringene. Linus tar mye på Nelia, han omfavner henne, kjærtegner halsen hennes (eller tar kvelertak), oppholder seg på rommet hennes mens hun skifter, tvinger henne til å sove i hans seng, tvinger henne til hard fysisk trening (han viser ”ingen nåde”) kun iført tynt nattøy. Nelia er i det hele tatt ofte beskjedent antrukket. Det er liksom ikke grenser, og disse skildringene vekker både ubehag og undring.

Ubehag
Ubehaget består i at Nelia er barn og Linus voksen. Hadde de to vært jevnaldrende, ville boken blitt ganske annerledes. Én ting er at det seksuelle anstrøket kunne fått et mer ”legitimt” spillerom mellom to tenåringer – om enn på mindre romantisk vis enn når Twilights Edward Cullen understreker for Bella Swan at han kan komme til å drepe henne – men viktigst av alt for handlingen: En dynamikk i maktbalansen ville vært mulig. Slik teksten er, legges det ikke opp til at noen endring kan skje. Da er det nærliggende å anta at brutaliteten har et formål, at den skal hjelpe og herde Nelia. Slik fremstiller Linus det, men leseren venter forgjeves på bekreftelsen på at dette faktisk måtte til. For historien krever det ikke. Nelia utvikler seg ikke som følge av det hun selv opplever som ”fornedrende”. Herdingen gjør henne verken sterk eller fri. Når hun går av sted til sin store styrkeprøve til slutt, sier hun at hun ikke gjør det av fri vilje. At hun gjør det likevel, er ”godt nok” for Linus. ”Jeg har ingen ambisjoner, og jeg har nesten ingen evner,” sier Nelia om seg selv. ”Andre har ambisjoner på dine vegne,” er svaret hun får.

Ingen heltinne
Linus forvalter ambisjonene, gir henne de verktøyene hun trenger, og sitter på all informasjon. Den spenningsskapende tilbakeholdelsen jeg nevnte ovenfor, er i dette lys ikke egentlig et litterært metodegrep. Det er et utslag av Linus’ maktutøvelse, og bidrar til å svekke Nelias handlingsrom. Boken svekkes i sin tur av at den mangler en aktiv hovedperson.

Nelia er ingen heltinneskikkelse, hun en som rammes av ting. Her har hun noe til felles med Bella. Bella gjør imidlertid flere klare valg enn Nelia, og hun har egen vinning i sikte. Nelia aner ikke hva hun skal, og selv om dette er spennende i starten, blir det mer og mer et problem for bokens fremdrift. Og Linus’ maktovergrep påkaller mer og mer undring.

Uforløsthet
Skildringer av vold og overgrep kan i seg selv gi mening, men da er en viss form for problematisering et stikkord. ”Problematisering” er ikke synonymt med ”moralisering” – og en konklusjon er ikke nødvendig. En talende taushet kan dessuten i seg selv være interessant. Men da må tausheten nettopp være talende. Og skal mangel på konklusjon være interessant, må selve problematiseringen ligge på et høyt nivå. Det gjør den ikke i Nelias gåte. Ingenting i teksten peker mot at meningen har vært å belyse motivet vold. Formålet med volden synes å være i tråd med Linus’ egen fremstilling, men når dette altså ikke bekreftes i selve handlingen, sitter leseren igjen med undringen – og en følelse av uforløsthet.

Det er imidlertid to bøker igjen i serien. Det blir spennende å se hvor lenge Fykse vil spare på kruttet. Det vil si: Nelias krutt.