Nesten litt for lite hest

Nesten en hest – og noen altfor store krangler er skrevet av Irene Larsen, en samisk og norsk forfatter. Hun debuterte i 2005 med diktsamlingen Anemonepust, og ifølge Forfatterkatalogen er tekstene hennes «prega av samisk kultur, kvardagsliv og mytologi, i samspel med det moderne, urbane og globale.» Dette er hennes første bok for barn, og også her flettes samisk kultur naturlig inn i fortellingen, uten at det preger boken i veldig stor grad. Boken er gitt ut på bokmål og nordsamisk.

Foreldre som krangler og kreative venninner

Krangler er hovedtemaet i boken, noe vi introduseres for allerede i undertittelen. Tilde bor sammen med mamma og pappa. Storebror Finn bor for tiden på hybel, og kommer bare hjem i ferier. Tilde er derfor alene igjen i huset med foreldrenes ustoppelige krangling. Det er to voksne som har kjørt seg inn i et destruktivt spor, med bagatellmessige og unødvendige krangler om hvem av de to som gjør mest, er surest, eller startet konflikten. Tilde er sliten og lei av bråket, og stenger seg ofte inne på rommet sitt, der hun finner trøst hos den gigantiske katten Baltazar.

Til trøst og hjelp er venninnen Anna. Hun mener først at det beste er om foreldrene til Tilde skiller seg. Selv har hun skilte foreldre, og lever godt med det. Tilde er litt nølende til om det er den beste løsningen. For av og til har foreldrene det fint, ler og danser sammen. Små, gode øyeblikk mellom dem får oss til å tro på at dette er løsbart. Planen blir derfor å sette en støkk i dem, vise dem hvor alvorlig det er at de krangler så mye med barn i huset. Venninnene skal skrive et brev med en advarsel, signert barnevernet.

Fine kapitler

Larsen gjør konflikten mellom foreldrene til hovedtema, samtidig som kapitlene rommer små, egne historier. Historiene er med på å forsterke karakterene, få ting til å henge sammen, og skape liv, variasjon og dramatikk som engasjerer barneleseren. Tilde både opplever og tenker på andre ting enn den pågående krangelen mellom foreldrene.

Flere av episodene tegner et godt bilde av hvordan det er å være barn på Tildes alder. Det handler om frykten for å reise alene med fergen, dumme lærere, skumle naboer, og drømmen om en egen hest. Hvordan de to venninne prøver å løse situasjonen hjemme hos Tilde, med sin barnlige, optimistiske og naive tilnærming, er overbevisende. Som voksenleser skjønner vi at foreldrene vil gjennomskue at brevet med tilgjorte voksne formuleringer, uten dato og ordentlig signatur, ikke er fra barnevernet. Barneleseren derimot, kan tro at foreldrene ikke vil gjennomskue det, men la seg lure, og de vil leve seg inn i spenningen dette brevet innebærer.

Samisk kultur

Vi får også et innblikk i samisk kultur når Tilde besøker bestefar som bor på en øy, og hun bivåner en stor reinflokk som svømmer fra sommerbeite og over til fastlandet for vinteren. Hun oppdager for første gang at bestefar kan samisk. Han forteller om hvordan samene før i tiden ble nektet å snakke språket sitt, og at det kunne medføre straff hvis man snakket det på skolen. Historien om bestefars klassekamerat som fikk fingeren sin vridd om i en blyantspisser av læreren, fordi han snakket samisk, ryster.

Persongalleriet er oversiktlig. Alle de viktigste karakterene er tydelige og spiller en nødvendig rolle i historien. Foreldrene, der far er den mest tilstedeværende, er viktige for dramatikken, men også for brikkene som kan skape harmoni. Anna er uredd og direkte, og driver den mulige løsningen fremover, godt balansert av Tildes mer forsiktige væremåte. Bestefar er den viktigste omsorgspersonen i historien, og gir Tilde ro, trygghet og klokskap i en hverdag som oppleves turbulent. Katten Baltazar blir med sitt nærvær og taushet Tildes anker i et urolig hjem.

For mye nesten

Bokens komposisjon og struktur fungerer godt, og virker gjennomarbeidet. Tittel på bok og kapitler derimot, virker mer tilfeldig og gir meg ofte gale forventninger. Jeg trodde jeg hadde en «hestebok» mellom hendene, men det viste seg å være feil. Tilde er opptatt av hester, og katten Baltazar er stor og «nesten en hest», men som leser opplever jeg ikke hest som et viktig element i historien. Kapitteltitlene begynner alltid med «Nesten…», men jeg lykkes ikke i å finne noen god forklaring på dette mønsteret, annet enn at det gjentar modellen for tittelen. Ved flere anledninger må jeg lese kapittelet om igjen for å finne det som omtales som nesten, for eksempel i kapittelet «Nesten et insekt». Der blir vi bedre kjent med Anna og hennes uredde og direkte væremåte i en konflikt rundt noen forsvunne salamiskiver. Insektet er kun nevnt som skyggen til viserne på en klokke, og ikke viktig for handlingen. Inntrykket blir at man kun holder seg til en fiks idé.

Moden for alderen

Tildes oppgitte alder, åtte år, har jeg vanskelig for å få til å stemme med hvordan jeg opplever henne. For meg virker hun eldre, både i tanker, handlinger og selvstendighet. Det virker mer sannsynlig at hun er rundt ti–elleve år, dermed blir det autentiske ved historien noe forstyrret.

Til tross for noen små feilskjær, så er dette en fin bok for de som liker å lese om livets små og store utfordringer, og der dumme voksne skjerper seg når det gjelder.