New Public Management for de små

Finn fargen
Tekst/silhuetter: Finn Valgermo
Fortellerforlaget 2019

Finn tallet
Tekst: Finn Valgermo
Illustrasjon: Anette Heiberg
Fortellerforlaget 2019

Det er ikke gitt hvordan man skal gå fram for å anmelde småbarnsbøker med målgruppe fra ett år. Ett år! Hva slags leser kan ettåringen være? Hva slags bøker kan egne seg? Kan vi i det hele tatt snakke om litteratur, eller er bøkene noe annet – pedagogiske verktøy, spill, leketøy? Som litteraturkritiker blir jeg rådvill. Det er da også et faktum at småbarnsbøker, altså bøker for de aller yngste leserne (0-3 år), sjelden blir anmeldt, og kanskje skyldes det at det hersker en viss usikkerhet rundt hvordan de skal anmeldes, og hva de skal vurderes etter.

Mange av bøkene for de yngste legger opp til at de ikke nødvendigvis skal leses, men gjøres – sammen med en voksen. Småbarnet er helt avhengig av en tilgjengelig, trygg voksen, en armkrok, et fang for å oppleve bøkene. Det å lese med småbarn er omtalt som en form for «tomanns-lek» (Ulla Rhedin) mellom et barn og en voksen. Det er et faktum Fortellerforlaget forsøker å ta til følge med de to bøkene Finn fargen og Finn tallet – men bare tilsynelatende: For når bøkenes baksidetekst sier at leken mellom barn og voksen blant annet skal føre til «økt hjerneaktivitet og at barnet vil lære tidligere og fortere», er jeg høyst usikker på om vi fremdeles kan snakke om lek – all den tid leken nettopp kjennetegnes av å være indre motivert og sitt eget mål.

Finn fargen og Finn tallet: Farger og kontraster – tall og telling
I Finn fargen har vi silhuetter av diverse dyr i gjennomsiktig plast – ett dyr på hver side av et oppslag. Den venstre siden er hvit, den høyre er svart, noe som gir tydelige kontraster og som er et godt og velbrukt grep for å vekke interesse hos de yngste. Mellom sidene er det satt inn løse fargekort, som kan tas helt ut og føres inn igjen mellom andre boksider og på den måten gi nye farger til dyrene. Her har man altså et utall mulige varianter – og å leke seg med å bytte om på kortene slik at dyrene skifter farge, kan nok være artig (i alle fall en liten stund: De ettåringene jeg har kjent godt, har ikke hatt tålmodighet som sin fremste egenskap.)

Finn tallet har det samme prinsippet med kort som kan tas ut og settes inn igjen, men her er det langt fra vilkårlig på hvilken side de skal være: Kortene har store tallsymboler som skal kobles til riktig antall gjenstander eller dyr på venstre side (én bamse, to katter, tre bananer, fire smokker og fem kopper). Det er altså meningen at barnet først skal telle på venstre side, deretter sammenligne med tallet på høyre side og til slutt finne det riktige tallkortet og føre det inn mellom sidene. Et påtrengende spørsmål blir hvorfor det er så om å gjøre at ettåringen skal gjenkjenne symbolet for tallet, når det viktigste i den alderen kanskje er å erfare at to eller flere er mer enn én? Det kan selvsagt hende at målgruppa kan ha noe strekk i alder, men både det visuelle uttrykket og noe av innholdet (smokker!) er nok mest aktuelt for de aller yngste.

For øvrig kan boka være helt grei å bla i: Antallet gjenstander økes for hvert oppslag – og det ligger en form for rytme i denne tellingen som kan gi en god opplevelse for barnet. Derfor er det synd at det knyttes en forventning til at barnet skal gjenkjenne tallsymbolet.

