Nervepirrende page-turner

Marie (19) sørger over tapet av kjæresten Rasmus og vil helst være hjemme, i fred for omverdenen. En dag blir hun oppringt av Finn Baal, angivelig professor ved Universitetet i Bergen, som kjenner til at hun går på medielinjen. Han tilbyr henne et filmoppdrag til undervisningsbruk, som impliserer en dagsjobb på Slåtterøy utenfor Bergen. Marie vil få 30.000 for jobben dersom hun kan stille opp allerede neste dag, og hun lar ikke sjansen gå fra seg. Dagen etter reiser hun ut til Slåtterøy og treffer Finn Baal, som viser seg å være en annen enn han ga seg ut for. Han kommer med kryptiske hint som refererer til Maries mørke hemmeligheter. Han vet hva hun skjuler, og truer henne på livet. Slik utspilles det et nervepirrende drama på den forblåste øya.

Renskåret språk, kompleks handling

«O, full of scorpions is my mind». Dette Shakespeare-sitatet fra skuespillet Macbeth, er det første som møter oss når vi åpner boken. Anslaget setter oss umiddelbart i den mørke stemningen, som skal vedvare gjennom hele boken. Protagonisten Marie avdekker sin sinnstilstand gjennom indre, usammenhengende monologer. «Tankane gneg på meg heile tida. Gneg og gneg». Slik starter fortellingen, der tankene tidvis formidles som en bevissthetsstrøm.  

Dødsengelen lyser sterkare enn ei atombombe, men ingen ansikt. Eg vil komma meg unna, men noko i meg orkar ikkje å flykta lenger. Eg vil bli tatt no, det er på tide – endå eg veit at når dødsengelen får tak i meg, blir eg låst inne for alltid. Eg vil vera fortapt for evig, eg veit kor han tar meg, han tar meg til der det berre finst éin inngang, og ingen utgang.  

Med en slik in medias res-åpning, kommer leseren rett inn i handlingen, uten å vite hva som har skjedd. Vi fornemmer at jeg-fortelleren er tynget av skyldfølelse, som et frampek på uhyggen som venter. Fortellingen har en subtil tilnærming, der spenningen bygges opp antydningsvis. Kombinasjonen av indre og ytre begivenheter skaper en kompleks handling, der det ligger et slags skriftemål mellom linjene. Språket er renskåret og enkelt, med poetiske tilsnitt. Med sin fortettede form og korte kapitler har romanen flere likhetstrekk med både diktet og novellen. Dramaturgien og de visuelle virkemidlene vekker også filmatiske assosiasjoner. Ikke så unaturlig, ettersom Sortland står bak flere filmer, både som manusforfatter og regissør.

Selvforakt og tingene som snakker

Romanen består hovedsakelig av indre monologer, der vi følger Maries strøm av tanker og følelser. Hun har vært delaktig i en alvorlig bilulykke og mistet kjæresten sin til døden. Skammen manifesteres gjennom tingene, som spotter henne:

«Bullshit! seier grønsåpeflaska. Det er ingenting som er ekte med deg.» (…) «Du har snart øydelagt meg med likesæla di, du bryr deg ikkje om noko anna enn deg sjølv, seier Gaggia-maskinen. Du er verdas største bløff». (…) «Kniven i skuffa er vaken. Han kviskrar: Kva held du på med? Du veit jo at du ikkje kjem unna. Du er guilty as hell».

Grønnsåpeflasken, kniven, espressomaskinen, genseren til Rasmus, Fiat 500-bilen, Bixitkjeksen, iPhone 13 og Black Magic-kameraet – alle tingene hun befatter seg med, kommer med anklager. Selv hjorten, som hun møter på vei til Slåtterøy: «Du øydelegg Guds uendeleg gode skaparverk, kviskrar hjorten. Kva gjer du her? Lærte du ingenting av Rasmus?»

Anklagene avdekker Maries dype selvforakt, som tynger henne gjennomgående. Tingenes tale kan også betraktes som stemmer i hodet, hvilket igjen indikerer psykisk ubalanse. Følgelig bidrar adferdsmønsteret til å så tvil om jeg-fortellerens troverdighet. Hva er virkelig, og hva er fantasi eller vrangforestillinger? Tvetydigheten fremstår som en del av bokens narrative struktur, og frembringer en konstant følelse av uhygge.

På det ytre planet oppstår spenningen når Marie kommer til Slåtterøy og møter den mystiske Finn Baal. Med en absurd fremtoning, ikledd en gul parykk og medbrakt trompet, bringer Baal-figuren en humoristisk dimensjon til fortellingen. Flere galgenhumoristiske situasjoner oppstår, der Baal hentyder til norrøn mytologi. Episodene fremstår som fornøyelige pustepauser i et nervepirrende drama, der Marie frykter for livet.

Organiske illustrasjoner med avvik

Sortland er også opphavsmann bak fotografiene som illustrerer boken. Det er stemningsbilder i sort-hvitt av ulike detaljer fra historien: bestikket i skuffen, fyret på Slåtterøy, espressomaskinen, veien i tåke, menneskeskygger på et svaberg og flere subtile utsnitt fra omgivelsene Marie befinner seg i. Noen av bildene er skumle, andre absurde og enkelte poetiske, akkurat som fortellingen selv. Illustrasjonene underbygger tekstens mystikk, og gir et helstøpt inntrykk.

Selve omslaget, utformet av Kristian Hammerstad, har et divergerende formspråk, som avviker radikalt fra denne likevekten. Det er en fargesterk illustrasjon i tegneseriestil, som viser Marie og en maskert Finn Baal, med havet og fyrlykten i bakgrunnen. Et skikkelig blikkfang, som i og for seg har mange gode kvaliteter, men omslagsbildet skaper et førsteinntrykk av boken som en mer stereotyp spenningsroman for ungdom. Og kanskje er nettopp målet at den umiddelbart skal fenge ungdommen? Men når man begynner å lese, blir dette førsteinntrykket raskt revurdert. Omslaget gjenspeiler lite av narrativets dype alvor og subtile tilnærming.

Innsiden av omslaget viser et gammelt maleri med motiv av slangen Nidhoggr under Yggdrasil, av Otto Marseus van Schirieck (ukjent årstall). Bildet ligger skjult bak en innbrett, som en utsøkt detalj og dør inn til noe hemmelig.

En page-turner med psykologisk dybde og poetiske tilsnitt er ikke hverdagskost. I hvert fall ikke i barne- og ungdomslitteraturen. Sortlands egenartede tilnærming er fascinerende, og appellerer like mye til en voksen, som til det grøsserhungrige barnet.