Newth, Mette: Lille skrekk

En av mine favorittbarnebøker var Lille Skrekk av Mette Newth. At vi ikke hadde den hjemme, kun i barnehagen, gjorde den ekstra eksklusiv. Det var begrenset hvor ofte jeg fikk den lest opp av voksne, men det var stas å sitte alene og se på tegningene også.

Jeg kunne leve meg uendelig inn i følelseslivet til den lille Skrekk-øglen, som ikke vil øve seg på å være slem og skrekkelig, som ønsker seg venner utenfor Skrekk-øgle-kretsen, men skremmer vekk de små dyrene med sitt skumle utseende. Det er spesielt én episode der Lille Skrekk har gått seg vill i skogen på natten, og krøller seg sammen i mørket og gråter som var ekstra sterk.

Nå ser jeg gjennom boken for første gang på mange år (min mor som jobber i barnehage har sporet opp en gammel kopi og sendt til meg). Det er veldig morsomt å lese den igjen med voksne briller. Jeg ville nok ikke vært like begeistret for 70-talls-estetikken om jeg så boken for første gang i dag, men jeg kan fremdeles kjenne et sug av magi i magen når jeg blar i boka. Noen detaljer syntes jeg var helt fantastiske, som at Skrekk-øglene hadde tynne, gjennomsiktige vinger, som fluer (jeg syntes det var flott at så sarte vinger funket, og ikke ble ødelagt). At de forskjellige dyrene hadde frikete mønstere. Og at hestene ikke var større enn katter, det husker jeg var veldig morsomt!

Selv om tegningene ikke er like komplekse som jeg minnes de var, er det nok mye av fremstillingen av jungel og skog jeg har tatt med meg som inspirasjon til egne arbeider, med overlappende trær i forskjellige fasonger og farger, og rare dyr som gjemmer seg i kulissene.

Historien er veldig rett frem, med tydelig og tradisjonell moral, og ikke altfor mye drama. Men for en sart barnesjel som jeg var, ble det akkurat passe spennende.