Neopangea

Slingrete reise i tid og rom

Vil fremtidens blekkspruter vende tilbake for å hindre skuddet i Sarajevo? Med en åpen holdning til Einsteins tidslikninger kan vi godt henge med på dette ville tankeeksperimentet i Neopangea, Eirik Newths romandebut. Forfatteren har opplagt lest sine SF-klassikere, men klarer ikke å gjenskape deres monumentalitet – i all enkelhet.

Bokens anslag er et godt stykke ungdomslitteratur. Vi møter de to brødrene Jan og Theo i et nervøst spenningsfelt mellom virkelighet og virtuell reality. Tankene går mot vår egen tid, mot oppvekst i et teknologisk velferdssamfunn, men også mot det store kosmos, og forståelsen av vår sivilisasjon i et ufattelig tidsperspektiv. Dette spennet varsler presist det som skal komme av tankegods, mens den effektive fortellestilen dessverre forblir et blaff i bokens begynnelse.

Rømt til fremtiden
Jan og Theo er flyktninger i eget land, siden foreldrene er arrestert for politisk opposisjon. For å finne igjen foreldrene prøver brødrene å få kontakt med den dyktige Loretta, en kusine som har rømt til fremtiden. Jan og Theo får hjelp av professor Monteverdis tidsmaskin, henter tilbake kusinen, og prøver å endre fortiden ved å reise millioner av år inn i fremtiden. Men kan en reise til fremtiden virkelig påvirke fortiden? Dette paradokset blir et originalt grunnplott i et ellers rotete og klisjéfylt SF-drama.

Tidsmaskiner
Det er uansett vanskelig å bruke ordet originalt med overbevisning når det gjelder denne sjangeren. Tidsmaskiner var vanlige i litteraturen lenge før Einsteins tidsbegrep ble allment kjent, og nye varianter dukker ukentlig opp i film og tegneserier. Når Newth bruker en tidsmaskin for å peke på en gryende kulturavgrunn mellom nord og sør (s. 52), går tankene straks til det klassedelte verdensbildet som H. G. Wells skildret i klassikeren Tidsmaskinen (1895). Selv Newths sentrale begrep ”tidsskjelv” er tidligere behandlet av sjangerens mester, Kurt Vonnegut.

Hva er hva?
Newths viktigste bidrag blir derfor å innlemme disse tankene i en lettlest ungdomsbok, med ungdomsvennlige lån også fra velkjente miljøer i fantasylitteraturen. Denne hybridsjangeren gir et mangfoldig stoff, men forvirrer opplevelsen. Noen av de merkelige fremtidsvisjonene er åpenbart kunnskapsbasert vitenskapsmytologi, noen er samfunnsallegorier, noen er lån fra SF-tradisjonen helt tilbake til Jules Verne, mens andre er fri fantasi. Men hva er hva?

Fantasi og kunnskap
Man krever vanligvis ikke et klart skille mellom fantasi og kunnskap i en fiksjonstekst. Men i dette tilfellet ligger skillet der allerede – i fremstillingen. Kusinen Loretta er forsker, og forklarer underveis noen av de merkelige fenomenene som oppstår. Når Loretta forklarer på det mest omstendelige, med referanser til ”ekte” teorier, så er leseren straks i fagbokmodus, og stiller seg kanskje spørsmålet: Hvor kan jeg lese mer om akkurat dette? Unntaket er når hun forteller om rottene, som i fremtiden vil overta for ulv og bjørn!? (s. 83) Som anmelder innser jeg likevel at disse tankene kan være farget av min kunnskap om forfatteren, som vanligvis skriver rene fagbøker – om enn ikke om skogens dyr.

Moderne oppvekst
Uansett er det opplagt at mange av referansene ikke er hentet fra de tyngste bøkene innen astrofysikk. Newth leker seg også med fremtidsvisjoner og konsekvenser av varsler vi kan finne i ”Illustrert vitenskap” eller i vanlige dagsaviser. Blant annet forfølger han ”hjelmen” som en skummel metafor for moderne oppvekst (s. 67). Hjelmen skildrer ikke bare barnet metonymt, slik professor Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøyskole harselerer over det overbeskyttete barnet, fritatt fra smerten over et sunt skrubbsår. Hjelmen blir også symbolet på vårt nye opplevelsesrom, med multimediainntrykk som invaderer oss like sterkt som et kjemisk rusmiddel, og som til slutt tar kontroll over hjernen og skaper en ny virkelighet.

Trenger vi å leve?
Hjelm-metaforen bidrar også til bokens sterkeste enkeltscene, når hovedpersonene kommer til de dødes by. Her ligger det menneskelik som tørker bort mens TV-programmet i hjelmen fortsetter å gå. Ja, trenger vi egentlig å leve, hvis virkeligheten bare er virtuell? Her når også humoren et høydepunkt, med noen roboter som bare tenker digitalt, og som dermed er like festlig urokkelige i sin logikk som Telenors elektroniske kundetelefon.

Lang fabelreise
Bokens mangfold blir også dens problem. Den lange fabelreisen foregår på Neopangea, som blir navnet på superkontinentet som oppstår når jordas kontinenter igjen smelter sammen.
Noen av fabeldyrene appellerer til vårt intellekt, og starter tanker om hvor vanskelig det kan være å spå om fremtidens dyreliv – eller om livet på en fjern klode. Men igjen ser vi at bio-okkulte teorier – fra Richard Dawkins, Lyall Watson eller Darwin? – blir blandet med rene fantasyskildringer. Trangen til å sneie innom likt og ulikt skjemmer også dialogene, som dermed mangler både rytme og fokus.

Påbegynte tankerekker
Erik Newths første roman gjenstår som et lekent og kunnskapsrikt idémylder, men tanker som kunne vært emne for en hel SF-fortelling, blir bare påbegynte tankerekker. Et SF-monument oppstår først når en slik tankerekke omgir deg i all sin fryktelighet og danner et helt fortellerrom. I Neopangea får vi denne følelsen bare i enkeltscener, og forfatteren bør kanskje forfølge sin ene kongstanke med større iherdighet ved neste forsøk? En så lang fortelling betinger også troverdige karakterer, men vi blir knapt kjent med de tre hovedpersonene, som er prikk like i replikk, og merkelig nok også i ansiktstrekkene på bokens omslag.

To dimensjoner
Tross den stive figurtegningen skal illustratør Håkon Lystad ha ros for å ha malt et innbydende omslag som fanger bokens to dimensjoner, den fantastiske reisen, og den trøblete tanken om tidens romlige egenskap. Selv i dataalderen forbinder vi leselyst med tegnet håndverk fremfor klipping og liming i et dataprogram.