Riktig og galt
Begge bøkene omtaler seg selv som «aktivitetsbøker», og særlig Finn fargen tar rollen som aktivitetsbok alvorlig ved at den foreslår en rekke bruksmåter: Her kan man leke seg med mønstret papir, selv forme egne dyr – og dessuten kikke gjennom silhuetten for å «finne riktig farge andre steder i omgivelsene». Finne riktig farge? I utgangspunktet inviterer jo boka til å utforske fargene uten at det behøver å svare til virkeligheten. Men når noe omtales som riktig, er det gjerne også noe som er galt. Har vi egentlig å gjøre med en slags test av hva ettåringen kan?

Det er helt sikkert gjort i beste hensikt, tenkt som nettopp en slags lek. Ikke desto mindre er det grunn til å stille spørsmål ved en retorikk som inviterer til – og dermed legitimerer – en form for kommunikasjon mellom barnet og den voksne der den voksne sitter på fasiten og der det er lite rom for barnet til å komme med sine innspill. At baksideteksten til Finn fargen samtidig hevder at ved å snakke om fargevariasjoner vil barnet «lære seg refleksjon», er nærmest en selvmotsigelse. Det kan godt tenkes at barnet vil lære navnet på noen ulike dyr og farger – men refleksjon er neppe den rette betegnelsen.

På baksiden av begge bøkene løftes det fram at barnet vil få «trening i motorikk» ved å føre kortene ut og inn mellom sidene. Å dra kortene ut er ingen sak – men å føre dem inn igjen krever en langt bedre utviklet motorikk enn en hvilken som helst ettåring besitter. (Selv er jeg blitt både utålmodig og irritert når fargekortene setter seg fast på veien inn.) Å forvente at barnet skal klare dét, er å skyte ballen langt over mål ved at barnet gis oppgaver som han eller hun på ingen måte har forutsetninger for å mestre.

Dyrene i Finn fargen er nokså utførlige silhuetter, uten å ha den typisk stiliserte, naive formen vi finner i mange småbarnsbøker, og som også kjennetegner Finn tallet, illustrert av Anette Heiberg. I Finn fargen består verbalteksten bare av navn på dyrene – og det er tilstrekkelig.  I Finn tallet presiseres det hvilken farge de ulike gjenstandene har, for eksempel: «Tre gule bananer». Når fargen på høyre side er gul, akkurat som bananene på den venstre siden, eller blå, akkurat som koppene, bidrar det til en viss harmoni og balanse rent visuelt – samtidig som fargen understrekes. Ord bør være overflødige. Like fullt er en slik direkte sammenheng mellom tekst og bilde nærmest å regne som standard i småbarnsbøker av denne typen. Jeg mistenker at den tette koblingen skyldes en idé om at bøkene for småbarn (også) skal brukes til ordinnlæring (hvor traurig er ikke dét!) – og at det derfor er viktig at både farge og gjenstand benevnes.

New Public Management for småbarna
Selvsagt er det ikke noe i veien med tanken om lekende læring. Tvert imot: Tanken er god, og vel etablert når vi snakker om små barn og læring. Spørsmålet er om den leken som disse bøkene legger opp til, er på barnas premisser: Bøkene selges inn som en form for oppgavehefter der det lille barnet skal finne riktig svar, og trene, øve, lære. Ja, det er en form for New Public Management-tenkning, der alt skal effektiviseres, der alt skal tjene et annet formål, der barna skal lære fortere, bli bedre, få et forsprang. Finnes det ikke noe frirom i et barns liv?

Min kritikk gjelder langt fra bare Fortellerforlagets markedsføring av disse bøkene. Jeg mener at vi har å gjøre med en generell tendens til å ville begrunne barns aktivitet med en eller annen form for nytte. Jeg ønsker meg en diskusjon om de begrunnelsene som gis for hvorfor man skal lese for de yngste barna. Det er synd om det er nødvendig å bruke en retorikk som framstiller det å være sammen om bøkene som noe som først og fremst tjener til barnets utvikling. Ja, hvor ambisiøse skal vi egentlig være på vegne av våre aller yngste lesere, når de selv kanskje først og fremst er opptatt av hvordan bøkene smaker?