Nidarholm – Den hvite munkens briller

Påskekrim på mimretur

Som barnekrim er Den hvite munkens briller både langsom og rotete, men likevel blant de bedre i sjangeren. Det sier noe om hva barn kan vente seg av sine egne krimforfattere.

Boken presenterer seg i glorete design, som et billig nyskudd til fantasysjangeren. Dette er neppe forfatterens intensjon. Den hvite munkens briller er først og fremst realistisk krim, atskillig nærmere mesterdetektiven Blomquist enn Harry Potter. Likheten med Astrid Lindgren blir forsterket ved at Bing har lagt handlingen til 50-tallet. Dermed unngår han mobiltelefonens dramaturgiske snubletråder, og kan samtidig mimre om sin barndom i Trondheim.

Sagn og selvmord
Hovedpersonen Bendik får hjelperens rolle når faren til en venn tar selvmord. Vennen Per Sivert tror bestemt at faren er myrdet. Parallelt med morderjakten utforsker Bendik sagnet om en gammel klarsynt munk, og finner noen magiske briller som kommer til hjelp når barna opptrer som detektiver. Det legges opp til en surrete sjangerblanding, som forfatteren lenge klarer å styre unna. Først mot slutten møtes magi og krimplott, men inntil da har de magiske brillene levd sitt eget liv, og bidratt til spennende refleksjon om medmenneskelige forhold.

Magiske linjer
Det går linjer mellom mennesker. Linjer av følelser, som kan betraktes gjennom magiske briller. Linjene avdekker vennskap, begjær og maktforhold. Slike metaforer behersker en dreven SF-forfatter som Jon Bing. Brillene stammer riktignok fra middelalderen, men assosiasjonene går likevel til relasjonskart i moderne organisasjonspsykologi. Dette sterke tankestoffet er bokens innerste kilde, og det er synd at de magiske brillene også må bidra til å løse krimgåten. Da blir det mest pinlig, og boken blir nok et eksempel på at krimforfattere for barn ikke føler seg bundet av krimsjangerens vanlige krav.

Pedagogiske digresjoner
Paradoksalt nok er det Bings realistiske utmaling som bidrar mest til spenningen. Byen er gitt navnet Nidarholm, det gamle navnet på Munkholmen, og skal likne Trondheim på 50-tallet. Referansene til gamle leker, mat- og fritidsvaner gir et levende bakgrunnsbilde for et krimplott som tidvis virker helt troverdig, og dermed er desto mer skummelt. Men 50-tallsmimringen blir også bokens problem. Boken er dobbelt så lang som fortellingene om mesterdetektiven Blomquist, og mange av tilleggene er pedagogiske digresjoner med skolestoff om natur og kultur. Innleggene om Bjørnson og Vinje, ballspillet basse eller snarefangst i gamle dager bringer ikke handlingen videre. Forfatteren legger ut så mange opplysninger at vi strever med å sile ut det vesentlige, og det blir flere små hull i logikken.

Ulogisk dristig
Hovedpersonen Bendik har skrevet en stil om den hvite munken, men gjør den tabben å avsløre at han selv er en slags gravrøver. Likevel viser han stilen til byarkeologen? Er det ikke også ulogisk dristig å innlevere tyvgodset til reparasjon? Bendik er også en av landets raskeste sprintere for sin årsklasse. Likevel velger han å stå stille hver gang han blir banket opp? Sprinterevnen blir heller ikke brukt i krimplottet. På samme måte er venninnen Helga super i jiu jitsu, uten å få brukt evnen i jakten på forbryterne. Men så er det da også en trend i barnebøker at alle jenter blir fremstilt som døtre av 70-tallsfeminister, selv om handlingen er lagt til 50-tallet, lenge før kvinner begynte med kampsporttrening. Tidsforskyvelsen gjelder også Bendiks far. Både som far og politimann har han uvanlig moderne holdninger, og det blir dermed litt merkelig at barna ikke tar sjansen på å involvere ham mer underveis.

Hvilken avsløring!
I de gamle filmene om James Bond var spenningen knyttet til spesialverktøy, som bare ble brukt i avgjørende øyeblikk. Vi antar derfor at Bendiks magiske briller vil få en tilsvarende betydning i krimplottet. Forventningene er godt bygget opp, og etter hvert kan vi faktisk akseptere et brudd med det realistiske for å se magien i bruk. Skuffelsen blir desto større. I et handlingens klimaks avslører de magiske brillene at en suspekt entrepenør har forbindelser i bygningskontrollen. Hvilken avsløring! Trengte disse kloke barna virkelig magi for å finne en så opplagt link?

Sjalusidrama
Brillene avslører også et sjalusidrama, og underveis får leserne fine mistanker langs dette sporet. Men det blir en dramaturgisk nedtur når tilståelsen kommer før brillene blir et aktivt verktøy. Selv om teksten som helhet gir plottet en viss troverdighet, virker det også helt Hardy-gutt når skurken binder barna og dytter dem inn i et kott – i et drama som ellers lever på sin lavmælte realisme.

Det elektroniske handlingsrom
Det er ikke lett å skrive krim for barn. Handlingsrommet er begrenset av foreldre, institusjoner og oppdragermoralens ytre rammer. Selv om Den hvite munkens briller er lagt tilbake i tid, er sporene etter det elektroniske handlingsrom, internett og telefon, litt for tydelige. Barna leter etter informasjon på biblioteket og i telefonkatalogen. Og de magiske brillene får dessverre også mobiltelefonens funksjon. Både i sjalusidramaet og i morderjakten avslører ikke brillene stort annet enn hva elektroniske spor lett kunne avslørt i dag. Magefølelsen sier likevel at det ikke er bortkastet tid å lese denne boken. Men selv om boken har sine spennende partier, er ikke gevinsten først og fremst krim. Boken lever på sin gode refleksjon, om linjene mellom mennesker.

Illustrasjon?
Bokens forside fungerer kanskje i salgsøyemed, men er strengt tatt ikke denne boken verdig. Tross sine svakheter er Den hvite munkens briller et oppriktig forsøk på å si noe nytt og viktig om vennskap og følelser. Men fargesterke bilder med gotiske referanser peker i dag mot det billigste i fantasyhyllen, og uansett kvier jeg meg som anmelder for å bruke mange ord på en forside som – unnskyld uttrykket – er klint sammen i photoshop. Hva sier illustratørmiljøet selv til denne utviklingen?